Sider

søndag 7. oktober 2018

Sorg og glede..

En kveld satt jeg ute på verandaen, å så utover vannet. Jeg satt og tenkte på hvor rart det er at jeg har vært syk i 12 år. Jeg føler tiden nesten har stått stille, samtidig som ingenting er som det var.

Jeg har hele tiden trodd at jeg kommer til å bli frisk. På rommet mitt har jeg et ark som er fint brettet sammen flere ganger, som det står "les når du blir frisk" på, som jeg skrev for en stund siden. Og jeg tror fortsatt at jeg kommer til å kunne brette det opp igjen en dag. Stort sett.
Men noen ganger så føles det som om dette er alt jeg får, og som at livet mitt aldri kommer til å forandre seg. Noen ganger så føles det nesten som om livet mitt er over. 

Jeg satt å så ned på flåta som ligger i vannkanten, og jeg ser den begynner å bli slitt. Bordene råtner, og det er på tide å bytte dem ut. Men den flåta der, den har vært der så godt som hele livet mitt. Alle vennene jeg har hatt oppigjennom, helt siden barneskolen, har vært med på den flåta. Den er stappfull av minner. Jeg tipper at hver gang jeg hadde med meg noen der, så føltes det som om vi skulle være venner for alltid. Som om livet alltid kom til å være som det var akkurat da.

Man sitter å fantaserer om hva man vil gjøre med livet sitt når man blir voksen. Og de aller fleste har en plan om nettopp det. For det å bli voksen, det er så enkelt det! Man får seg en jobb, man gifter seg, også får man barn. Så blir livet så fint og flott. A4 livet, det er det alle tror de kommer til å få når de vokser opp. Det er det som er "normalt".  

Sykdommen har hindret meg i å få et A4 liv. Derfor får alle så vondt av meg. De synes synd på meg. "Det må være så tøft å ha det sånn som du har det" får jeg ofte høre. Og de fleste får et alvorlig uttrykk i ansiktet når de ser på meg. For jeg er i en situasjon som er så ukjent for mange. Men det å være frisk, å få det a4 livet, er ingen oppskrift på lykke. Det finnes ingen garanti for at livet mitt hadde vært perfekt hvis jeg ikke hadde blitt syk.

Ofte så sier folk at jeg er så flink. Jeg er flink som klarer å være så positiv, selv om jeg har det tøft. Selv om jeg er syk. Jeg møter på mye forståelse og omtanke, av både kjente og ukjente. Alle vet om kampen jeg kjemper, for jeg har valgt å være ærlig og åpen om det.

Og noen ganger så tenker jeg på dem som kjemper en kamp som ingen vet om. Som ingen ser. Jeg tenker på dem som kanskje ikke får høre det så ofte, at de er flinke. De som gjør så godt de kan for alle andre hver eneste dag, og som kanskje ikke får tid til seg selv. Jeg tenker på dem som kanskje har for god tid til seg selv, og som lever med et savn eller en sorg som føles for tung å bære. Kanskje de også føler at det aldri kommer til å bli lettere. Kanskje de føler at livet aldri kommer til å forandre seg. Jeg tenker på de som ikke trives med seg selv, i sitt egen selskap. Og jeg tenker på alle som sitter og er ensomme. Alene, eller sammen med andre. Det er så mange måter å føle seg ensom på. Og jeg tror det er mange som kjenner på det fra tid til annen. Jeg tenker på de som har A4 livet, og som kanskje ikke har det så enkelt likevel.
For man trenger ikke å ha ME for å tenke de tankene jeg har. Eller å føle det jeg føler. Man er ikke nødt til å være kronisk syk, for å kjempe en daglig kamp.

Etter at jeg ble syk, så tenker jeg helt annerledes på ting. Jeg vet hvordan det er å stå og smile å le ute blant folk, for så å falle helt sammen så fort de går bort. Jeg vet hvordan det føles å si det går fint, men så går det egentlig ikke fint i det hele tatt. Jeg vet hvor lett det er å late som noen ganger, mens det andre ganger føles som det vanskeligste i hele verden.

