Sider

onsdag 29. februar 2012

God morgen..

I dag skal  lille Kaizer til dyrlegen klokka 10, derfor måtte jeg stå opp tidlig for å stelle meg. Det gikk egentlig veldig greit, og det var deilig å stå opp og vite at jeg har en plan for dagen. 
Formen min har vært bedre enn den har vært på lenge siden fredag nå, og jeg føler virkelig jeg har utnyttet de gode dagene så godt jeg har kunnet. I helgen orket jeg besøk, jeg orket å bake og jeg orket to gåturer. Vi satt ute på verandaen i hagemøblene og fikk skikkelig vårstemning. Det var så nydelig vær her i helgen! Rett og slett helt fantastisk. Vi avsluttet helgen med en tur til Lyngdal og spiste hamburger.
Etter en helg med høyere aktivitetsnivå enn vanlig var ikke mandag og tirsdag like gode, men jeg håper dagen i dag blir bedre igjen. Etter at Kaizer har vært til dyrlegen tenkte vi å ta en tur på plantasjen og sørlandssenteret.
Jeg gleder meg! :) :)
Ha en fin dag alle sammen! :*

tirsdag 21. februar 2012

Livet er fint..

Bare siden jeg begynte å blogge har formen min blitt veldig mye dårligere. Da jeg begynte å blogge orket jeg en gåtur til dagen, jeg orket å bake, jeg orket besøk og jeg orket av og til en kveld ute. Sånn som formen er nå orker jeg ingen av disse tingene. Jeg orker ingen av de tingene som  hjalp meg å takle tilbakefallet. Nå gjør jeg ikke annet enn å sitte hjemme på sofaen og jeg orker ikke treffe noen andre enn min nærmeste familie. Jeg blir sliten bare av å på besøk til foreldrene mine, som bor en halv km unna. Blir jeg dårligere nå blir jeg sengeliggende og det har jeg ikke lyst til.  Bare det å gå og stå er tungt og anstrengende for meg. Jeg blir lemster i lårene og anpusten bare etter å ha gått litt rundt i huset og det å ta en dusj sliter meg helt ut. En tur på butikken blir for tungt, og det å kjøre bil er ubehagelig for det er "tungt" å sitte oppe. Det høres helt rart ut at det går an, og det er når jeg sier det og skriver det jeg skjønner hvor dårlig jeg faktisk har blitt.
Men det prøver jeg å ikke tenke så mye på, og jeg prøver å ikke se så alvorlig på det. Jeg takler det fortsatt bra, og det overasker meg. Jeg klarer som regel å holde humøret oppe. Det er faktisk ikke noe problem å holde humøret oppe når jeg tenker meg om. Det er ikke typisk meg i det hele tatt å klare og være glad å positiv når ting ikke går min vei. Men jeg gjør det nå, og jeg tror nok det kommer til å fortsette sånn. Jeg koser meg om dagene, selv når jeg er hjemme alene. Det er takket være dyrene mine og en koselig serie. Selvfølgelig skulle jeg ønske jeg orket mer, men det gjør jeg ikke. Og det kan jeg ikke gjøre noe med. For de som tror det er som å ha ferie å ikke kunne jobbe eller gå på skole, kunne ikke tatt mer feil. Jeg er syk, og jeg kan ikke gjøre det jeg har lyst til når jeg føler for det. Sånn som formen er nå ligger jeg rett ut hele dagen, hver dag. Kjedelig er det, men som sagt så går det egentlig veldig bra med meg. Livet er fint, det gjelder bare å finne de små tingene som gjør at det blir det. :) Jeg har så mange av de små tingene, at det er ikke noe problem å finne dem en gang.
Hver morgen våkner jeg til denne lille merkelige fyren, som sitter å stirrer på meg å sier at det er på tide å opp. Han slutter ikke å stirre før vi går opp, derfor vet jeg at det er det han sier. Det kaller jeg en god start på dagen! Han får meg til å starte hver dag med et smil.


