Sider

søndag 29. oktober 2017

Det du ikke ser..

Jeg har tenkt og tenkt i det siste. Og tenkt enda litt til. For det har stått veldig mye forskjellig om ME på nettet de siste ukene. Og da lurer jeg alltid på hvem som leser hva, og hva de tenker. Jeg lurer på om noen jeg kjenner leser alle usannhetene som blir skrevet, og om de tror mer på dem enn på meg.

For i motsetning til det noen av dem som blir friske fra ME tror og sier, så blir ikke jeg som fortsatt er syk, provosert over at de har blitt friske. Jeg synes det er helt fantastisk at de har blitt friske! Det jeg blir provosert over er det enkelte av dem sier om oss som fortsatt er syke. Eller provosert er feil ord. Jeg blir såret, og jeg blir fornærmet. De sier vi "angriper" dem og sier at de umulig kan ha hatt "ekte ME".
Hvem vet vel hva som er "ekte ME"? Vet de best, fordi at de ikke er syke lenger? Vet de bedre enn de som forsker på det? Jeg sier ikke at jeg har "ekte ME", og jeg sier heller ikke at jeg vet best. Jeg har alltid sagt at det kanskje er flere forskjellige typer ME. Man kan få det av forskjellige årsaker, og da reagerer man vel forskjellig på behandling også. Jeg synes det er rart at de som burde vite bedre enn noen andre hvor tøft det er å leve med denne sykdommen, sier det de gjør. Det at noen blir friske, trenger vel ikke å bety at alle kan bli det?

Jeg har også alltid sagt at jeg ikke hadde vært redd for å innrømme det hvis ME var psykisk. Da hadde jeg jo i alle fall visst hvor det kom fra, og jeg hadde visst hvor jeg skulle begynne med behandling. Men de som følger forskningen vet at det ikke lenger er noen tvil om at ME er fysisk. Det er ikke lenger noen tvil om at det er alvorlig og kronisk.

Det er ikke innstillingen min det er noe galt med. Det er ikke det at jeg ikke gjør en innsats for å bli frisk. Tvert i mot så er det at det ikke er noe galt med innstillingen min, det eneste jeg er helt sikker på. Det er det eneste jeg aldri har tvilt på, og det jeg vet jeg alltid kan stole på. For jeg er så full av håp, og det er nettopp det og pågangsmotet mitt som gjør meg veldig dårlig mange ganger. For selv når jeg egentlig burde holde mer igjen, eller ikke gjøre noe i det hele tatt, gjør jeg som regel heller litt for mye, enn for lite. Og jeg blir straffet for det hver eneste gang.
Det er nettopp pga innstillingen jeg har til livet at jeg ikke har gitt opp for lenge siden. Det er grunnen til at jeg står opp med nytt mot hver eneste dag, uansett hvor dårlig jeg var dagen før. Det er også grunnen til at jeg hver dag prøver å ta en liten tur ut i hagen. Selv om jeg bruker krykkene så er det ikke alltid det går, men da har jeg i alle fall prøvd.

Jeg har sagt det mange ganger før, og jeg sier det igjen. Jeg kjemper hver eneste dag for å holde håpet oppe, og ikke bli lei meg eller skuffet over å orke så lite som jeg gjør. Og det å da få høre at jeg ikke gjør nok for å bli frisk, gjør rett og slett skikkelig vondt. Er det noe som gjør at det å leve med ME blir tøft psykisk, så er det å høre at det er min egen feil at jeg er syk eller at ME ikke er en ekte sykdom. Og hvis jeg bare hadde giddet å prøve, så kunne jeg blitt frisk for lenge siden. Jeg blir så lei meg.

Jeg får høre at jeg ikke må tenke på hva andre sier. Men det er lettere sagt enn gjort. Etter alle disse årene, så har jeg fått så nok. Det er ingen som aner hvor tungt det er å ha en sykdom "alle" har en mening om.

Jeg husker godt en av de aller første kommentarene jeg fikk da jeg ble syk. Jeg gikk i 10 klasse, og en av mine beste venner på den tiden sa "Åja, du kunne ut i helga, men du kunne ikke lese til prøve?" Og jeg hadde lest til den prøven. Jeg hadde lest, mamma prøvde å lese høyt for meg, vi prøvde å skrive faktasetninger, men ingenting hjalp. Jeg gjorde virkelig så godt jeg kunne, men det var ikke godt nok. Jeg følte meg mislykket nok allerede, og det hjalp lite å få den kommentaren slengt i trynet.
Og den vonde følelsen jeg fikk da, har jeg fått utallige ganger siden.

