Sider

mandag 31. oktober 2011

Dårlige dager..

Jeg går hele tiden å venter på en bedre periode, men den kommer aldri. I stedet blir jeg bare dårligere.
De siste dagene har vært de dårligste på lenge. På lørdag fikk jeg plutselig feber, og jeg la meg halv 9. Som vanlig ble det ikke noe av planene jeg hadde for kvelden.
Alt er like tungt for tiden. Jeg orker ingenting. Jeg prøver å finne ting jeg kan holde på med, men alt sliter meg ut. Selv noe så enkelt som å strikke sliter meg ut etter bare 5 minutter. Jeg orker ikke gå tur hver dag lenger, noe jeg synes er forferdelig kjedelig. Den daglige turen sammen med mamma og hundene har gjort at jeg har taklet dette tilbakefallet veldig bra. En gåtur er så mye bedre enn ingenting! Jeg får luftet meg, og gått litt. Jeg orker ikke å trene, men en gåtur gjør at jeg føler jeg får gjort litt hvertfall.
Det er en vond følelse å kjenne at kroppen bare blir mer og mer utmattet, uten at jeg gjør noe som helst. Jeg er så redd for å bli like dårlig som jeg var før.
Jeg håper virkelig det kommer noen gode dager snart. Det hadde vært deilig å gjøre noe, uten å bli dårlig etterpå.



torsdag 27. oktober 2011

Oppmuntring..

Hold hodet oppe, hold hjertet sterkt. Alle har vi motgang. Ta med deg i kofferten på livets reise et godt knippe med gode mennesker rundt deg, varme og glede, så blir ikke turen så verst like vel.
Og du - Enten så går det bra..
..eller så går det over. :) 


tirsdag 25. oktober 2011

Kittens are angels with whiskers..





Disse 4 nydelige kattungene ble født 28 mai i år. Jeg har storkost meg sammen med dem i sommer, og jeg synes nesten det er litt trist at de har blitt så store. De var jo så søte da de var en måned gamle, og vi måtte mate dem med tåteflaske. Nå leker de med alt, og klatrer i alt. Men selv om de kan være litt tungvinne til tider, er de likevel verdens søteste. 
Oliver og Diesel bor hos meg og søsteren min, Mia flyttet hjem til mamma og Mille flyttet til Tante Lise og familien hennes. Derfor har jeg ikke noen bilder av Mille etter at hun har blitt "stor". Jeg ville aller helst hatt alle selv, men siden vi har to voksne katter også, merker jeg at det egentlig er ganske greit at vi bare beholdt to av dem. ;)


lørdag 22. oktober 2011

Tanker..

Hvorfor er det ikke noe jeg kan ta, eller noe jeg kan gjør som jeg VET jeg kan bli bedre av? Det er så frustrerende og irriterende å være dårlig og sliten, dag etter dag uten å kunne gjør noenting. Jeg må bare sitte å se på at alle rundt meg kommer videre, mens jeg sitter fast her hjemme. Det er lange dager, ensomme dager. Ingenting skjer. Jeg kommer ingen vei! Jeg har så mange planer, så mange ting jeg har lyst til å gjøre. Det å være så mye borte fra alt og alle, at man nesten blir glemt er ikke det jeg har lyst til, og det var absolutt ikke sånn jeg hadde tenkt det skulle bli.

Mange har anbefalt lightning process for meg, men jeg har aldri følt at det har vært noe for meg. Jeg har aldri prøvd det. Da tenker mange at jeg velger å være syk. At jeg kun har meg selv å takke. Men grunnen er den at jeg føler de får ME til å fremstå som en psykisk sykdom, noe det absolutt ikke er. Det å gå på et kurs i 3-4 dager, å bli helt frisk etterpå? Jeg klarer ikke å tro på det. Jeg vet det har hjelpt for mange, men det er også mange som ikke har merket forskjell eller til og med blitt dårligere etterpå. Det er ikke en sjanse jeg har lyst til å ta. Og når jeg hører hvor mange som har blitt dårligere etter å betalt 15 000 for å bli med på dette fantastiske kurset som skulle gjøre oss ME-pasienter friske, er jeg glad for at jeg aldri lot meg overtale til å melde meg på.

