Sider

tirsdag 7. januar 2020

Et nytt tiår..

Tenk at det ikke bare er et nytt år, det er et helt nytt tiår!
Jeg legger et tiår bak meg nå, som har vært tungt og vanskelig og som jeg på mange måter gleder meg til å legge bak meg.
Men jeg har også opplevd utrolig mye fint! Jeg har delt et helt tiår med lille Kaizer. Nå har han blitt gammel, og han har leddproblemer og hjertefeil. Jeg vet at tiden jeg har igjen med han nå er en bonus.


Jeg har delt nesten et helt tiår sammen med Bente Lill her i gamlehusan. Vi har blitt voksne her, og til tider har det vært utfordrende å bo sammen. Men vi har lært så utrolig mye av hverandre, jeg ville ikke vært foruten en eneste dag eller opplevelse vi har hatt her. Jeg kommer til å savne å bo med min kjære storesøster, men samtidig føles det like naturlig for meg som for henne at den perioden i livet er over.


For jeg har blitt voksen jeg også. Før sa jeg at livet mitt ble satt på vent da jeg ble syk. Livet mitt stoppet opp. Men det er ikke sant. Livet venter ikke på noen. Dette tiåret har vært veldig annerledes enn de fleste andre på min alder sitt har, men jeg har likevel hatt det. Jeg har levd. 20 årene mine har handlet om sykdom, men jeg har hatt dem. Jeg har vært ung og dum. Jeg har gjort ting jeg angrer på, og jeg har gjort ting jeg skulle ønske jeg kunne gjøre igjen. Jeg har ikke bare hatt dårlige dager og opplevelser. Det har ikke bare vært tragisk og meningsløst. Faktisk så har det ikke vært det i det hele tatt. Jeg blir ikke trist når jeg tenker tilbake på årene som har gått. Tvert i mot kjenner jeg på en slags mestringsfølelse. Jeg klarte det! Jeg kom meg igjennom de vanskeligste årene av livet mitt til nå, jeg har overlevd 13 år som syk. Første måtte jeg lære meg å leve som syk som tenåring, så måtte jeg lære meg å leve som syk som voksen. Og begge deler har vært like vanskelig. Det har vært vanskelig å godta at mitt liv er så annerledes, at jeg er så annerledes. Det har vært vanskelig å se at jeg har en verdi i det hele tatt, i et samfunn der sånne som meg blir latterliggjort, og sett på som en "kvise på samfunnets rumpe" som det så fint heter.

Jeg har brukt veldig mye av dette tiåret til å sørge og savne. Jeg ventet på at ting skulle bli som det var. Det tok meg mange år å forstå at det gamle livet mitt ikke lå der å ventet på meg. Det har gjort at jeg ikke helt har forstått hvor gammel jeg har blitt. Livet mitt stoppet ikke opp, men jeg tror jeg satt litt fast. Folk sier alltid at det er så urettferdig at jeg er syk. Jeg har mistet og gått glipp av så mye sier de. Men det føler jeg egentlig ikke at jeg har. Men jeg har måttet gi slipp på veldig mye. Mye av det som betydde aller mest for meg. Jeg har måttet gi slipp på den jeg var. Og jeg tror det har vært det vanskeligste av alt. Det har tatt lang tid. Jeg ble syk da jeg var 16 år, og jeg fikk ofte høre at det var en sånn vanskelig alder å bli syk i. Jeg var så ung at jeg klarte ikke å forstå hva de mente. Men det gjør jeg nå.

Jeg har brukt mye tid på å skamme meg, og å være flau over meg selv og livet mitt. Fasaden jeg prøvde å gjemme meg bak gikk i tusen knas da jeg startet denne bloggen og valgte å være ærlig. Og noen ganger har jeg tatt meg selv i å savne den fasaden. For det er jo ganske greit å kunne late som ingenting, å skjule smerten og tristheten man lever med. Det er veldig lettvint at folk ikke vet hvordan man egentlig har det. Det at alle vet at jeg er syk, alle vet om min aller største svakhet, gjør meg utrolig sårbar. Og med tanke på at jeg alltid har vært en stolt person, er det vanskelig å akseptere noen ganger.

Jeg har brukt alle disse årene på å finne ut av hvordan jeg best kan leve med sykdommen. Og det har jeg klart. Problemet er bare at jeg har revet meg selv i fillebiter på samme tid. Jeg har slukt hvert eneste negative ord jeg har lest eller hørt, men komplimentene jeg har fått har jeg ikke trodd på. "De sier det for å være snille, de sier det fordi de føler de må". Jeg tolker alt folk sier i verste mening, og går fort rett i forsvarsposisjon. Men ikke når det gjelder meg selv.
"Du gir deg selv mental juling" pleier Bente Lill å si. "Du har redusert deg selv til ingenting."
Jeg har sagt at jeg er ødelagt. Mislykket. Liten. Svak. Stusselig. Jeg har følt meg som en byrde. "Jeg unner ingen å ha meg i livet sitt". Jeg likte ikke personen sykdommen gjorde meg til, og overbeviste meg selv om at ingen andre gjorde det heller. Jeg tenkte at de som ikke ga meg opp, de som fortsatte å sende meldinger og kom på besøk gjorde det fordi de følte de måtte. På grunn av dårlig samvittighet. Og jeg syntes synd på dem. For mange rundt meg har det nok virket som om jeg ikke bryr meg, eller ikke har lyst til å treffe dem, men sannheten er at jeg følte de hadde det bedre uten meg.