Noen ganger så begynner jeg å tvile litt på meg selv. Jeg begynner å lure på hvordan jeg egentlig har det. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å være syk. Jeg vet ikke hva sykdommen gjør med kroppen min. Jeg vet ikke hvor stor skade som har skjedd etter 12 år. Hva skjer når det går enda flere år? Hva kommer senskadene til å bli?

Alt er så stort og alvorlig og usikkert. Jeg føler meg så liten og ubetydelig i forhold til sykdommen og alt som skjer. Jeg begynner å lure på om jeg er sterk nok til å kjempe imot alt det har å si å være kronisk syk i hvem vet hvor mange år til. Mens jeg sitter å bekymrer meg for dette, så hører jeg om en idrettsutøver på 30 som dør av hjertesvikt. Og jeg blir igjen minnet på hvor hvor dumt det å sitte å bekymre seg for ting som kanskje muligens kan skje i fremtiden. For fremtiden er usikker for absolutt alle, ingen vet hva som kommer. Verken i morgen eller om 5 år.

Jeg har tenkt tanker jeg aldri hadde trodd jeg kom til å måtte tenke. Jeg har kjent på følelser jeg ikke visste fantes. Jeg kan være så lei meg, at det gjør fysisk vondt noen ganger. For jeg lever med konstant hjertesorg. Et eller annet sted langt der inne, så er jeg alltid lei meg. Jeg sørger alltid. Jeg savner alltid. For det er sånn det er å leve med en sorg. Det er sånn det er å være syk.

"Det går fint samtidig som det ikke gjør det", er en setning som har blitt sagt en del ganger her hjemme i det siste. For har man egentlig noe valg, når virkeligheten slår deg kraftig i trynet? Når det skjer ting du ikke har kontroll over? Ting som absolutt ikke burde skje, men så skjer det likevel. Bare fordi livet er sånn.
Det er lett å tenke at alle andre har det mye bedre. Det er lett å tenke at livet er urettferdig. Og hvis det bare hadde vært sånn eller sånn, så hadde alt vært så mye lettere.

Jeg får ofte høre at det er så urettferdig at jeg er syk. Jeg har aldri helt skjønt det. Hadde det vært mer rettferdig hvis det var noen andre? Hvem hadde fortjent å bli syk som 16 åring? Jeg har aldri tenkt "hvorfor meg". Det ble meg, det har skjedd, og det har blitt mitt liv. Og det er min oppgave å gjøre det så fint som mulig.
Hva hadde livet mitt vært hvis jeg hele tiden satt og tenkte at alt hadde vært så mye lettere, hvis jeg bare hadde vært frisk?

Samtidig som sorgen er der hele tiden, så går det ikke en eneste dag uten at jeg kjenner på lykkefølelsen en gang eller ti. De øyeblikkene varer ikke alltid så lenge, men de betyr så utrolig mye. Jeg har lært meg å slutte å vente på den dagen da alt skal bli bra. For den kommer ikke. Livet blir aldri perfekt. Men perfekte øyeblikk fins det mange av. Og trenger man egentlig mer enn det for å kunne si at livet er fint? På tross av all motgang som måtte finnes.


Ingen har det greit hele tiden. Alle har vonde dager. Dager som føles uoverkommelige. Vi vet utrolig lite om hva andre går igjennom. Hvordan de har det. Hva de tenker.
Livet er uforutsigbart. På godt og vondt. Jeg leste en gang at man ikke har rett til å tenke "hvorfor skjer dette meg" når det skjer noe negativt, hvis ikke vi stiller oss selv det samme spørsmålet når det skjer noe positivt.

Man vet aldri når man kommer til å oppleve noe vondt. Men man vet heller aldri når man kan bli positivt overasket. Men det skjer ikke så lenge man bare ser det som er tungt. Man kan ikke gå å vente på at ting skal bli bedre av seg selv. Klarer man ikke å gjøre noe med det selv akkurat nå, så er det greit. Men man må aldri slutte å prøve. Aldri gi opp. Aldri bli bitter. 

