Sider

mandag 11. juli 2016

Livet..

Tenk deg å ikke kunne bestemme selv når du vil stå opp om morgenen. Å ikke kunne gjøre hva du vil når du står opp. Å ikke ha krefter til å lage din egen frokost. Å ikke kunne ta en dusj når du føler for det.

Tenk deg å kunne se veien du ofte pleide å gå eller løpe på før du ble syk, hver eneste dag. Å kunne se skogen du kunne gå i når du ville før du ble syk, hver eneste dag. Tenk at du har to bein, men de klarer bare ikke bære deg. De fungerer rett og slett ikke. Tenk deg å ikke ha løpt eller jogget på flere år, og du begynner å bli for svak til å kunne gå.

Tenk deg å aldri kunne gjøre noe du har lyst til. Å aldri kunne møte vennene dine. Å aldri kunne planlegge noe, eller glede deg til noe. Tenk deg å ha en kropp, som du ikke kan stole på. En kropp som er syk. En kropp som svikter. Tenk deg å ha en alvorlig sykdom få tar på alvor, og som du selv ikke vet hva kommer av. Tenk deg å være så syk at du ikke kan gå eller stå, og ikke vite hvorfor. Tenk deg å kjempe mot tanker om hva det kan være, og hva det gjør med kroppen din, hele tiden. Og ikke bare hva det gjør med kroppen din nå, men også på lang sikt.

Tenk deg å være så syk at du må ligge mesteparten av dagen, og har all verdens tid til å tenke på nettopp de tingene over her og alt annet du egentlig ikke vil tenke på.

Tenk deg å aldri kunne gjøre noe for å tenke på noe annet enn sykdommen, for da blir du sykere. Du må faktisk tenke på den hele tiden. Både du og de rundt deg må ta hensyn til sykdommen hele tiden. Hver eneste dag, fra du står opp til du legger deg. Sykdommen tar over hele livet ditt. Du kan aldri gjøre noe der du må gå mer enn noen få meter. Du burde ikke gjøre noe mer enn et kvarter om dagen, helst ikke det en gang. Selv etter det ene kvarteret blir du sykere. Du kan aldri rømme fra det, du får det ikke bort. Sånn er det å leve med ME. I alle fall for meg.

Har du gått for mye? Sover du nok? Spiser du nok? Har du feber? Er du svimmel? Tar du nok hensyn? Gjør du for mye? Er det din feil at du ikke blir bedre?

Gjør du noe du har lyst til hindrer du bedring. Gjør du noe du har lyst til, så blir du dårligere.

Jeg tenker ofte tilbake på den gang da jeg var lykkelig uvitende om hva ME var, og hvordan livet mitt kom til å bli om noe år. Da jeg ofte traff venner, og trodde at det kom til å bli sånn. Jeg trodde at jeg hadde en mild grad av ME, og at jeg kom til ha det så lenge jeg var syk. Jeg visste ikke at det gikk an å gå fra mild til moderat til alvorlig grad. Men det gjør det. Og kanskje er det min feil. Kanskje gjorde jeg for mye de første årene. Kanskje jeg hadde sluppet dette hvis man visste mer om ME for 10 år siden. Hvis jeg visste hvor farlig det var å late som ingenting, og ikke ta hensyn. Hvis jeg visste at jeg ikke kan leve som "frisk" i de bedre periodene. Hvis jeg var klar over at det bare var en mer stabil periode, og at jeg ikke kan gjøre som jeg vil selv om jeg føler meg bedre.

Jeg  tenker ofte på hvordan jeg var før jeg ble syk. Jeg var så sikker på meg selv, og meningene mine. Jeg sa hva jeg tenkte, og jeg sa det høyt. Jeg fikk ofte høre at jeg alltid var så blid, og jeg var "kjent" for latteren min. En latter jeg alltid hadde vært litt flau over, men jeg lo ofte og høyt likevel. Jeg var den jeg var, ferdig med det. Ofte snakket jeg før jeg tenkte, og jeg kunne nok såre de rundt meg uten å mene det. Jeg var en stolt person, og ganske hard. Jeg snakket ikke så mye om følelser, jeg var utadvendt men også innelukket.