Nå prøver jeg ut homeopatmedisin, noe jeg heller ikke har så veldig troen på. Jeg vet jeg er negativ, men jeg mener at hvis det hjelper mot ME, hadde noen funnet ut av det for lenge siden. Jeg føler ikke for å prøve ut en hau med forskjellige behandlinger. Ikke fordi jeg ikke har lyst, eller fordi jeg heller vil være syk. Men det er lettere. Og for hver gang jeg prøver en ny ting som ikke virker, er det bare enda en skuffelse. Det er rett og slett for tungt.
Jeg kan ikke ha noe med koffein i nå når jeg går på denne medisinen. Det betyr at jeg ikke kan ha min daglige iskaffe, noe som mange ganger er dagens høydepunkt for meg. Jeg kan heller ikke ha cola eller sjokolade, det jeg pleier å kose meg med i helgene, eller når jeg skal unne meg noe godt.
For mange høres det teit ut, at iskaffen min er dagens høydepunkt. Men når jeg er hjemme alene, og ikke orker å gjøre noe, hjelper det med en iskaffe. Det er noe jeg kan kose meg med. Men jeg skal gi denne medisinen en sjanse, for valget mellom en iskaffe hver dag eller å bli frisk er ikke vanskelig. Det er bare akkurat nå som jeg ikke merker noen bedring og ikke vet om det virker, det føles bortkastet og vanskelig.

Tidligere denne uken kom det frem en helt ny behandlingsmetode for ME. Da tenker alle at vi som er syke blir kjempe glade og lettet for at det endelig har kommet en behandling som kan hjelpe oss. At vi nesten ikke kan vente til å prøve ut denne behandlinga. Men jeg føler det ikke sånn. Jeg tenker bare at dette har skjedd før. De finner en behandling som skal gjøre oss friske, men etter hvert kommer det frem at det ikke er så bra likevel. Det står også at det ikke virket på alle, det var ikke alle som ble friske etter å fått kreftmedisin.
Jeg sammenligner ikke kreftmedisinen med lighting process, for som jeg sa i sted har LP fått ME til å virke som en psykisk sykdom. Mens den nye forskningen faktisk har kommet frem til at det er det absolutt ikke. Noe jeg er kjempe glad for! Endelig kommer det frem at vi ikke bare er slappe, eller psykisk syke.
Men hva om jeg prøver ut dette, og det heller ikke gjør meg bedre? Hva om jeg er en av dem det ikke hjelper på? Hva skjer da?

Jeg vil bare at folk ska forstå at det er ikke så lett som det virker alltid. For mennesker som er friske, virker det veldig lett å prøve ut behandling etter behandling helt til man finner en som kanskje virker. Men for meg er det vanskelig. Det er tungt, og det er skuffende. Det er nok vanskelig for andre å forstå, og bedre enn dette klarer jeg ikke å forklare det. Jeg håper av hele mitt hjerte at de har løst ME-gåten, men jeg tør ikke å juble enda. Jeg merker jeg har tenkt så mye på dette de siste dagene at jeg er helt gåen. Jeg har så mange tanker rundt dette, og jeg klarer ikke slutte å tenke på det. Jeg er selvfølgelig glad for at de kanskje har funnet ut hva ME er, og hvordan vi kan bli friske. Men det er den tvilen om at dette kommer til å ende som alt annet de har kommet ut med, som ødelegger for meg. Og uansett om dette faktisk virker, kommer det til å ta lang tid før det blir en behandling alle kan teste ut.

I går fikk jeg en pause fra alle disse tankene, takket være Ida. Vi satt og snakket om alt annet enn ME, noe som var kjempe deilig. Det var akkurat det jeg trengte i går! Hun hadde med noen filmer også, men vi hadde så mye å snakke om at vi fikk rett og slett ikke tid til å se film. Vi får ta en filmkveld en annen gang om ikke lenge til. :)

<3

onsdag 19. oktober 2011

Norsk gjennombrudd kan løse ME-gåten..

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/helse/fakta-om-mestudien-som-gir-haap-til-millioner-av-mennesker-3519496.html

Jeg har ikke konsentrasjon til å skrive noe om hva jeg mener om dette ikveld, men jeg måtte bare legge ut denne linken her. Tenk om det faktisk stemmer at vi med ME kan bli friske av kreftmedisin? Rart å tenke på, men tenk så deilig hvis noen endelig har klart å løse ME-gåten! Jeg tørr ikke håpe for mye enda, men det blir spennende å se hva som skjer videre.

søndag 16. oktober 2011

Litt av hvert..

