For et år siden trodde jeg at jeg var frisk. Endelig orket jeg jobb og trening igjen. Jeg var ikke for dårlig for noe som helst. Jeg kunne planlegge, og glede meg til ting. Jeg gjorde alt jeg hadde lyst til! 2011 skulle bli mitt år, det skulle bare fortsette å gå oppover. Jeg skulle endelig klare lappen, endelig begynne på en utdannelse. Endelig orke å jogge litt igjen! Men sånn ble det ikke. 2011 ble ikke mitt år i det hele tatt, og det blir ikke 2012 heller. Det kommer til å bli et nytt år med dårlig form, bare sitte å vente på at det skal begynne å gå oppover igjen. Det kan ta flere år denne gangen også. Nytt år, nye muligheter? Ikke for meg, jeg har ingen muligheter for det nye året. Jeg kan ikke sette meg mål, for jeg kommer sannsynligvis ikke til å orke og oppnå noen av dem. Mitt nyttårsfortsett er å ta mer hensyn til kroppen min. Jeg skal ikke presse meg i det hele tatt. Jeg skal slappe av mer, og gjøre mindre. Velge sofaen foran alt annet, for jeg vil ikke bli dårligere enn jeg har blitt til nå. Uansett hvor lyst jeg har til noe, skal jeg velge det bort, for ingenting er verdt å bli liggende for.
Jeg ser mørkt på tiden fremover. Tanken på at dette er det livet jeg får, dukker opp hele tiden. Tenk om jeg aldri blir frisk, og aldri får gjort de tingene jeg har så lyst til å gjøre?
Jeg gledet meg til jul, og jeg har kost meg masse. Men samtidig gruet jeg meg, det var så mye som skjedde som jeg hadde lyst til å få med meg. Jeg visste ikke om jeg kom til å orke. Og jeg visste at hvis jeg dro, kom jeg til å bli dårlig etterpå. Alt jeg var redd for skulle skje, skjedde. Formen min er for dårlig til å gjøre det alle vennene mine ser på som en selvfølge. Jeg klarer ikke stenge sykdommen ute lenger. Jeg klarer ikke å gå ut en kveld å ha det gøy og tenke på alt annet. Ikke en god dag får jeg lenger, ikke en dag der jeg kan gjøre akkurat hva jeg har lyst til uten å bli dårlig. Jeg hadde gjort så mye for å få bare en ordentlig god dag...