Sider

mandag 27. mai 2013

Et forbilde...

I den tiden vi lever i i dag, er jo utseende noe av det viktigste som er. Man skal alltid se fin og stelt ut, være tynn og veltrent. For mange er det å få "sommerkroppen 2013" et stort mål, og trening og kosthold er noe det står om overalt. Kanskje hadde jeg også vært sånn, hadde jeg vært frisk. Kanskje hadde forbilde mitt vært noen som er nettopp alle de tingene jeg nevnte i sted, og kanskje hadde jeg også skrevet om trening og kosthold i stedet for hvordan det er å være syk.

Jeg savner veldig å kunne trene, men det er en ting jeg velger å ikke tenke så mye på. Jeg har lært meg å ikke gå og vente på at den dagen jeg orker å jogge igjen kommer, og det går egentlig greit. For det å ikke orke å jogge eller streve for å få sommerkroppen, er ikke det verste som kunne skjedd.

Jeg har et forbilde, og det er en person som har hjulpet meg mye de siste årene. En person jeg har lært utrolig mye av, og som betyr noe helt spesielt for meg. Det er Regine Stokke, en jente de fleste har hørt om tror jeg nok. Hun hadde bloggen "face your fear", og skrev om hvordan det var å leve med kreft. Jeg fulgte bloggen hennes lenge, og hvert eneste innlegg hun skrev traff meg rett i hjerte. Hun døde da hun var bare 18 år, og det siste innlegget hun skrev, skrev hun bare noen få dager før hun døde. Til og med da klagde hun ikke. Hun klagde aldri, hun skrev hvordan hun hadde det og hvordan ting var. Det å være 18 år og vite at du skal dø, og likevel klare å skrive som hun gjorde er det ikke mange som hadde klart.

Da jeg leste bloggen hennes, mens hun fortsatt levde, taklet ikke jeg min sykdom veldig bra. Jeg hadde ikke vært syk så lenge, og syntes alt bare var trist og vondt. Jeg var langt nede, og egentlig syntes jeg veldig synd på meg selv. De rundt meg prøvde å trøste meg og sa "det kunne vært verre", men da ble jeg bare skikkelig sur. Dette var det verste jeg hadde opplevd, og jeg ble ikke bedre av å tenke på andre som hadde det verre. Når jeg tenker tilbake på det så skjønner jeg hvorfor de ble litt frustrerte over meg når de fikk det svaret slengt i trynet, når de prøvde å trøste meg.
Men da jeg leste bloggen til Regine, skjønte jeg hvor mye verre det faktisk kunne vært. Ja, jeg var dårlig der jeg satt hjemme alene og syntes livet var urettferdig. Men jeg var jo i alle fall hjemme, mens hun var veldig mye på sykehuset. Alt hun ville var å kunne være hjemme. Hun ville kunne være ute i skogen, men det var hun for syk til. Jeg har skogen rett ved siden av huset, men det brydde jeg meg ikke om. Jeg hadde vært syk i flere år før jeg oppdaget hvor fantastisk det er å være ute i naturen. Hun hadde så mye vondt, men var likevel optimistisk. På bloggen i alle fall, noe som heller ikke kan ha vært så enkelt når hun hadde det så vondt inni seg.

Jeg tror jeg kan takke Regine for at jeg lærte å sette mer pris på det jeg har rundt meg. Jeg kan takke henne for at jeg lærte å tenke at det kunne vært verre. Jeg kan takke henne for at jeg lærte å sette mer pris på livet, og se det fine i små ting. Regine visste ikke om hun kom til å bli frisk, det vet ikke jeg heller. Men likevel er forskjellen så stor som den kan bli. For henne betydde det å ikke bli frisk, døden. Slutten på alt. For meg betyr det å måtte ligge på sofaen. Og når jeg ser på det i den store sammenhengen, blir det plutselig ikke så ille. Det er bare så fort gjort å glemme hvor heldig jeg faktisk er.