Jeg står opp, kjenner hvor tungt det er å reise meg ifra sengen, og kjenner at jeg er like svimmel som dagen før. Men så går jeg ut i ganga, og treffer på disse to:

Jeg må gå ned trappa, noe som også er tungt, men i bunnen av trappa ligger Dexter i godstolen sin og blir kjempe glad når han ser vi har stått opp.

Plutselig har jeg 4 søte små som kommer etter meg inn på kjøkkenet. Kattene mjauer i kor i mens de venter på maten sin. Etter de har fått den kjenner jeg allerede at jeg har brukt opp de kreftene jeg har så tidlig om morgenen.
Jeg går til verandadøra og slipper inn denne snuppa, som sitter å venter på å komme inn å få frokost sammen med de andre. Hun løper inn på kjøkkenet til matskålen sin som hun vet står klar.


For et år siden turte hun ikke komme nærme oss. Hun ville ikke spise hvis vi var i nærheten, og hun løp å gjemte seg i låven hvis hun så oss ute. Nå spiser hun sammen med de andre kattene, og sover inne på sofaen hos oss om kveldene. Hun har også lært at det kan være ganske så godt med litt kos av og til. Hun har gått fra å være en villkatt, til å bli en kosekatt. Hver morgen når hun kommer inn tenker jeg på hvor langt hun har kommet, og det gjør meg så glad når jeg ser at hun har det så greit. Det fortjener hun etter å ha vokst opp helt alene ute i en låve.
Etter kattene har fått mat, går de ut en tur og holder meg med selskap mens jeg lufter Kaizer. Jeg føler meg så smart der jeg går i nattkjolen og uggs med en hund og 4 katter etter meg. Det at de følger etter får meg til å smile enda en gang.
Jeg går inn og legger meg igjen etter å ha stelt dem. I stedet for å bli trist og lei av å tenke på hvor tungt alt er og hvor dårlig jeg er, tenker jeg heller på hvor heldig jeg er som har mine søte små som lyser opp dagene mine, helt fra jeg står opp.
:)

søndag 12. februar 2012

Verdens beste mamma..


Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag hvis ikke det hadde vært for mamma. Hun har gjort alt for meg de siste årene. Hun har ordnet alt med legetimer og møter. Hun har jobbet mindre, for å være mer hjemme med meg. Hun har tatt meg med på kjøreturer, bare for at jeg skal få luftet meg litt. Om ikke det var lengre enn en tur på butikken, ble humøret alltid bedre når vi kom hjem igjen. Det å komme meg ut litt hjalp mer enn jeg klarer å beskrive med ord. Selv om jeg sa jeg ikke orket noen ganger, visste hun alltid når hun skulle tvinge meg med, og når hun skulle la meg bli liggende hjemme på sofaen. Eller det blir feil å si tvinge, men hun ga seg som regel ikke før jeg ble med. Og det er jeg veldig glad for! Hun merket som regel alltid om jeg var ordentlig dårlig, eller om det var humøret som gjorde meg ekstra dårlig. Hun har kjent meg bedre enn jeg har kjent meg selv. Hun har tatt meg med på små lufteturer med Bamse. Det ble ikke alltid så mange meterene vi gikk men hun fikk meg i hvertfall ut. Hun har alltid visst akkurat hvor mye hun skal "presse" meg, og det har hjelpt meg mye. Det er bra å ha noen som kan si ifra litt, når man ikke klarer å tenke helt klart selv. Hun har sittet oppe med meg til langt på natt å snakket med meg og trøstet meg. Mange ganger! Hun har snakket for meg, når jeg ikke har klart å snakke selv. Ja, mamma har virkelig gjort alt for meg de siste årene! Hun har vært så flink, og så snill at jeg har ikke alltid skjønt hvor vanskelig det har vært for henne å se meg så dårlig. Hun har taklet det å ha en kronisk syk datter så bra som det går an, og jeg er så takknemlig for alt hun har gjort meg. Og fortsatt gjør for meg! Hun hjalp meg med å komme igjennom det den gang, og det vet jeg at hun kommer til å gjøre denne gangen også! :) 

Du er verdens beste mamma, og jeg er utrolig glad i deg! 
Gratulere så masse masse med morsdagen! :)