Sider

mandag 20. oktober 2014

Gjør mindre, spis mer..

I skrivende stund sitter jeg i godstolen i stua. Jeg har som alltid på meg joggebukser, hettegenser og mine fine, altfor store tøfler. Jeg har håret i en tutt og null sminke. Jeg ser kjempe bra ut, med andre ord. :)

Dagens outfit.. ;)

Jeg sitter og tenker på alt jeg skulle gjort. Jeg skulle ha ryddet rommet og resten av huset, støvsugd, vasket tøy.. Lista er så uendelig lang. Jeg er jo hjemme hele dagen, jeg har nok av tid. Men jeg har ikke krefter. For øyeblikket fungerer jeg ikke en gang så mye som 5 minutter i løpet av en dag. Jeg presser meg til å gjøre litt, men med en gang jeg gjør noe får jeg skikkelig vondt i magen. Kroppen protesterer på hver minste lille ting jeg gjør.

Jeg tenker også på alle jeg har lyst til å treffe. Det er så mange jeg har lyst til å invitere på besøk. Det er flere jeg har sagt jeg skal si ifra til når jeg orker å finne på noe, men det blir liksom aldri noe. For jeg orker jo aldri. Jeg har nesten ikke krefter til å være med mine nærmeste en gang. Men jeg tenker på alle sammen, og jeg synes det kjedelig at sykdommen tvinger meg til å være så asosial som jeg er.

Jeg tenker på alt jeg har lyst til å gjøre. Den lista er enda lengre enn listen over det jeg skulle gjort. Det jeg savner mest av alt, det er å gå tur med lille Kaizer. Jeg elsker å gå i skogen, spesielt om høsten.

Jeg får nesten ikke i meg mat for tiden, og det hjelper ikke på formen. Jeg vet at jeg kanskje kunne orket litt mer, hvis jeg spiste mer. Men når jeg er kvalm og uvel hele tiden, og har en mage som reagerer på det meste, er det ikke så lett som det kanskje høres ut. (Nei, jeg har ikke matintoleranse.) Det er faktisk en daglig kamp å klare og spise. Jeg gruer meg til hvert måltid. Jeg prøver så godt jeg kan å spise litt flere ganger til dagen, men når jeg spiser så lite, hjelper det jo ikke så mye. Eller, alt hjelper jo selvfølgelig, men jeg trenger så mye mer. Når jeg i tillegg har problemer med å høre på kroppen, og gjør mer enn den vil, hjelper ikke det heller.

Jeg har rett og slett fått beskjed om å gjøre mindre, og spise mer. Det er det eneste som hjelper. Og det å gjøre mindre enn jeg gjør nå, vil si å ikke gjøre noenting. Så lenge jeg ikke gjøre noe, får jeg ikke vondt i magen. Jeg kan spise hva jeg vil, for alt er bedre enn ingenting. Om det er sunt eller ikke, har ikke så mye å si. Jeg vil jo helst spise sunt, sånn at det lille jeg får i meg er bra for meg. Men det viktigste er å få i meg noe, uansett hva det er.
I natt stod jeg opp halv 1, og spiste en lefse. Jeg kjenner at kroppen skriker etter mat, og siden jeg sover såpass lenge om morgenen, måtte jeg ha litt nattmat.

Kaizer sov som en stein, men måtte kikke opp for å se hva jeg holdt på med..


Da han så det var mat, var han plutselig ikke så trøtt lengre. :) 


Problemet mitt er at jeg har vært syk så lenge, at jeg klarer å presse meg mer nå enn jeg gjorde før. Jeg er dårligere enn jeg føler meg. Jeg har rett og slett blitt så vant til å være sliten og dårlig at jeg tåler mer nå. Og det er egentlig ikke en bra ting. Det blir til at jeg presser meg mer enn jeg burde, uten at jeg egentlig vil. Jeg har gjort dette så lenge nå, at kroppen fant en måte å stoppe meg. Bare jeg reiser meg fra stolen, får jeg vondt i magen. Og det å sitte i stolen hele dagen, er kjedelig. Men jeg har ikke noe valg. Jeg har blitt for godt vant i den gode perioden min. Nå må jeg gå tilbake til ME hverdagen, og psykisk går det greit nå. Men fysisk er det vanskelig. Det er en utfordring å ikke kunne gjøre noe. Det er en utfordring og ikke kunne bruke pågangsmotet jeg har. For bruker jeg det, vil det si at jeg presser meg. Og det gjør meg dårligere. 

Men jeg får spare pågangmotet, til en bedre periode kommer. For den kommer etter hvert. Og da skal jeg pynte meg, finne på noe med venner, gå tur med Kaizer, rydde og vaske tøy.