Sider

mandag 14. august 2017

Å takle sykdommen..

"Du er så sterk! 
Jeg skjønner ikke hvordan du klarer å takle det så bra som du gjør. 
Det hadde aldri jeg gjort!" 

Dette har jeg fått høre utallige ganger så lenge jeg har vært syk. Og elendig som jeg er til å ta i mot komplimenter så blir jeg alltid litt småflau, og jeg vet ikke helt hva jeg skal svare.
For de så meg ikke dagen før da jeg ikke klarte å slutte å gråte over alt og ingenting. De ser meg ikke når jeg spytter ut unødvendige kommentarer til mine nærmeste her hjemme. Da frustrasjonen renner over og jeg rett og slett ikke klarer å holde det inne lenger. Da føler jeg meg ikke så veldig sterk, og jeg føler heller ikke at jeg takler det så veldig bra. 

"Så ufyselig som du er, så dårlig er du."  

Dette sa min søster så fint til meg for noen år siden, og det er veldig sant. På de dårligste dagene kan jeg være helt forferdelig å være rundt. Jeg blir sur og frekk, men egentlig så er jeg jo bare lei meg over at ting er som de er. Og jeg er så utrolig sliten. Det er et kaos av følelser og tanker som jeg går med hele tiden, og noen ganger så skal det ikke mer enn en bitteliten ting til før det topper seg. Som f.eks at de klipper plenen og får klipt en av blomstene mine i samme slengen. På en dårlig dag er det det verste som kan skje, det er faktisk helt krise. Og det er jo mye lettere å være sur, enn å faktisk snakke om det som egentlig er problemet. For jeg har jo snakket om det 1000 ganger før. Minst. Og jeg er så lei av å snakke om det. Men noen ganger må det bare ut, jeg har ikke noe valg. 

Jeg har lært at det er så utrolig viktig å kjenne på de følelsene, når de kommer. Det er så viktig å bare gråte litt, eller mye, alt etter som. Å kjenne på urettferdigheten, og på sorgen og savnet. Å bare godta at de følelsene kommer av og til. For hvis du ikke gjør det, så blir de følelsene der litt hele tiden. Og etter hvert tar de over. Og da blir livet enda tyngre enn det trenger å være. 

Gråt, snakk om det, og kjemp videre etterpå. Og vit at tankene dine lurer deg litt på de dårligste dagene. Det blir ikke alltid så tungt som det føles akkurat da. Det blir lettere igjen, selv om det ikke føles sånn. Og aldri glem at du er sterkere enn du føler deg. Alle er sterkere enn de tror. 

Og ingen kan si at de ikke hadde taklet det som meg. For det vet ingen, før de har vært i samme situasjon. Jeg har brukt mange år på å komme der jeg er i dag. Det er forsatt en daglig kamp, og det kommer det til å være så lenge jeg er syk. "Ha en fin dag på jobb" sier jeg til Bente Lill av og til før hun reiser, og da svarer hun "du også". For det er virkelig en fulltidsjobb å være kronisk syk. I perioder takler jeg det fortsatt dårlig, men det er det bare mine nærmeste som ser. Og selv om det har gått mange år, er det fortsatt lov å ha perioder der det føles ekstra tøft. 

Det aller viktigste jeg har lært er å ikke tenke for mye på hvordan det var. Hvordan livet kunne eller burde vært. Jeg har lært meg å tenke annerledes, å se livet på en helt annen måte enn jeg gjorde før. 

De siste årene har vært såpass dårlige at jeg nesten ikke har orket å ut av huset. Det har vært noen små rusleturer ute i hagen. Orket jeg ikke det satt jeg på verandatrappa i et par minutter, bare for å få litt frisk luft. Orket jeg ikke det stod jeg bare å så litt ut av vinduet. Og jeg har funnet ut at det alltid er noe fint å se, hvis man bare er åpen for det.


Hagen og dyrelivet rundt huset er min terapi, og jeg vet virkelig ikke hva jeg skulle gjort uten det. Det er feil å si at det gir meg energi, for det gjør det jo desverre ikke. Men naturen gir meg inspirasjon og motivasjon til å kjempe videre, å overleve en hverdag som syk.

Jeg ser ting jeg ikke så før. For jeg vet hvordan det er å sitte igjen med så lite, at hver minste lille ting kan bety alt. En vakker sommerfugl kan snu hele dagen min. Hadde jeg sett meg selv nå, for noen år siden hadde jeg ledd. Hvis noen hadde sagt at jeg kom til å bli som jeg har blitt, hadde jeg ikke trodd på dem. Og jeg hadde sikkert blitt flau. 