Man kan gjemme mye bak et lag med sminke, og et smil.
Jeg husker også godt en gang for noen år siden, da jeg for en gang skyld tok sjansen på å være litt sosial. Formen var helt elendig, men jeg prøvde likevel. Etter en halv time måtte jeg innse at det ikke gikk, og måtte dra hjem. Da fikk søsteren min høre at da kunne jo hun endelig ha det litt gøy. Endelig reiste jeg hjem liksom. Endelig slapp hun å være barnevakt for den syke lillesøstera si. For det er det også en del som tenker. Så bare for å få det også på det rene, jeg tvinger ikke Bente Lill til å bo sammen med meg. Jeg har sagt til henne mange ganger at jeg skjønner kjempe godt hvis hun føler det blir for mye for henne. Jeg har full forståelse for at hun kanskje trenger å få alt litt på avstand, og vil flytte. Jeg oppmuntrer henne alltid til å gjøre ting hun har lyst til, om det så er å gå turer eller trene. Jeg sitter ikke å surmuler når hun gjør ting jeg ikke kan. 

Hun har også måttet forsvare meg og ME gang på gang i løpet av alle disse årene. Noen ganger har hun vært usikker på om hun skal si til meg, hva noen har sagt til henne. Gang etter gang har hun møtt på fordommer og bedrevitere. Folk som har anbefalt henne både det ene og det andre. Folk som ikke tror på ME. Og etter å ha tatt den kampen, og stått opp for meg, så kommer hun hjem å ser hvor syk jeg er. Men det gjør ikke den personen som kanskje synes det var litt morsomt å provosere eller kverulere litt om ME. Siden det ikke er så alvorlig liksom.

Dette bilde ble tatt for halvannet år siden. 
Det var en av veldig få ganger jeg orket å ut den vinteren.

Jeg blir stadig overrasket over hva folk tenker om ME og om meg. Både kjente og ukjente. Jeg lever med en sorg hele tiden, som en som er frisk umulig kan forstå. Men jeg klarer å holde meg oppe likevel, for det er en sorg jeg har blitt vant til å måtte leve med. Men jeg kjenner jeg sliter veldig med kommentarer, og små hint her og der om at ME ikke er så alvorlig som jeg vil ha det til. Jeg er så lei av å bli tvilt på, og få en vond følelse fordi andre ikke klarer å holde meningene sine for seg selv, og ikke vet hva de snakker om. Som sagt så klarer jeg akkurat å holde meg oppe, men å lese slike ting får frem alle de følelsene og minnene jeg jobber så hardt for å ikke bruke energi på. For det er energi jeg rett og slett ikke har. 

Det at noen som har blitt friske fra ME uttaler seg som de gjør, gjør at jeg må forklare og forsvare meg selv enda mer. Det blir enda vanskeligere for andre å tro på det jeg sier. Og det gir meg den vonde følelsen jeg har kjent på så altfor mange ganger i løpet av de siste 11(!) årene. For man skulle kanskje tro at det blir lettere å leve med det etter hvert som årene går, men for min del er det motsatt. For hver gang det skjer nå så synes jeg nesten bare det blir vanskeligere. Det gjør vondt langt inni hjerterota og ikke bli trodd, og det er utrolig tungt å aldri vite hvem som tenker hva. Det er enda en ting jeg må lære meg å leve med. Og i tillegg til den belastningen det er å være syk, føles det urettferdig og fryktelig unødvendig.

Når den første reaksjonen jeg får når jeg leser ting som "ME er en alvorlig, fysisk, kronisk og multisystemsykdom" er at jeg blir glad så føler jeg det sier litt. Jeg blir ikke lei meg, eller redd. Jeg blir bare lettet, og tenker ENDELIG! Endelig bekrefter forskningen det jeg (og mange andre med ME) har sagt i flere år. Det er noe alvorlig galt med meg. Og det er ikke noe jeg kan noe for, og heller ikke noe jeg kan gjøre noe med. 

