Sider

tirsdag 18. mars 2014

Når livet ikke blir som planlagt..

Om en uke har jeg bursdag. Jeg blir 23 år. Det føles veldig rart. Jeg har ikke oppnådd noe av det jeg hadde håpet på i en alder av 23 år. Jeg har ingen utdannelse, jeg har ikke fått lappen. Jeg har begynt på begge, men jeg har ikke klart å fullført noen av delene. Egentlig så kan man si at jeg ikke har kommet noen vei her i livet, rett og slett. Hvis man sammenligner meg med andre i alle fall.
Jeg har ikke klart å oppnå noe av det de fleste rundt meg har. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kalt meg selv mislykket og stakkarslig de siste årene. Det er de to første ordene som har kommet opp, når jeg har tenkt på meg selv. Jeg har ikke følt meg god nok for noen, eller noe. Jeg følte aldri at jeg fikk til noe som helst.
Jeg har prøvd å overbevise alle andre om at jeg er så mye mer enn sykdommen, men jeg har ikke vært flink til å se det selv. Jeg synes fortsatt det er vanskelig noen ganger. Alt jeg har sett er en person som er syk, og som er annerledes enn alle andre. Det var veldig viktig for meg før, det å ikke skille meg ut. Derfor har jeg brukt mange år på å lære meg at det å være annerledes ikke nødvendigvis er negativt.
Det er slike tanker jeg har hatt om meg selv siden jeg ble syk. "Jeg er mislykket, jeg klarer ingenting". "Sykdommen gjør meg til en belastning for alle." Jeg har blitt en ekspert til å skyve bort de rundt meg. Jeg har vært flau over livssituasjonen min, og enda mer flau over sykdommen min. I forhold til "alle"andre, så er jeg "ingenting".

Men så slo det meg at det å ha vært syk i 8 år, i en alder av 23, er ikke så verst det heller. Jeg synes nesten jeg kan kalle det en liten prestasjon. Jeg har ikke oppnådd noe av det jeg håpet på, ingen av planene jeg hadde har blitt noe av. Men jeg har likevel nesten oppnådd mer.
Etter flere hundre dårlige dager og skuffelser, mye motgang og noe som føles som tusenvis av tårer, har jeg lært at jeg er sterkere enn jeg trodde. Det har ikke vært lett å komme dit jeg er i dag. 8 år er lenge. Sykdommen har styrt hele ungdomstiden min. Den har ødelagt mye, men lært meg mer. Den har knust mange drømmer og planer, men også gitt meg nye.
Selv om jeg er syk, er jeg mer glad i livet nå enn jeg noen gang var som frisk. Jeg var glad i livet den gang også, men jeg var så overfladisk. De tingene som betyr alt for meg nå, hadde den gamle Siv Irene ikke brydd seg om. Ikke på samme måte. De hadde blitt sett på som en selvfølge. Det hadde vært en veldig liten del av hverdagen min. Nå er det alt.

Jeg har funnet ut at noe så lite og enkelt som farger, lyser opp dagen min. Jeg elsker blomster, cupcakes og mitt fine pip servise.
Det er alltid like gøy når en av orkideene mine blomstrer om igjen. Og ja, jeg hører selv hvordan det høres ut. Men det er nettopp det at jeg ser de små tingene, eller bittesmå, som gjør at jeg har det så fint nå. Ting som er helt ubetydelige for de fleste andre. Før hadde jeg kastet orkideen i veggen når den siste blomsten datt av tror jeg. Men nå ser jeg helt annerledes på det. Det er noe jeg får til. Det er takket være meg at den blomsten blomstrer om igjen. Jeg gjør noe riktig. Noen ganger når jeg ser et lite nytt blad på en plante, viser jeg det til Bente Lill. Jeg er så fornøyd, og av en eller annen grunn forventer jeg at hun skal synes det er like gøy. Det gjør hun ikke. Men hun blir selvfølgelig glad på mine vegne!


Konklusjonen min er at man trenger ikke å ha det "alle" andre har, for å ha det greit. Man trenger ikke være eller gjøre som de rundt oss. Jeg er ikke lenger flau over at jeg ikke har en utdannelse, eller lappen. Jeg har en sykdom som gjør meg annerledes, jeg må leve etter den. Og det er greit. Jeg er ikke mindre verdt av den grunn. Jeg har jobbet like hardt for å komme dit jeg er i dag, som andre har for å ha kommet dit de er.

På søndag blir jeg 23 år, og selv om mitt voksne liv er helt annerledes enn forventet, er jeg fornøyd.
Sykdommen bestemmer hva jeg orker, men den bestemmer ikke hvordan jeg har det. Det er kun opp til meg. Sykdommen er ikke min verste fiende lenger. Og for meg er det en seier.
Selv om målet mitt har gått fra å være "jeg vil bli barne og ungdomsarbeider", til "jeg vil plante jordbær i skråninga ved låven" så er det også et mål. Et overkommelig mål for meg. Det er alt som betyr noe. Det å gjøre noe som gjør livssituasjonen man er i bedre, uansett hvor lite det er, er viktig. Hva andre tenker om det, har ingenting å si.