I det siste når formen har vært bedre, blir jeg lei av å være så mye hjemme. Jeg har lyst til å finne på noe når jeg først orker, for jeg vet jo ikke når jeg bli dårlig igjen. Men så kommer det dårlige dager innimellom, som gjør at jeg ikke tørr å planlegge noe med noen likevel. Jeg vet aldri når de dårlige dagene kommer. Humøret blir dårlig, fordi jeg sitter å tenker på det hele tiden. Jeg tenker på hvor lei jeg faktisk er av å sitte i den samme sofaen i den samme stua dag etter dag. Men så tenker jeg på hvor heldig jeg er, som faktisk føler det sånn. I dårlige perioder orker jeg ikke tanken på å ut av huset en gang, det er nok å bare være våken. Det å kjede meg er et luksusproblem, rett og slett. Det å kunne gå å gjøre litt husarbeid eller gå en tur, burde være nok. Jeg burde klare å være fornøyd med det, for det er faktisk ikke ofte jeg i det hele tatt har valget.

Jeg har funnet frem boken til Regine Stokke igjen, og det gir meg fortsatt like mye å lese den nå, som det gjorde da jeg leste bloggen. Forskjellen er bare at nå vet jeg hvordan det ender, og det gjør det mye vondere å lese. Men jeg gjør det likevel, for å minne meg selv på hvor bra jeg faktisk har det. Jeg trenger å bli minnet på det av og til. Det å se hvordan hun taklet det å være så syk, gjør at jeg takler min sykdom bedre. For når hun klarte det, selv etter hun visste hvordan det kom til å ende, skal i alle fall jeg klare det.

Det kunne vært så utrolig mye verre, jeg er så heldig. Når jeg tenker på alt det jeg har blitt testet for, er ME noe av det "beste" jeg kunne fått. Jeg glemmer det bare litt av og til. Når jeg lar de negative tankene komme til, tar de over så fort uten at jeg egentlig merker det. Før det går en stund, og jeg plutselig skjønner hvor teit jeg er som klager. I en dårlig periode, er jo alt jeg vil å bli bedre. Nå er jeg bedre, og likevel klarer jeg å finne ting å klage over.

Skjerpings, Siv Irene!

Jeg er her, jeg har familien rundt meg, jeg har dyrene mine. Jeg har skogen rett ved huset, jeg er frisk nok til å gå ut. Jeg har en sommer, en høst og en vinter å se frem til.
Blir jeg bedre eller verre, det vet jeg ikke. Men jeg er i alle fall her.

Jeg får dårlig samvittighet over at jeg klager, for jeg er jo bedre! I går f.eks, da orket jeg å være ute i sola i flere timer. Det er ikke en selvfølge for en person med ME. Det er ikke en selvfølge for meg, jeg pleier aldri å klare og være ute så lenge. Jeg pleier å bli veldig dårlig av varmen, men det gjorde jeg ikke i går. Jeg var til og med ute så lenge at jeg ble litt solbrent!Det var en helt nydelig dag, som jeg som ME-syk, er utrolig heldig som faktisk kunne være ute å nyte. Som regel må jeg nøye meg med solstrålene som kommer inn igjennom persiennene.


Det er så viktig å ikke glemme hva man har, uansett hvilken situasjon man er i. Jeg glemmer det noen ganger, og jeg kjenner jeg blir skuffet over meg selv. Det å alltid forvente mer, og aldri bli fornøyd gjør ting så mye vanskeligere enn de trenger å være. Jeg skal jobbe enda hardere med meg selv fremover, og ikke glemme de små tingene som hjelper meg igjennom de dårlige periodene. Jeg skal finne frem de tingene nå også, og ikke glemme dem bare fordi jeg er bedre.
 
"Jeg vil bare si til dere at dere ikke må vente på at livet skal bli bedre. Man må innse at man ikke kan få alt man vil her i livet, og av og til opplever man motgang, mer eller mindre. Jeg så hele tiden fremover. Prøv heller å se hva dere har her og nå, og nyt det. Vær fornøyde, og hvis dere ikke er det, gjør noe med det."
- Regine Stokke



onsdag 22. mai 2013

A dog..


"A dog has no use for fancy cars or big homes or designer clothes.
A waterlogged stick will do just fine.
A dog doesn't care if you're rich or poor,
clever or dull, smart or dumb.
 Give him your heart, and he'll give you his.
 
 
How many people can you say that about?
How many people can make you feel rare and pure and special?
How many people can make you feel extraordinary?"
~ Marley and Me