Og det er det folk må tro på. Det er det forskningen viser. Det er det de som vet mest om sykdommen sier, og det er det vi som fortsatt er syke etter å ha prøvd alle mulige slags behandlinger uten resultat kjenner på kroppen hver dag. Det er de som sier dette, som har dokumentasjon å vise til, og som vet hva de snakker om. 

Selv om jeg ikke har blitt frisk, betyr ikke det at jeg gjør noe feil. Det betyr bare at jeg er en av de uheldige, som ikke har hatt noe utbytte av de behandlingene jeg har prøvd. Jeg gjør virkelig så godt jeg kan, og det krever mye av meg. Og det å leve med de tingene jeg har nevnt over her krever enda mer. Sykdommen opptar all min tid, selv om det ikke virker sånn utad. Det er bakdelen med å ha en usynlig sykdom. Jeg er glad for at jeg kan sminke den bort nå og da, men det er også nettopp det som gjør at jeg ikke blir tatt på alvor. Ingen av mine plager og symptomer kan sees utenpå. Men for de som ser meg daglig, så er sykdommen veldig synlig. Og det lille folk ser meg ellers, gir dem verken grunnlag eller rett til å dømme meg. 


Jeg håper folk velger å tro på det forskningen viser, og ikke på enkelthistorier. Vi er alle forskjellige individer med forskjellige historier. Vi kan ikke sammenlignes med hverandre, selv om vi har fått den samme diagnosen. Og det er viktig å huske på. Det som hjelper for noen, hjelper ikke for alle. Så enkelt som det er det. 

mandag 14. august 2017

Å takle sykdommen..

"Du er så sterk! 
Jeg skjønner ikke hvordan du klarer å takle det så bra som du gjør. 
Det hadde aldri jeg gjort!" 

Dette har jeg fått høre utallige ganger så lenge jeg har vært syk. Og elendig som jeg er til å ta i mot komplimenter så blir jeg alltid litt småflau, og jeg vet ikke helt hva jeg skal svare.
For de så meg ikke dagen før da jeg ikke klarte å slutte å gråte over alt og ingenting. De ser meg ikke når jeg spytter ut unødvendige kommentarer til mine nærmeste her hjemme. Da frustrasjonen renner over og jeg rett og slett ikke klarer å holde det inne lenger. Da føler jeg meg ikke så veldig sterk, og jeg føler heller ikke at jeg takler det så veldig bra. 

"Så ufyselig som du er, så dårlig er du."  

Dette sa min søster så fint til meg for noen år siden, og det er veldig sant. På de dårligste dagene kan jeg være helt forferdelig å være rundt. Jeg blir sur og frekk, men egentlig så er jeg jo bare lei meg over at ting er som de er. Og jeg er så utrolig sliten. Det er et kaos av følelser og tanker som jeg går med hele tiden, og noen ganger så skal det ikke mer enn en bitteliten ting til før det topper seg. Som f.eks at de klipper plenen og får klipt en av blomstene mine i samme slengen. På en dårlig dag er det det verste som kan skje, det er faktisk helt krise. Og det er jo mye lettere å være sur, enn å faktisk snakke om det som egentlig er problemet. For jeg har jo snakket om det 1000 ganger før. Minst. Og jeg er så lei av å snakke om det. Men noen ganger må det bare ut, jeg har ikke noe valg. 

Jeg har lært at det er så utrolig viktig å kjenne på de følelsene, når de kommer. Det er så viktig å bare gråte litt, eller mye, alt etter som. Å kjenne på urettferdigheten, og på sorgen og savnet. Å bare godta at de følelsene kommer av og til. For hvis du ikke gjør det, så blir de følelsene der litt hele tiden. Og etter hvert tar de over. Og da blir livet enda tyngre enn det trenger å være. 

Gråt, snakk om det, og kjemp videre etterpå. Og vit at tankene dine lurer deg litt på de dårligste dagene. Det blir ikke alltid så tungt som det føles akkurat da. Det blir lettere igjen, selv om det ikke føles sånn. Og aldri glem at du er sterkere enn du føler deg. Alle er sterkere enn de tror. 

