Sider

torsdag 31. mai 2012

Andres tanker om meg..

Jeg går hele tiden rundt og er redd for hva folk tenker om meg. Jeg føler at mange ikke skjønner hvor dårlig jeg faktisk er, og at de tror jeg bruker sykdommen når det passer for meg.
Men fordi om de kanskje treffer på meg et eller annet sted dagen etter at jeg sa jeg var for dårlig til besøk, betyr ikke det at jeg løy. Hvis folk tenker seg om, så ser de meg aldri uten Bente Lill, mamma eller pappa. De er de eneste jeg tør å finne på ting sammen med, for da tør jeg å si ifra når jeg blir dårlig. Jeg holder ikke ut lenge om gangen, derfor er det vanskelig for meg å finne på ting med venner.
Jeg ser kanskje ikke dårlig ut, men det betyr ikke at jeg ikke er det. ME er en usynlig sykdom, noe som er utrolig frustrerende til tider.

Dette bildet ble tatt den dagen jeg var til Oslo og fikk ME diagnosen, og det var på den tiden jeg var på mitt verste.

Hvem hadde vel trodd det?

( august 2008 )

De ser meg kanskje en dag jeg er og shopper litt, og tenker at jeg heller vil det enn å treffe dem. For jeg har jo sagt at jeg skal si ifra en dag jeg orker å finne på noe. Og når jeg orker å gå rundt sånn, burde jeg i alle fall ha orket besøk! Sånn er det ikke i det hele tatt. Det er ikke lenge jeg orker å gå rundt, noen ganger kan jeg bli helt utslitt etter å ha vært innom en butikk. Og også da er jeg alltid med Bente Lill eller mamma. Det skjer ikke at jeg går og shopper med noen andre. Så det jeg vil frem til er at selv om jeg snakker helt vanlig hvis noen kommer bort og snakker til meg, og jeg ser "god" ut, er det ganske sannsynlig at jeg ikke er det.


Sånn som formen er nå, orker jeg ingenting. Jeg er bare hjemme. Noen turer på butikken, eller en kjøretur nå og da er det eneste som skjer i hverdagen min. Og som sagt, en liten shoppingtur av og til. Noe som egentlig er ganske unødvendig for jeg får jo aldri gått med det nye jeg kjøper.
Jeg orker nesten aldri gå tur med lille Kaizer, det som han synes er så gøy! Jeg orker ikke hjelpe til med husarbeid, jeg orker nesten ikke stelle meg selv en gang. Jeg orker heller ikke å hjelpe til så mye med den nye valpen til Bente Lill.
 Det er to måneder siden jeg sist jeg hadde besøk, to måneder siden sist jeg fant på noe sammen med venner. Det er tungt å takle av og til, det er derfor det er så stille her på bloggen. Jeg velger å la være å blogge i de vanskelige periodene.

Grunnen til dette innlegget er egentlig fordi jeg vil at de som tror jeg ikke prioriterer dem, kanskje skjønner litt mer av hvorfor de aldri hører noe fra meg. Det er fordi det faktisk er tungt å gjøre noe så enkelt som å skrive en melding, jeg klarer ikke formulere setninger. Jeg har mer enn nok med å klare å fungere her hjemme. Jeg må til og med få hjelp til å huske å spise.
Men jeg får ikke sagt det til så mange, siden jeg aldri snakker med noen. Jeg merker de fleste forsvinner i de dårligste periodene. Men jeg har heldigvis venninner som sender melding nå og da, selv om de ikke har sett meg på flere måneder. Jeg setter så stor pris på det! Hver eneste lille hilsen lyser opp hverdagen min, jeg ligger jo hjemme på den samme sofaen hver dag. Det skal ikke så mye til for å snu dagen min.

Jeg satser på å våkne opp en dag om ikke lenge, å merke at en bedre periode har kommet. Det er jo sommer! Jeg har så lyst til at noen av planene mine kan bli noe av.

Så over til noe litt koseligere! Som jeg skrev tidligere har vi fått et nytt familiemedlem siden sist. Det er denne lille, søte gutten her, som heter Turbo! :)



Jeg passer han litt om dagene, så fort jeg orker. Han er så søt! Han har masse å lære selvfølgelig, men han lærer fort :) Og dette blir en stor hund, det har vi aldri hatt før. Så det blir spennende! :) Det er en labradoodle, hvis noen lurte på rasen ;)