Sider

søndag 23. juni 2013

Sommerferie fra sykdommen..

Nå er det ca tre måneder siden min første naprapatbehandling, og i løpet av den tiden har det skjedd store forandringer. Formen har stort sett vært bedre enn den har vært på veldig lenge. Jeg har orket å nyte sommeren! Det er deilig å faktisk kunne være ute på de varme sommerdagene, i stedet for å ligge inne på sofaen og stenge sola ute.


Men så kommer det dager som ikke er så gode, og da kommer den vonde usikkerheten frem med en gang. Jeg prøver å finne andre grunner til at formen er dårlig. Kanskje jeg har spist litt for lite, eller kanskje det er allergien som gjør meg dårlig.
1000 tanker kommer på slike dager. Blir jeg dårlig igjen? Er den gode perioden over? Kanskje ikke det var naprapatbehandlingen som hjalp likevel, eller kanskje den har sluttet å hjelpe? Kanskje orker jeg ikke de tingene jeg har turt å planlegge i sommer, sammen med venner, likevel? Det er så frustrerende og ikke vite noe.
På en dårlig dag, må jeg bare ta det helt med ro, og håpe at neste dag blir bedre. Blir den ikke det, må jeg gjøre det samme den dagen også. Vente og vente, og håpe på det beste. Heldigvis har jeg blitt bedre etter noen få dårlige dager innimellom i løpet av de siste månedene. Jeg har flere gode dager enn dårlige. Men det varer jo aldri. Den dårlige formen kommer alltid tilbake. Det å ha vært bedre i 3 måneder, er en hel liten evighet for meg med ME. Og jo lenger jeg er bedre, jo mer venter jeg på å bli dårlig igjen. Det er jo det jeg er vant til. Jeg vil ikke bli vant til å være god heller, da blir det bare så mye vanskeligere å bli dårlig igjen. Selv om det er litt vanskelig å ikke bli vant til det også. Det er en fantastisk følelse å orke og gjøre ting man har lyst til, uten å alltid måtte tenke konsekvenser. Tenk om det kunne vare denne gangen..

I en bedre periode er det vanskelig å ikke tenke som en frisk person. Jeg tar meg selv i å gjøre det noen ganger. Jeg fortrenger sykdommen litt, og begynner å planlegge lenger frem enn jeg egentlig burde. Det svir alltid litt når jeg må minne meg selv på hvor usannsynlig det er at det jeg tenker på kommer til å bli noe av. Noen ganger leker jeg litt med tanken på hva jeg har lyst til å jobbe med, eller hva jeg har lyst til å studere. Jeg begynner å tenke på fremtiden. Tenke på hvordan jeg skulle ønske det var, eller i alle fall hvordan det kan bli. Men så kommer en dårlig dag, og hver gang er det som et lite slag i trynet. Innerst inne vet jeg det kommer, jeg er forberedt. Jeg prøver i alle fall å være forberedt, men det er ikke så lett. Det er alltid litt trist når virkeligheten slår inn.

I det siste har jeg virkelig fått kjent på hvordan jeg skulle ønske det alltid var. Jeg har solt meg, gått turer, stelt i hagen. Jeg har til og med orket å gjøre alle tingene, samme dag. Jeg har vært ute mer i løpet av de siste månedene, enn jeg har vært de siste somrene til sammen tror jeg. Jeg er ute hele dagen, hvis det er fint vær da. Jeg har blitt minnet på hvorfor sommeren er min absolutte favorittårstid. For andre virker det jeg har gjort, som veldig lite. Jeg har egentlig bare vært hjemme, jeg har ikke funnet på noe. Men jeg har orket å gjøre det jeg har lyst til, her hjemme. Det kan jeg ikke ellers, og derfor er det nok for meg. Jeg har hatt en liten sommerferie fra sykdommen.

I dag kjenner jeg ME-en igjen, det er i alle fall ikke det at jeg har spist for lite. Og jeg tror ikke jeg kan gi skylda på allergien heller. Jeg ligger rett ut, og kjenner hjertebanken med en gang jeg reiser meg. Det er lenge siden jeg har gjort det, og jeg kjenner jeg blir ekstra redd for å bli dårlig igjen. Selv om jeg har hatt dager der jeg har vært sliten de siste ukene også, er det ikke så mange dagene jeg har merket så tydelige ME-symptomer som jeg gjør i dag.

Men i går hadde jeg en god dag, og vi tok en tur til byen. Kanskje er det derfor jeg er som jeg er i dag. Det er jo ikke så rart om det kommer noen konsekvenser av og til. Jeg håper bare ikke det er sånn det blir igjen fremover.

 
Jeg har ikke lyst til å måtte gi slipp på sommeren allerede nå, og jeg har ikke lyst til å måtte avlyse planene mine. Jeg må bare vente, og håpe på det beste. I mens jeg gjør det, skal jeg legge meg godt til rette i sofaen, og se litt pacific blue. Tidenes sommerserie! :)