Og ingen kan si at de ikke hadde taklet det som meg. For det vet ingen, før de har vært i samme situasjon. Jeg har brukt mange år på å komme der jeg er i dag. Det er forsatt en daglig kamp, og det kommer det til å være så lenge jeg er syk. "Ha en fin dag på jobb" sier jeg til Bente Lill av og til før hun reiser, og da svarer hun "du også". For det er virkelig en fulltidsjobb å være kronisk syk. I perioder takler jeg det fortsatt dårlig, men det er det bare mine nærmeste som ser. Og selv om det har gått mange år, er det fortsatt lov å ha perioder der det føles ekstra tøft. 

Det aller viktigste jeg har lært er å ikke tenke for mye på hvordan det var. Hvordan livet kunne eller burde vært. Jeg har lært meg å tenke annerledes, å se livet på en helt annen måte enn jeg gjorde før. 

De siste årene har vært såpass dårlige at jeg nesten ikke har orket å ut av huset. Det har vært noen små rusleturer ute i hagen. Orket jeg ikke det satt jeg på verandatrappa i et par minutter, bare for å få litt frisk luft. Orket jeg ikke det stod jeg bare å så litt ut av vinduet. Og jeg har funnet ut at det alltid er noe fint å se, hvis man bare er åpen for det.


Hagen og dyrelivet rundt huset er min terapi, og jeg vet virkelig ikke hva jeg skulle gjort uten det. Det er feil å si at det gir meg energi, for det gjør det jo desverre ikke. Men naturen gir meg inspirasjon og motivasjon til å kjempe videre, å overleve en hverdag som syk.

Jeg ser ting jeg ikke så før. For jeg vet hvordan det er å sitte igjen med så lite, at hver minste lille ting kan bety alt. En vakker sommerfugl kan snu hele dagen min. Hadde jeg sett meg selv nå, for noen år siden hadde jeg ledd. Hvis noen hadde sagt at jeg kom til å bli som jeg har blitt, hadde jeg ikke trodd på dem. Og jeg hadde sikkert blitt flau. 

Det er så mye lettere å se på det negative, enn på det positive. Å se det man ikke klarer, i stedet for det man klarer. Å se det man ikke har, istedet for det man har. Å komplisere ting som egentlig ikke trenger å være så veldig komplisert. Å bli bitter over hvordan ting ble. Jeg har gjort alt det selv, og jeg har funnet ut at det er ikke noe særlig. 

"JEG VIL IKKE VÆRE SYK! 
Av og til skulle jeg faktisk ønske jeg bare ikke var til lengre. Vet det er stygt å si, men nå er jeg så lei! Jeg vil ikke mer. Gruer meg så til skolen begynner igjen, det kommer til å bli så tungt. Årh.." 
- 16 år gamle Siv Irene


Hadde folk sett dagboka mi fra da jeg gikk i 10 klasse og 1 videregående, tror jeg de aller fleste hadde fått sjokk. Ingen visste hvordan jeg egentlig hadde det. Og jeg ante ikke hvordan jeg skulle takle livet som ME-syk. Nå er den dagboka brent, men jeg skrev ned noen setninger fra den, bare for at jeg kan minne meg selv på hvor langt jeg har kommet siden den gang. 

Man går glipp av mange fine øyeblikk når man bare ser på det som er tungt og vanskelig. Jeg har gått igjennom så mange prosesser de siste 11 årene, at det er ingen som aner det. Det har skjedd så mye. Det har vært så tungt og vanskelig at jeg rett og slett ikke orker å ha det tungt og vanskelig lenger. Mer enn jeg må i alle fall. Som sagt så kan man ikke alltid ha det fint og flott. Det går jo ikke an. Jeg mener ikke å få det til å høres lett ut å være syk, eller at folk gjør det vanskeligere enn det er. For det er lite som er vanskeligere enn å ha en sykdom som påvirker hver minste lille ting i livet og i hverdagen. Jeg mener heller ikke at jeg takler det bedre enn alle andre.
Men man tar mange valg i løpet av en dag.
Jeg kan tenke, "årh, nå besvimte jeg nesten, IGJEN, med en gang jeg stod opp. Dette er ENDA en dårlig dag." Eller jeg kan le litt over at jeg nettopp gikk i dørkarmen eller endte opp på gulvet igjen. Det er jo egentlig ikke morsomt i det hele tatt, men for min del gjør det hele situasjonen litt lettere i alle fall. Selvironi er viktig!
Jeg kan begynne å gråte over at jeg aldri kan med å gå tur med Kaizer lenger, eller så kan jeg være takknemlig for at familien gjør det for meg. For hvis de ikke hadde gjort det, da kunne jeg ikke hatt hund. Og lille Kaizer er min aller største glede i hverdagen.
Jeg kan velge å være skuffet over å så godt som aldri orke å finne på noe, eller så kan jeg være takknemlig for at jeg i alle fall orker å være ute litt.
Jeg kan bli deprimert over tanken på at jeg kanskje ikke blir frisk, eller jeg kan prøve å gjøre livet som syk så fint som mulig.

