Sider

tirsdag 10. februar 2015

Usikkerhet..

I det siste så har jeg vært veldig usikker på hva jeg skal gjøre med bloggen. Skal jeg fortsette å skrive? Er det på tide å gi seg? Har jeg egentlig så mye mer å komme med?

Mange ganger er jeg usikker på om jeg har delt for mye. Var det bedre før, da ingen visste hva som foregikk? Eller er det bedre at "alle" vet "alt"? Hvor mye vil folk vite? Hadde like mange behandlet meg annerledes nå, om jeg ikke hadde hatt denne bloggen? Hadde kanskje ikke så mange blitt like ukomfortable rundt meg hvis ikke de visste såpass mye som de gjør? Eller har det ingenting med sykdommen å gjøre? Kanskje det rett og slett bare er meg det er noe galt med? Har det at jeg har vært syk så lenge, gjort meg sær?

Jeg vet rett og slett ikke. Noen ganger savner jeg det å kunne late som ingenting. Men hvis jeg gjør det nå, føler jeg nesten at jeg lurer folk. Selv i gode perioder. Innerst inne vet jeg jo at den gode formen ikke kommer til å vare. Personen de treffer, og snakker med, er jo en annen versjon av meg selv enn den jeg vanligvis er. De treffer den versjonen som for en gang skyld har en pause fra en hverdag som stort sett ellers er fylt av sykdom. De treffer den jeg skulle ønske jeg alltid kunne være. Den jeg var før. Før var det mest naturlig å late som ingenting, for selv om jeg var syk, husket jeg fortsatt hvordan det var å være frisk. Det gjør jeg ikke nå. Jeg klarer ikke late som ingenting lenger. Nå er det det som føles unaturlig.
Men hvordan skal jeg forklare det? Når skal jeg i det hele tatt si at jeg er syk? Noen ganger sier jeg det nok litt for fort. Jeg føler jeg skylder personer jeg treffer en advarsel. Selv om de fleste ikke aner hva det vil si og ha ME, og ikke skjønner alvoret i det jeg sier, så har jeg i alle fall sagt det.

Jeg føler det blir feil å ikke si noe, men samtidig blir det feil å si noe også. Dette er et problem som dukker opp hver eneste gang jeg er ute blant folk. Uansett hvem det er, kjente eller ukjente. Hvor mye skal jeg snakke om sykdommen? Hva vil de vite? Skal jeg fortelle om bloggen? Jeg har aldri reklamert for bloggen min, jeg snakker ikke så mye om den. Det blir jo også rart å plutselig si at jeg blogger om livet med ME. Når passer det inn i sammenhengen?
Hvilken sammenheng passer jeg inn i? Min hverdag er så annerledes enn alle andre sin. Jeg har aldri noe å komme med. Jeg har ikke noe å bidra med. Det jeg har å fortelle om er hvor mange ganger det har gått greit å reise seg opp fra sofaen den dagen, hva som blomstret sist i hagen, hva de snakket om på Dr.Phil, eller hva Kaizer gjorde tidligere i dag.

Jeg skulle ønske jeg kunne slippe MEen. Jeg skulle ønske jeg kunne si at nå orker jeg ikke forholde meg til verken den, eller personen den gjør meg til lenger. Hadde jeg hatt et valg, hadde valget vært lett. Og det er kanskje dårlig gjort, men da tenker jeg at hvis jeg bare gir de rundt meg også valget, velger de det samme som jeg hadde gjort. Det er jo faktisk ganske mange som har gjort nettopp det i løpet av årene som har gått. Og det har jeg full forståelse for. Jeg ser opp til dem som har valgt å være der i både gode og dårlige perioder, i 8 år.

Jeg synes det er utrolig vanskelig å forholde meg til folk. Jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg lenger, hva jeg skal si. Det gjør meg trist, for egentlig så er jeg en veldig sosial person. Jo lenger jeg er syk, jo vanskeligere blir det. Jo lenger jeg er syk, jo mer preget blir jeg. Jo mer forandrer det meg. Det er ikke mye igjen av den friske versjonen av meg selv. Og det var jo den versjonen folk likte. Det er den folk husker. Eller kanskje de også har glemt. Jeg savner den versjonen av meg selv. Jeg skulle ønske jeg noen ganger kunne være den versjonen igjen, men det tror jeg ikke kommer til å skje. Etter mange års sykdom, mange tilbakefall, og mye motgang har den gamle meg forsvunnet sakte men sikkert. Og det er vanskelig for andre å forstå tror jeg. Det å være syk, er ikke bare å være syk. Det er så utfordrende, både psykisk og fysisk. Jeg kan skrive i det lange og det breie om hvordan det føles, men ingen kan likevel helt forstå det. Det er en forklaring på hvorfor jeg noen ganger kan oppføre meg litt rart. Jeg klarer ikke være som jeg var før lenger. Jeg klarer ikke gjøre som jeg gjorde før. Det gjør meg frustrert, og irritert. Men mest av alt så gjør det meg trist. Og det kan noen ganger resultere i en litt merkelig oppførsel.

Jeg har lært meg å leve med sykdommen, men jeg hadde aldri trodd den kom til å forandre meg såpass mye som den har gjort. Jeg hadde aldri trodd at det skulle gå 8 år. Jeg trodde alltid at jeg kom til å bli frisk igjen, og da kom den gamle versjonen av meg selv tilbake. Det å være frisk kom til å bli normalt, og de syke årene mine skulle etter hvert bli et lærerikt, men fjernt minne. Det skulle etter hvert bli fortid, ikke en evig nåtid. En tid jeg kunne legge bak meg, og ta igjen alt det tapte. Treffe folk, uten å alltid ha MEen hengende over meg. Det er som en usynlig, tungvinn venn som hele tiden er sammen med meg, som ingen andre ser. Som aldri lar meg glemme at den er der.

Jeg tror det er bedre å være for ærlig, enn å holde tilbake. Blir folk skremt, eller ukomfortable fordi jeg er syk, så er det faktisk deres problem. Sykdommen gjør meg ukomfortabel hver eneste dag, men som sagt så har ikke jeg noe valg. Jeg må forholde meg til den hele tiden. Og før øyeblikket tar det så mye tid og krefter, at jeg ikke har noe igjen til så mye annet. Jeg trekker meg litt tilbake i de verste periodene. Jeg bruker de få kreftene jeg har på mine nærmeste. Alt annet får egentlig bare vente.

Uffda.. Etter å ha lest igjennom dagens tanker så ser jeg jo at det kommer frem at sinnstemningen min ikke er så lystig for øyeblikket. Men jeg har det greit, selv om det kanskje ikke virker helt sånn. Jeg er ikke deprimert, jeg har ikke gitt opp. Men det å være såpass dårlig som jeg er nå, gjør noe med meg om jeg vil eller ikke.
Uansett gleder jeg meg til våren kommer. Jeg krysser fingrer, tær og alt jeg har for at formen blir bedre samtidig som dagene blir lysere. :)