Jeg blir så trist av å tenke for mye på den jeg var. For jeg savner den personen som andre så på som sprudlende å blid. Den personen som lo høyt og ofte.

For når jeg er så dårlig som nå, så sitter ikke latteren alltid så løst. Tvert imot så har jeg blitt litt dyster. For hele dagen min handler om sykdom. Jeg blir hele tiden minnet på hvor dårlig jeg er, og hvor lite jeg klarer. Jeg er som regel i godt humør, og jeg har det greit. Men sykdommen henger over meg hele tiden. Og om man vil eller ikke, så gjør det noe med en person å møte på mye motgang over så lang tid.

Da jeg var frisk og hørte om noen som ble syke, så var alt jeg hørte et navn og en diagnose. Jeg syntes selvfølgelig det var trist å høre. Jeg syntes synd på personen, og sendte dem kanskje en tanke nå og da. Men jeg tenkte ikke noe særlig mer over det. For jeg visste ikke hva det ville si. Jeg tenkte ikke på hva det gjorde med livet til personen som hadde fått diagnosen.

Og de første årene var jeg livredd for å bli det selv. Jeg var livredd for at det var det folk tenkte om meg, at jeg var "hun med ME". Derfor skulle ingen vite noe, og jeg skulle fortsatt være den sprudlende Siv Irene som lo ofte og høyt. MEen skulle ikke definere meg som person. Det skulle ikke være det første folk tenkte når de så meg.

Men nå sitter jeg her 10 år senere, og har uten tvil blitt bare et navn og en diagnose for mange. Hun som noen kanskje synes litt synd på og som de sender en tanke til av og til. Akkurat det jeg var livredd for å bli.

Men ingen aner hva det vil si, eller hva det har gjort med livet mitt. Hva det gjør med livet mitt. Og noen ganger er det det verste av alt. At ingen vet hvor tungt livet føles noen ganger når man har en kronisk og usynlig sykdom. Hvor overveldende det er å være 25 år, og så syk at jeg ikke klarer å gå. For utad er det ikke noe problem å virke mye bedre enn jeg er. Men de her hjemme klarer jeg ikke å skjule det for. Så ofte er det like tungt for dem som for meg, om ikke tyngre. Å se noen man er glad i forfalle, og ikke kunne gjøre noe gjør at de føler seg like hjelpesløse som jeg gjør selv.

Noen ganger så lurer jeg på om de som er friske, er klar over hvor heldige de er. Om de er klar over hvor heldige de er som kan ta en joggetur når de har tid og lyst. Som kan ta lange turer i skog og fjell. Som har bein som klarer å bære dem. Jeg lurer på om de noen ganger tenker over hvor heldige de er som i det hele tatt kan stå og gå. Når de vil. For når man er frisk, så er det den største selvfølgen her i livet. Jeg lurer på om de er klar over hvor priveligerte de er som står opp med overskudd hver dag. Som kan leve livet som de vil. Som er friske nok til å jobbe. Som får helgefri, og ferier innimellom. Jeg får aldri verken helgefri eller ferie fra å være kronisk syk.

Og selv om jeg noen ganger skulle ønske flere kunne forstå hvordan jeg har det, så er jeg samtidig så glad for at de fleste andre på min alder ikke vet hvordan det føles. For det er en følelse jeg ikke unner min verste fiende. Jeg er glad for at de fleste andre på min alder fortsatt ser på det å kunne gå og stå opp med overskudd hver dag som den største selvfølgen her i livet.

Men jeg har tross alt løpt, jogget og gått turer i skogen. Jeg fikk 16 friske år. Det er mer enn mange andre får. Jeg er heldig som har så mye og savne. Og jeg velger å glede meg til å kunne gjøre det igjen. Om ikke løpe eller jogge, så i alle fall gå en liten tur i skogen med Kaizer igjen. Og jeg velger å tro at den gamle versjonen av meg selv som andre kjente før, kanskje er langt der inne fortsatt. Og at jeg en dag kan le like høyt som jeg gjorde før, uten MEen hengende over meg. At jeg en dag kan stå opp med overskudd, og leve livet som jeg vil. Frem til den tid kommer er det bare å fortsette å ta i mot det livet har å by på, og tenke at en dag kommer alt til å gi mer mening enn det gjør akkurat nå.