Jeg synes det er vanskelig å skrive, derfor går det litt lang tid mellom hver gang det kommer noe nytt her på bloggen. Men jeg tenkte jeg kunne skrive et lite innlegg i dag. Jeg må først si at jeg synes det er kjempe koselig å få så mange positive tilbakemeldinger av folk som har vært innom å lest bloggen min. Jeg hadde ingen forventninger da jeg begynte å blogge så jeg er kjempe overasket over at så mange liker det jeg skriver. :)
Alt med blogspot er nytt for meg, så jeg har fortsatt ikke kommet helt inn i alt. Jeg har fått opp en meny under headeren, men lenger enn det har jeg ikke kommet. Jeg klarer ikke helt å finne ut hvordan jeg skal få til å skrive noe der det står "om meg" og "kontakt meg". Hvis noen kan det, hadde jeg blitt glad for litt hjelp! :)

I går kveld var jeg i bursdagsfest, og jeg holdt ut hele kvelden. Det er veldig lenge siden jeg har vært ute på noe, så det var kjempe gøy! Det var også deilig å få på seg noe annet enn joggebukser, sminke meg å gjøre noe annet med håret enn å bare ha det i en strikk. Jeg synes det er kjempe gøy å pynte meg, men det er jo ikke så ofte jeg gjør det lengre.


Jeg er sliten i dag siden det ble en lang kveld i går, men det er verdt det. Det blir nok en stund til neste gang!

Siden det var en god venninne av meg vi skulle feire, tenkte jeg at det var en fin anledning å prøve meg på en av oppskriftene i den nye cupcakeboken min. Jeg fikk god hjelp av min søster, Bente Lill, som egentlig synes baking er kjempe kjedelig. Men plutselig i går oppdaget hun at ikke det var så ille likevel, så jeg har rett og slett fått meg en assistent. Etter litt slit med frostingen, ble de veldig gode til slutt!


Jeg valgte en av de letteste oppskriftene, så jeg var sikker på at jeg ikke kunne ødelegge noe.
Men neste gang er jeg klar til å prøve meg på noen som er litt vanskligere!

Ønsker alle en fin søndag videre! :)

onsdag 12. oktober 2011

Min nye cupcakes bok..

Jeg har lenge ønsket meg en cupcakesbok, så da jeg så denne i en bokhandel i dag måtte jeg bare kjøpe den. Jeg synes det er kjempe gøy å bake, og jeg baker ofte muffins med sjokoladebiter i. De er kjempe gode, men det blir litt kjedelig å alltid bake det samme i lengden.
Se så kjedelige mine muffins er i forhold til de på bilde over. Jeg klarer nesten ikke vente med å prøve ut noen av oppskriftene i boken jeg har kjøpt! Cupcaksene ser så gode ut, og de er såå fine! Jeg håper dette er noe jeg kan få til :) Nå er det bare å begynne å samle på cupcakesting! 

fredag 7. oktober 2011

Tenk deg at du har influensa, er fyllesyk og har løpt mange kilometer..

På en ordentlig dårlig dag, er det sånn det føles for meg. Jeg kan ikke huske sist jeg var så dårlig, men jeg er det i dag. Jeg har vært skjelven i kroppen helt siden jeg stod opp. Jeg er kvalm, svimmel, og har vondt i hodet.
Nå skulle jeg egentlig ha vært klar til og ut å spise med 3 venninner, men i stedet ligger jeg i senga på rommet mitt med lysene av og persiennene nede. Her har jeg vært i noen timer nå. Det er vondt i øynene og se på skjermen og jeg skjelver så i hendene at det er vanskelig å skrive. Det blir altså bare et kort innlegg idag.
Men selv om i dag er en dårlig dag, har jeg hatt en par gode dager. På onsdag orket jeg en tur i skogen med mamma og hundene. Det var så deilig å ut å få litt frisk luft, å få gått litt igjen.
Ingenting er bedre enn en luftetur i skogen! 

I går traff jeg tantene mine litt, noe som også var veldig koselig. Det ble ikke så lenge, men litt er jo mye bedre enn ingenting. :)
Nå er det helg, og som vanlig blir ikke min som planlagt. Men jeg tror det blir en fin helg likevel. Det håper jeg det blir for dere andre også! <3

tirsdag 4. oktober 2011

Et bra år..