Ta imot det livet gir, og ikke bare se det sykdommen tar. Velg å snu det negative til noe positivt. Det er lettere sagt enn gjort, og noen ganger går det ikke. Men jo mer man jobber med det, jo lettere blir det. Se på deg selv som en hverdagshelt, og ikke et offer. Se på hver minste lille ting du greier, som en seier! Og med det lille uplanlagte rimet så avslutter jeg dette innlegget. Som vanlig ble det mye lenger enn jeg hadde tenkt.

Takk for at du leste.
Jeg heier på deg!


torsdag 11. mai 2017

Meg, ikke MEg..

Jeg har jo skrevet en del om hvordan jeg var før. Hvor fint livet mitt var, hvor mange venner jeg hadde. At jeg alltid hadde noe å gjøre, og alltid noen å være med. Hvor glad jeg var i å være sosial, og at jeg likte at ting gikk i ett. Hvis ikke jeg var sammen med noen, så skrev jeg melding med noen. Jeg var aldri alene. Jeg visste ikke hva det ville si å være ensom. 


Derfor var det også det å være sosial, som ble prioritert de første årene som ME syk. For jeg var helt avhengig av å treffe folk for å overleve min nye hverdag. Det var det som ga meg motivasjon til å kjempe videre resten av tiden. Det var det jeg gledet meg til, og det var det jeg så frem i mot. 

Da jeg var ute i helgene, hadde jeg alltid noen å snakke med. Uansett hvor jeg var, kom folk bort å hilste på. Jeg fikk en klem, vi snakket litt, vi lo. Det å gå ut ga meg en pause fra sykdommen. For jeg hadde ikke vært syk lenge nok, til at sykdommen var det første de tenkte på da de så meg. De syntes ikke "bare" synd på meg, eller ble usikre på hva de skulle si eller gjøre. De behandlet meg som alle andre, som igjen gjorde at jeg følte meg som alle andre. Jeg følte jeg passet inn.

Men etter hvert som årene gikk, og jeg ble sykere, har flere og flere trukket seg tilbake. Mange har sluttet å snakke til meg. De klarer til og med ikke å se på meg lenger. Det har skjedd mange ganger at folk sier hei til de jeg er sammen med, for så å gå rett forbi meg. I begynnelsen skjedde dette en gang nå og da, men etter hvert ble det normalen. Og det gjorde noe med meg. Og ikke minst med selvtilliten min. Og i stedet for å få en pause fra sykdommen da jeg prøvde å være sosial, ble jeg bare minnet på at jeg ikke passet inn noe sted lenger. Om jeg var der eller ikke, hadde egentlig ikke noe å si for så veldig mange.

Og noe av det som er aller verst med å ha ME, er alle fordommene. Og selv hvor langt forskningen har kommet, og hva den viser, så er det fortsatt dem som bare nekter å innrømme at ME ikke sitter i hodet. Fortsatt så er det så utrolig mange, overraskende mange faktisk, som ser ned på oss ME syke. De som ser på oss som svake og slappe. Psykisk syke. Og jeg har møtt mange av dem. Jeg har blitt spurt om Lightning process, jeg vet ikke hvor mange ganger. Jeg har blitt spurt rett ut om jeg ikke bare kan ta meg sammen. Om ikke jeg bare kan skjerpe meg liksom. Det er jo ikke verre enn det. I følge dem så velger jeg dette livet her. Jeg velger alle skuffelsene. Jeg har valgt å miste alt som gjorde meg til meg.