Det er så mye lettere å se på det negative, enn på det positive. Å se det man ikke klarer, i stedet for det man klarer. Å se det man ikke har, istedet for det man har. Å komplisere ting som egentlig ikke trenger å være så veldig komplisert. Å bli bitter over hvordan ting ble. Jeg har gjort alt det selv, og jeg har funnet ut at det er ikke noe særlig. 

"JEG VIL IKKE VÆRE SYK! 
Av og til skulle jeg faktisk ønske jeg bare ikke var til lengre. Vet det er stygt å si, men nå er jeg så lei! Jeg vil ikke mer. Gruer meg så til skolen begynner igjen, det kommer til å bli så tungt. Årh.." 
- 16 år gamle Siv Irene


Hadde folk sett dagboka mi fra da jeg gikk i 10 klasse og 1 videregående, tror jeg de aller fleste hadde fått sjokk. Ingen visste hvordan jeg egentlig hadde det. Og jeg ante ikke hvordan jeg skulle takle livet som ME-syk. Nå er den dagboka brent, men jeg skrev ned noen setninger fra den, bare for at jeg kan minne meg selv på hvor langt jeg har kommet siden den gang. 

Man går glipp av mange fine øyeblikk når man bare ser på det som er tungt og vanskelig. Jeg har gått igjennom så mange prosesser de siste 11 årene, at det er ingen som aner det. Det har skjedd så mye. Det har vært så tungt og vanskelig at jeg rett og slett ikke orker å ha det tungt og vanskelig lenger. Mer enn jeg må i alle fall. Som sagt så kan man ikke alltid ha det fint og flott. Det går jo ikke an. Jeg mener ikke å få det til å høres lett ut å være syk, eller at folk gjør det vanskeligere enn det er. For det er lite som er vanskeligere enn å ha en sykdom som påvirker hver minste lille ting i livet og i hverdagen. Jeg mener heller ikke at jeg takler det bedre enn alle andre.
Men man tar mange valg i løpet av en dag.
Jeg kan tenke, "årh, nå besvimte jeg nesten, IGJEN, med en gang jeg stod opp. Dette er ENDA en dårlig dag." Eller jeg kan le litt over at jeg nettopp gikk i dørkarmen eller endte opp på gulvet igjen. Det er jo egentlig ikke morsomt i det hele tatt, men for min del gjør det hele situasjonen litt lettere i alle fall. Selvironi er viktig!
Jeg kan begynne å gråte over at jeg aldri kan med å gå tur med Kaizer lenger, eller så kan jeg være takknemlig for at familien gjør det for meg. For hvis de ikke hadde gjort det, da kunne jeg ikke hatt hund. Og lille Kaizer er min aller største glede i hverdagen.
Jeg kan velge å være skuffet over å så godt som aldri orke å finne på noe, eller så kan jeg være takknemlig for at jeg i alle fall orker å være ute litt.
Jeg kan bli deprimert over tanken på at jeg kanskje ikke blir frisk, eller jeg kan prøve å gjøre livet som syk så fint som mulig.

Ta imot det livet gir, og ikke bare se det sykdommen tar. Velg å snu det negative til noe positivt. Det er lettere sagt enn gjort, og noen ganger går det ikke. Men jo mer man jobber med det, jo lettere blir det. Se på deg selv som en hverdagshelt, og ikke et offer. Se på hver minste lille ting du greier, som en seier! Og med det lille uplanlagte rimet så avslutter jeg dette innlegget. Som vanlig ble det mye lenger enn jeg hadde tenkt.

Takk for at du leste.
Jeg heier på deg!


4 kommentarer:

  1. Bare en vennlig tanke og en klem fra en gammel lærer som også er glad i blomster og dyr.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Brit!
      Her kommer en veldig forsinket klem igjen.:)

      Slett
  2. Dine ord, traff meg midt i sjela! Har tatt flere gråte-pauser gjennom innlegget, -da følelsene ble for mye. Du setter ord på alt KAOSET som raser rundt i meg. -alt jeg så inbitt kjemper imot! Takk for at du minner meg på at det faktisk er mye å glede seg over. De SMÅ gledene er vanskelige å se, -når følelsene står i veien! Dine ord, ble min «livbøye». TAKK !

    SvarSlett
  3. Tusen takk til deg også!
    Det betyr mer enn du aner å få en
    så fin tilbakemelding på det jeg skriver!

    SvarSlett