Sider

mandag 5. mai 2014

Når man ikke lenger er den man var..

.. hvem er man da?


"Før hun ble syk, var hun en sprudlende, glad og fornøyd jente. Glad i å være sammen med venner, gå på besøk, på hytteturer, teltturer osv. Hun var ikke så glad i sport, men likte å jogge og holde seg i form. Dette savner hun veldig. Vi prøver å gå litt tur, men det er ikke alltid hun orker det. Hun synes det er vanskelig å takle at hun er syk."

Dette er mamma sine ord, som hun skrev i 2008. Det var før jeg hadde fått noen diagnose, og vi både håpte og trodde fortsatt det var noe som kom til å gå over. Jeg var fortsatt under utredning.
Det var da jeg var på mitt verste, både fysisk og psykisk. Jeg presset meg altfor mye, jeg ville ikke innse alvoret i situasjonen. Jeg klarte ikke å innrømme overfor meg selv hvor syk jeg var. Jeg nektet å godta det. Jeg tviholdt på det livet jeg kjente til, så lenge jeg kunne. Men selvfølgelig gikk ikke det i lengden, etter hvert hadde jeg ikke noe valg. Jeg kunne ikke lenger ignorere eller fortrenge sykdommen. Jeg kunne ikke late som ingenting. Sakte men sikkert tok den over hele livet mitt, og snudde det på hodet. Jeg var ikke lenger den personen jeg og alle rundt meg kjente. Sykdommen forandret meg. Jeg ble til en versjon av meg selv jeg absolutt ikke likte.
Jeg orket ingenting, men jeg klarte aldri å se at det var pga sykdommen. Jeg så bare alt jeg ikke fikk til. Ikke bare dro jeg meg selv ned, jeg gnurte meg skikkelig godt ned i gjørma. Hver eneste dag. Selvtilliten jeg alltid hadde hatt, var helt borte vekk. Jeg følte meg helt forferdelig. Jeg greide nesten ikke å verken stå eller gå. Besvimelser ble en del av hverdagen. "Plutselig" var jeg kronisk syk. Alt handlet om sykdommen, og uansett hvor hardt jeg prøvde, kunne jeg ikke rømme fra det.


Jeg lærte meg å leve med det, jeg klarte å godta det. Jeg lærte meg å sette pris på små ting, og å gjøre det beste ut av situasjonen jeg var i. Som regel i alle fall. Jeg lærte meg hvordan jeg skulle overleve en hverdag som kronisk syk. Etter mange år, ble det et liv jeg lærte meg å "like". For sannsynligvis var det sånn det kom til å bli. Jeg sluttet å vente på noe som kanskje aldri kom til å skje, tanken på å bli frisk la jeg bort. Drømmene og planene la jeg bort. Jeg tror ingen som ikke har vært i en slik situasjon selv, kan klare å forestille seg hvordan det føles. Det å gi avkall på ditt gamle liv, alle drømmene og planene for fremtiden. Absolutt alt du kjenner til, og er trygg på. Plutselig lever du et liv du absolutt ikke har valgt. Et liv ingen forstår, ikke en gang du selv. Du har ingen kontroll i det hele tatt. Du aner ikke hvor dårlig du kommer til å bli. Kanskje blir du sengeliggende. Hver gang du gjør noe du har lyst til, blir du bare enda litt dårligere. Du kan ikke gjøre noe som helst for å snu det, og i alle fall ikke stoppe det. "Ta tiden til hjelp, og tenk positivt" er det eneste rådet du får.

Jeg har alltid trodd at hvis jeg en gang ble bedre, kom jeg til å bli den jenta som mamma beskrev over her. Jeg kom til å bli meg selv igjen. Jeg kunne begynne på nytt, og endelig leve et normalt liv igjen. Det jeg ikke tenkte over, var hva det gjør med en person å være syk så lenge. Pga sykdommen har jeg funnet ut hvordan det føles å være deprimert, og jeg har kjent på følelsen av angst. Jeg har lært hva det vil si å være ensom, og jeg har kjent på følelsen av å være fullstendig hjelpeløs. Jeg klarte så godt som ingenting selv, jeg var avhengig av de rundt meg. Jeg har vært mer dårlig, enn god de siste årene. Jeg har hatt flere dårlige opplevelser, enn gode. Alt pga sykdommen.

Hvordan går man tilbake til et "normalt" liv, etter noe sånt? Hvem er jeg som "frisk"? Jeg var ikke forberedt på at det å bli bedre, kom til å være så vanskelig. Jeg var ikke forberedt på at sykdommen skulle "ødelegge" meg sånn.

Jeg er langt fra frisk, men jeg er likevel såpass god at jeg må forberede meg på å prøve meg litt ut i jobb igjen snart. Bortsett fra noen litt dårligere måneder i vinter, har formen vært bedre helt siden i fjor vår. Et helt år er lenge, og derfor må jeg begynne å forberede meg på at ting kanskje blir annerledes fra nå av.

Jeg må lære meg å tenke annerledes. Jeg må prøve og legge bort "ME-tankegangen", som jeg brukte flere år på å bli vant til. Den er prentet inn i hjernen min. "Etter en god periode, kommer alltid en dårlig." Jeg må begynne å tenke hvis, ikke når. Jeg må slutte å gå og vente på å bli dårlig igjen. Jeg må slutte å være så redd. "Ta dag for dag." Nå må jeg tørre å tenke lenger frem.

Jeg må lære meg å stole på meg selv igjen, og jeg må lære å stole på kroppen min. Det er vanskeligere enn det høres ut, siden den ikke har gjort annet å svikte meg de siste årene. Jeg er redd for å håpe på for mye, og å være for positiv. Men samtidig kommer jeg ingen vei hvis ikke jeg tar noen sjanser. Jeg kan ikke la tidligere erfaringer stoppe meg i å prøve igjen nå. For jeg vet jo aldri. Plutselig bli jeg positivt overrasket! Og det er jo ingenting jeg heller vil, enn å kunne gå tilbake til en hverdag som ikke bare handler om sykdom.