For en stund siden, i en av mine utallige samtaler med mamma, så sa jeg at jeg hadde det tungt. Jeg var overveldet og sliten. "Men du er i alle fall her!" sa mamma. Det er jo det viktigste av alt.

Og det er du også! Uansett hva det måtte være du har gått igjennom.
Et eller annet sted så sitter det noen og tenker på deg, beundrer deg og er glad i deg. Som synes du er flink og sterk og fin. Og mens tiden går, sakte men sikkert, forandrer livet seg igjen. Og plutselig sitter du å ser tilbake på denne delen av livet ditt, og blir stolt over at du kom deg igjennom det også.  

Det skal jeg gjøre en dag. Med brevet jeg skrev til meg selv i hendene. Men frem til dagen kommer så skal jeg fortsette å plukke blomster og nyte livet som det er akkurat nå. For det er jammen meg ikke så verst, selv på de dagene der tårene spruter og hjertesorgen tar over. Jeg kan snakke med mine nærmeste, lille Kaizer kommer og slikker meg i ansiktet og det ender alltid med at jeg smiler og kanskje til og med ler litt. Kanskje jeg har det like tungt som mange tror, men samtidig så har jeg det også så mye finere enn noen klarer å forstå. Og på de dagene jeg kanskje glemmer det litt, så har jeg heldigvis alltid noen som kan minne meg på det igjen.


Når du er lykkelig
skal du se dypt inn i ditt hjerte,
og du vil oppdage at bare det 
som har gitt deg sorg
kan gi deg glede.
Når du er ulykkelig
skal du igjen se inn i ditt hjerte
og du vil oppdage at du gråter
for det som før har gitt deg lykke.
Noen av dere sier "gleden er større enn sorgen"
andre sier "Nei sorgen er størst".
Men jeg sier at de er uatskillelige.
Sammen kommer de, og når den ene 
sitter alene med deg ved sitt bord,
skal du huske at den andre 
sover i din seng.
- Kahlil Gibran

4 kommentarer:

  1. SÅ utrolig nydelig skrevet<3 Jeg kjenner deg ikke, men at du er et vidunderlig menneske, det er det ingen tvil om. VIDUNDERLIG! Så klok og god. Jeg har selv alvorlig kronisk sykdom, kjenner meg veldig igjen i det du sier om hjertesorg. Jeg mistet en veldig nær person for mange år siden, og den sorgen jeg kjenner nå, er den samme følelsen som jeg kjente den gang. Sorgen over ens egen "død" som friskt menneske på sett og vis. Selv er jeg lei av å håpe på å bli frisk, synes det er mye bedre å finne bittesmå lykke her og nå. Håp er fint, men egentlig ikke i for store doser, tenker jeg av og til:-P Det gjør jo også at man hele tiden tenker på fremtiden, sånn den skal bli når man blir frisk. Og glemmer å være til, helt enkelt. Tusen takk for at du deler<3 Tipper du har mange lesere som sitter og gråter en liten tåre fordi de er rørte nå, selv om de ikke kommenterer. KLEM!

    SvarSlett
  2. Tusen hjertelig takk for en kjempe fin kommentar!<3 Det betyr mye å få en så fin tilbakemelding. Og ja, det er sant det du sier om håp. Man må aldri miste det, men det viktigste er å se det vi har her og nå, og gjøre det beste ut av situasjonen vi er i. Klem igjen!

    SvarSlett
  3. Du skriver så godt 😊 skulle ønske du gav ut ei bok, flere som skulle lest dette. Så vanskelig og så viktige å prøve å forstå. Tårene triller ❤️ ønsker deg alt godt og gode tanker sendes 💐 du er god, takk for du delte 💪👍

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for fine ord <3 Det betyr så mye! <3

      Slett