Sider

mandag 10. november 2014

Forandring fryder..

Samtidig som formen stadig blir verre, blir håpet om å ikke bli like dårlig som jeg har vært før også mindre. Det ser ikke ut som om jeg slipper unna denne gangen heller.
Jeg har gått igjennom alle følelsene som følger med en dårlig periode. Jeg har vært mye usikker, jeg har tviholdt på den gode perioden, og jeg har vært mye lei meg. Det er trist å måte gi slipp, og det er vanskelig å akseptere at sykdommen enda en gang tar styringen. Men jeg har endelig klart det. Og selv om det føles kjipt å være så syk som jeg er nå, så er det litt godt å slippe usikkerheten også.

Det er ikke lenger noe tvil om hvilken vei det går, og jeg kan ikke gjøre noe for å snu det. Men for øyeblikket orker jeg rett og slett ikke bry meg noe særlig om det. Jeg er for dårlig til å kjede meg, eller i det hele tatt ha lyst til å gjøre noe. Det å sitte hjemme dag etter dag, helg etter helg, gjør meg absolutt ingenting. For jeg vet at jeg ikke hadde hatt sjans til å finne på noe likevel.

Jeg glemmer fra gang til gang hvor dårlig jeg faktisk blir. Jeg glemmer hvordan det føles å være så sliten at hver minste lille ting virker uoverkommelig. Det gjør det nå.
Du vet den følelsen når du våkner av alarmen om morgenen, trykker på slumre, og sovner igjen? Plutselig har det gått en halv time, alarmen piper igjen, og du skjønner ikke hvor halvtimen ble av. Der har du meg, hver dag, hele dagen. Jeg kommer aldri ut av den tilstanden man vanligvis er i rett etter at man har våknet. Jeg gjør stort sett ingenting, men timene flyr avgårde.

Det føles rart å være så syk, selv etter alle disse årene. Men det er jo det som er normalen for meg nå, de gode periodene er unormale. Derfor føles overgangen fra god til dårlig litt lettere for hver gang. Jeg har gått igjennom det så mange ganger nå, at det jeg brukte år på før, bruker jeg måneder på nå. Det å godta og akseptere situasjonen, tar heldigvis ikke like lang tid som det gjorde før.

Etter mitt første tilbakefall i 2011, skrev jeg dette:

"Ja, året i fjor var et bra år. Men hvis jeg kunne valgt, ville jeg ikke hatt et så godt år. For det at jeg fikk kjenne på følelsen av å være nesten frisk, for så å bli dårlig igjen gjør det bare mye verre."

Jeg har forandret meg veldig i løpet av de siste 3 årene. Jeg kan ikke skjønne hvordan jeg kunne tenke den tanken. Denne gangen er jeg så utrolig takknemlig for alle de gode månedene jeg hadde, og alt jeg fikk gjort. Jeg savner det allerede, men jeg vet jo at det kommer flere av dem etter hvert. Det plager meg at jeg har skrevet noe sånt, men samtidig er det godt å se hvor langt jeg har kommet siden den gang.
Men jeg har fortsatt noen mørke dager, der slike tanker dukker opp. I sommer skrev jeg også en setning jeg har tenkt mye på i ettertid:

"Jeg er ME syk, noen ganger føler jeg at det er alt jeg er. Det er alt jeg har."

ME syk er kanskje alt jeg er, men det er langt ifra alt jeg har. Og det vet jeg jo veldig, veldig godt. Men dette var nok en av de dagene der jeg gikk igjennom alle følelsene på en gang. Jeg var usikker, jeg ville ikke gi slipp på den gode perioden, og jeg var lei meg. På slike dager forsvinner alt jeg har lært i løpet av alle årene som syk. Ting føles like vanskelig som de gjorde da jeg var 16, og det kom veldig godt frem i hele innlegget. De tankene er heldigvis borte nå , og jeg er også ferdig med å "velte meg i selvmedlidenhet". 

For jeg har ting å glede meg over likevel. Vi pusser opp stua her i "gamlehusan". Nye vegger, nytt gulv, nye lister og karmer. Absolutt alt blir byttet ut, og det å få en helt ny stue passer jo fint nå. Da får jeg på en måte et nytt sted å være. Det er greit med litt forandring når jeg er så mye hjemme. Jeg gleder meg veldig til det er ferdig!. Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe til litt jeg også, men det er ikke mye jeg orker. Det er takket være pappa at det blir gjort, han jobber og styrer bare for meg. Og litt for Bente Lill selvfølgelig. Men hun er ikke så mye hjemme nå, siden hun fant ut at det var på tide med en kjæreste. Jeg ville heller ha ny stue.

Jeg vil avslutte med å si tusen takk til dere som som leser og deler bloggen min. Tusen takk til dere som kommenterer her, og på facebook. Tusen takk til dere som kommer bort til meg, og sier så mye fint. Det er ikke alltid jeg klarer å svare så bra, jeg er flinkere til å skrive enn å svare for meg. Jeg er redd for å gi noen følelsen av at de kanskje skulle latt være å si noe, for jeg klarer ikke helt å vise hvor glad jeg faktisk blir. Det stopper litt opp. Denne bloggen har blitt litt større enn planlagt, jeg blir så satt ut når folk kommer bort og sier de leser den. Jeg hadde aldri trodd det skulle bli interessant for andre enn mine nærmeste. Jeg er også elendig til å svare på kommentarene jeg får, jeg synes det er så vanskelig.
Men jeg tar til meg hvert eneste ord dere skriver og sier, og det betyr utrolig mye for meg. Tusen takk enda en gang, for all omtanke og oppmuntrende ord.