Og for hver gang det har skjedd, for hver gang noen har sett på meg med det dømmende blikket, og sagt noe sånt, så har jeg trukket meg mer og mer tilbake. Jeg har prøvd å forklare hva ME er, og hvordan det er å leve med det så utrolig mange ganger. Og så godt som hver gang så ender det med at de jeg snakker med bare ser rart på meg. For de skjønner ingenting. For det jeg sier stemmer jo ikke overens med noe av det de har hørt, eller lest. Og jeg blir ofte anbefalt et eller annet de har hørt at har gjort en annen ME syk frisk. Eller til og med flere! Og de skjønner ikke hvorfor ikke jeg hopper i taket av glede for at kuren endelig har kommet. De har funnet ut hvordan jeg skal bli frisk! Jeg kan jo bare begynne å spise annerledes! Jeg kan jo bare begynne å trene! Som om jeg ikke har prøvd dette før? Det å trene meg opp var det første jeg prøvde på da jeg ble syk. Jeg kjøpte tredemølle og løp rett som det var. Og det er mye av grunnen til at jeg ble så dårlig som jeg ble. Jeg passet ikke på meg selv. For har man ME, i alle fall den typen jeg har, så blir man sykere av fysisk aktivitet. Jeg husker godt en gang jeg løp på trass, og jeg endte opp på bakken midt i en skogsvei og jeg kastet nesten opp. Jeg kan ikke huske at jeg har vært så frustrert, så sint og så lei meg på samme tid før, som jeg var da. Jeg satt der alene, og lurte på hva i all verden er det som skjer med meg? Hvordan skal jeg klare å komme meg hjem igjen? Og på trass, så gikk jeg hjem igjen også. For jeg skulle i alle fall ikke ringe etter hjelp. Dette er et av mange eksempler jeg kunne brukt. Jeg har prøvd å trene meg opp. Jeg har bestemt meg for å skjerpe meg. Jeg har prøvd mer enn noen aner. Men jeg blir ikke frisk. Jeg blir sykere. For det er sånn det er å ha ME nemlig.

Jeg er så ubeskrivelig lei av å forsvare meg selv. 10 år har jeg levd med denne sykdommen. 10 år har jeg blitt sett ned på, og forhåndsdømt. Og det tyngste av alt, det er det å ikke vite hvem som tenker sånn. Hvem som tror mer på det de leser, enn på det jeg sier. Det jeg har erfart i løpet av 10 år. Det jeg har kjent, og kjenner på kroppen min daglig. Og er det en ting jeg har lært, så er det det at det er flere som tenker sånn, enn man kanskje skulle tro.

Så nå er det ikke det å være sosial som blir prioritert lenger. For hva er vitsen i å bruke krefter på å være sosial, når man bare føler seg utenfor og annerledes? Når man alltid blir misforstått og mistenkeliggjort?

Jeg skulle ønske jeg kunne si at det ikke går inn på meg lenger. Jeg skulle ønske jeg kunne si at alt dette har gjort meg sterkere. Men det har det ikke. Det er like vondt å bli mistenkeliggjort i dag som det var for 10 år siden. Og jeg har kommet til et punkt der jeg har mer enn nok med å "bare" være syk. For jeg takler sykdommen helt fint, stort sett i alle fall. Det jeg sliter med å takle, det er alt det jeg har nevnt over her. Hvordan folk forholder seg til meg, og til ME.

Men det er jo også veldig viktig og få med at dette selvfølgelig ikke gjelder alle. Fortsatt så er det dem som kommer bort å gir meg en klem, og sier det er godt å se meg. Og det betyr så utrolig mye! Og det er jo dem jeg burde fokusere, og tenke på. De positive opplevelsene, og de personene som tror på meg. Men det er ikke alltid det er så lett.
Jeg vet også at mange som kommer bort å anbefaler ting, mener det godt. Det er jo ingen som mener å såre meg. Men for meg blir det som at de bagatelliserer sykdommen min, når de gjør det. Jeg har hørt om det meste og jeg har prøvd det meste. Jeg har kontakt med fastlege, fysioterapeut, ME sykepleiere og andre ME syke. Jeg trenger ikke hjelp av utenforstående til å finne en kur, eller til å bli bedre. Jeg trenger ikke tips om hva de nettopp leste i avisen, eller hørte om fra en bekjent. Det jeg trenger er å bli sett på som mer enn en ME pasient, som ikke vet hva som er best for meg. For det er jeg, og det gjør jeg.