Jeg skulle ønske jeg aldri hatt fått dette tilbakefallet. Alt hadde endelig ordnet seg for meg! Jeg var så klar for å legge de siste årene bak meg, og begynne å se fremover igjen.
Jeg begynte å jobbe på en barneskole i november i fjor, og jeg stortrivdes. Jeg har hatt noen andre småjobber før jeg begynte der. Da var jeg på jobb ca 3 timer 2-3 dager i uken, og etter hvert som jeg følte jeg orket mer ble det litt lengre dager. Alt har gått veldig gradvis. Men endelig orket jeg jobb 4-5 dager i uka, til og med fra 8-4 noen dager. Det var tungt av og til, og jeg måtte kanskje sove litt da jeg kom hjem, men jeg følte det gikk greit. Jeg følte ikke jeg presset meg for mye. For meg var det mye bedre å begynne å jobbe enn å begynne på skole igjen. Jeg følte meg ikke klar for det.
Jeg trente ca 3 ganger i uka. Jeg og noen venninner begynte med zumba. Det var så gøy! Det var så deilig å begynne å trene igjen, det har jeg savnet. Mest av alt savner jeg å kunne jogge. De 3 siste årene har jeg tenkt at kanskje jeg orker å jogge litt til sommeren. Men sommeren kommer, og jeg orker det aldri. Jeg tror jeg må slutte å håpe, for jeg blir alltid skuffet.
Jeg orket trening etter jobb, og kanskje til og med et lite besøk etter det igjen. Jeg orket alt jeg hadde lyst til i helgene også. Det kunne gå i ett, uten at jeg ble liggende i flere uker etterpå.
Det å gå tilbake til å ikke orke noe igjen, det er vanskelig. Jeg hater det å måtte svare "jeg orker ikke" eller "jeg må vente å se hvordan formen er" når folk spør meg med på ting. Jeg trodde jeg var ferdig med det. Jeg hater å måtte svare at jeg er dårligere igjen når folk spør hvordan det går. Jeg hater tanken på at jeg må ta en pause fra jobb, og bare være hjemme på sofaen igjen. Det trodde jeg også jeg var ferdig med. Det går mer og mer opp for meg hvor dårlig jeg faktisk har blitt igjen. Jeg prøver å ikke tenke på det, jeg vil ikke innse det. Jeg prøver å planlegge ting litt fremover i tid, for jeg tenker kanskje jeg orker når den dagen kommer. Men jeg gjør som regel ikke det. Det er som et nytt slag i trynet hver gang, og jeg blir så lei meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere, så jeg reagerer med å bli sur. Jeg blir sur på de som er rundt meg og som ikke fortjener det i det hele tatt. Men jeg er så sliten. Uansett hva jeg gjør kjenner jeg hvor dårlig jeg, og hvor tungt alt er. Det å stelle meg for å se frisk ut når jeg skal vise meg blandt folk er tungt, og det at jeg ikke klarer å skjule at jeg er dårlig gjør det bare enda verre. Det å alltid prøve å late som ingenting tror jeg er noe av det vanskeligste med ME. Jeg bruker så mange krefter på å gå ut og smile og le, prøve å være den samme personen jeg var før. I fjor var ikke det noe problem. Jeg var så god, og jeg trengte ikke late som. Jeg trengte ikke å måtte planlegge hva og hvem jeg skulle bruke dagens krefter på. Det må jeg nå. Hvis jeg i det hele tatt har noen krefter å bruke.
Jeg hadde begynt med kjøretimer, det måtte jeg også slutte med. Det å kjøre bil når man ikke klarer å konsentrere seg, det går ikke. Jeg hadde en vaskejobb, den orker jeg heller ikke å ha lengre.
Jeg jobber med meg selv hele tiden for å takle det å være kronisk syk på best mulig måte. Jeg prøver å finne positive ting å tenke på, og jeg prøver å sette pris på små ting. Jeg har blitt mye flinkere til det enn jeg var, og det hjelper meg mye. Men de tunge tankene dukker opp av og til om jeg vil eller ikke. Hvor lenge kommer det til å være sånn her? Hva skjer når jeg blir bedre igjen? Hvor mange tilbakefall kommer jeg til å få? Hvor mange ganger må jeg gå igjennom det å måtte begynne helt på nytt før jeg endelig kan ha et normalt liv igjen? Det å bli frisk virker så fjernt.
Ja, året i fjor var et bra år. Men hvis jeg kunne valgt, ville jeg ikke hatt et så godt år. For det at jeg fikk kjenne på følelsen av å være nesten frisk, for så å bli dårlig igjen gjør det bare mye verre. Alt jeg jobbet for, og alle årene jeg brukte på å bli så god er på en måte helt bortkastet. Jeg ser mørkt på å måtte gå igjennom alt på nytt. Jeg prøver å tenke at det kunne vært så mye verre. Jeg vet jeg er heldig som ikke har en mer alvorlig sykdom enn ME. Jeg vet også at det er så mange med ME som er mye dårligere enn jeg er. Men av og til er det ikke alltid like lett å tenke sånn. Ikveld klarer jeg ikke det, men kanskje i morgen. Kanskje jeg plutselig våkner i morgen, og føler meg mye bedre. Kanskje jeg kan orke en gåtur med hundene? Da tror jeg alt blir bedre. Jeg trenger å orke noe igjen snart.