Uansett hva jeg har fått høre av andre, er det ingen som har sagt noe styggere til meg enn det jeg har sagt til meg selv. Ord kan gjøre stor skade, men det er ingenting i forhold til skaden man påfører seg selv med sine egne tanker. For det vi tenker om oss selv, blir etter hvert vår sannhet. (Ja, dette har jeg lært på Dr. Phil.) Det blir det vi tror på, og ingenting noen andre sier kan forandre på det før vi gjør noe med det selv. Og det har jeg bestemt meg for å gjøre. For jeg er ikke ødelagt. Jeg er preget etter 13 år som syk, men jeg er ikke ødelagt. Jeg er ikke mislykket, jeg har gjort så godt jeg har kunnet hele veien. Jeg er ikke liten eller svak eller stusselig. Jeg er heller ikke en byrde. Jeg kan jo ikke forvente at noen andre skal se mer enn sykdommen, når det er alt jeg ser selv.

Jeg vet mange sammenligner meg med seg. De ser alt de har i sitt liv, og synes synd på meg som ikke har det i mitt liv. I manges øyne har jeg veldig lite. For jeg har ikke jobb, jeg har ikke giftet meg og fått barn. Men det er ikke noe savn for meg. Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg var frisk, og kunne jobbe og finne min plass i samfunnet. Men det er jeg ikke.
Jeg sitter ikke her hjemme og savner verken mann eller barn. For jeg er såpass syk, at jeg har mer enn nok med meg selv. Det å være alene er et valg jeg har tatt, og et valg jeg står for. For meg er det en befrielse å komme hjem, å bare være alene. Å kunne være syk i fred.

Jeg er mye alene, men jeg er aldri ensom. Jeg har alltid noen jeg kan være sammen med, når jeg føler for å være sosial. Jeg føler meg utrolig heldig som kan si det etter alle disse årene.
Jeg føler meg så privilegert som fikk feire julaften sammen med min søster, mamma, pappa, bestemor og bestefar. Jeg gikk inn i det nye året sammen med min beste venninne, storesøster og svoger. Og ikke minst, lille Kaizer. Jeg har fortsatt mange ting i livet mitt som sykdommen ikke har tatt. Jeg vet at jeg har mange ting i livet mitt nå, som jeg en gang kommer til å savne. Det er så viktig å sette pris på det man har, mens man har det, istedet for å savne det man en gang hadde eller å drømme om det man kanskje en dag kan få.

Jeg kan ikke legge sykdommen bak meg nå, uansett hvor mye jeg skulle ønske. Den blir med inn i det nye året. Det nye tiåret. Og det går greit. Jeg vet det kommer til å bli et bra år. Det kommer til å fortsette å være tøft, men jeg vet jeg kommer til å få mange nye fine minner. Jeg skal være forlover til min kjære storesøster, og det gleder jeg meg til. Jeg kan snart begynne å så årets første frø. Begynne å ta stiklinger av inneplanter.
Jeg skal slutte å gi meg selv "mental juling". Mitt nyttårsforsett er å bli snillere med meg selv. Det er viktig å huske på at man ikke alltid kan stole på sine egne tanker. De lyver stadig vekk. Den stemmen i hodet som sier at man ikke er fin nok eller flink nok, den lyver.

Det er også viktig å huske på at det går greit, selv om livet kanskje ikke ble helt som man hadde tenkt. Det går greit å være litt annerledes. For hva er egentlig så interessant med det perfekte? Det er viktig å huske på at når man sammenligner seg med andre, så sammenligner man seg med andre sin fasade. Man vet aldri hva andre gjemmer bak et smil. Vi må slutte å dømme hverandre etter hva vi har oppnådd, og tro at det representerer livskvaliteten vår eller hvor lykkelige vi er. For det gjør det ikke. Ofte er det de som i andres øyne har alt, som sliter mest. Vi må slutte å skamme oss over smerten og tristheten vår.


Jeg har en sykdom, som gjør mange så syke at de må ligge på et mørkt rom. Mange med ME har tilbragt det siste tiåret i senga, i mørket. Og det gir meg en slags kjærlighet for livet som en som er frisk ikke kan forstå. For hvis man sammenligner mitt liv med livet til en som er frisk, så er mitt ganske trist. Men hvis man sammenligner det med andre ME syke, er jeg en av de heldige.

Husk at uansett hvordan ditt tiår har vært,
eller hvordan 2019 sluttet og 2020 begynte -
når ingenting er sikkert, er alt mulig!

Godt nytt år!