Sider

mandag 10. desember 2012

Noen gode dager..

Nå har jeg hatt 4 gode dager, endelig. De var virkelig etterlengtet! Jeg har vært veldig dårlig i flere uker nå. Formen har gått sakte men sikkert nedover de siste månedene, og jeg begynte å bli veldig bekymret for hvor det skulle ende. Men plutselig på torsdag, orket jeg å gjøre noe annet enn å bare ligge på sofaen. Da tenkte jeg at jeg ville prøve meg på litt baking igjen. Det ble selvfølgelig cupcakes. ;) På fredag bakte jeg fylte horn, og på søndag lagde jeg dajm-is. Det var veldig gøy å orke og tilbringe litt tid på kjøkkenet igjen. I dag er det marengs som står for tur. Noe som visst nok skal være veldig enkelt, men som jeg aldri får til. Men jeg satser på de blir vellykket i dag! :)
 
Det ble vaniljecupcakes på tosdag, de har jeg lagd mange ganger nå. Det er mamma sin favoritt, og siden hun sliter veldig med ryggen for tiden, tenkte jeg at hun måtte få noe hun kunne kose seg med. Noen ganger er det lov å trøstespise litt! Jeg lagde dem litt julete, for er det noe hun liker så er det jul. Derfor måtte jo julevaniljecupcakes bli mitt i blinken for henne.
Her ser dere resultatet:
 
 
På lørdag skulle vi på julehandel. Med tanke på hvordan formen min har vært, så jeg litt mørkt på det. Men formen min var kjempe god, og jeg orket å gå rundt lenge. Jeg ble ikke dårlig, eller sliten. Det har ikke gått så bra å gå rundt så lenge, siden i sommer. Det er så fantastisk med de dagene, der jeg faktisk kan tenke på andre ting, og ikke på sykdommen.
 
Det har kommet masse snø her nå, noe jeg synes er utrolig koselig.
Det finnes ikke noe koseligere enn hvit jul. ♥
I går gikk jeg og Bente Lill ut og tok noen bilder i det fine landskapet.
Her er noen av dem :)
 
♥  ♥  ♥
 
 
Kaizer var like trist som han ser ut her. Han syntes det var kaldt, og helt unødvendig og være ute. Derfor måtte vi bare ta han inn igjen, etter vi hadde tatt et par bilder, hehe.
Søte lille Kaizer  ♥
 
Det å ta bilde med Turbo er ikke like lett. Han er høyt og lavt hele tiden, og står nesten ikke stille. I alle fall ikke når han er ute i snøen. Derfor ser alle bildene med han slik ut:
 
 
Han er altså skikkelig valpete. Noe som er en større utfordring enn da Kaizer var valp. Det er litt forskjell på 2-3 kg, og 32 kg. Men søt er han likevel, selv om han blir litt mye av og til.
 
Som dere sikkert har skjønt til nå, har jeg hatt en kjempe fin helg! Jeg har som vanlig fått utnyttet de gode dagene, og jeg håper det kommer noen igjen om ikke altfor lenge. :)
 

tirsdag 20. november 2012

Et annerledes liv..

For tiden er jeg veldig mye hjemme. Egentlig er jeg altfor mye hjemme. Men jeg har ikke noe valg. Jeg må være veldig mye, eller altfor mye hjemme. For det er nemlig sykdommen som tar alle valgene for meg, den bestemmer hva jeg skal gjøre og ikke gjøre. De siste 7-8 ukene har den bestemt at sofaen er min beste venn (igjen). Den har bestemt at jeg ikke orker jobb, ikke en gang en dag i uken som jeg skulle prøve på. Det ble med den ene tirsdagen jeg prøvde. Det ble altfor mye. Den har bestemt at det er for tungt med besøk, og det er for tungt å finne på ting i helgene. Det å være sosial er noe jeg ikke har vært så altfor mye i det siste, og jeg må si jeg savner det noe veldig. I løpet av de siste nesten 2 månedene er det ikke mye jeg har orket. Jeg har hatt to besøk. Forrige helg var jeg på julemesse på lørdagen, og i familiemiddag på søndagen. Ellers har alle de andre helgene blitt tilbragt hjemme. Bortsett fra noen kjøreturer da selvfølgelig. Det ble litt for mye for kroppen min forrige helg, og den reagerte som den alltid gjør hvis jeg presser meg for mye. Da kommer migrenen. Men jeg angrer ikke på at jeg gikk på begge tingene, det var to kjempe koselige dager!
Mamma og Bente Lill er som vanlig flinke til å ta meg med på noen lufteturer. Jeg må få luftet meg av og til, jeg må komme meg ut av huset og litt bort ifra her jeg bor. Det er de små lufteturene som gjør at jeg overlever. Om ikke jeg orker å gjøre noe, får jeg i alle fall en kjøretur. Det er det som gjør at jeg takler at sykdommen styrer og bestemmer hvordan livet mitt skal være. Jeg takler det i alle fall bedre. Jeg kan kanskje ikke skryte på meg å ha taklet det veldig bra i det siste. Det blir mange samtaler med mamma om tanker og følelser jeg ikke helt klarer å skyve bort.

Tenk om jeg aldri blir frisk? Hvor mange har jeg hørt om som har blitt friske av ME? Ingen. Noen har kanskje blitt bedre. Det har jo jeg også blitt. Men så ble jeg verre igjen. Et liv med ME består av opp og nedturer, gode perioder og dårlige perioder. Etter en god periode, kommer alltid en dårlig. Det å lære seg og nyte en god periode, istedet for å gå å vente på at den dårlige kommer igjen, er ikke så lett.
Det å legge ifra meg drømmer og planer jeg hadde i flere år, da jeg var frisk, har jeg også måttet gjøre opp til flere ganger. Jeg tenker vel en del på at det er planer og drømmer det aldri blir noe av. Jeg prøver å slutte og gå og vente på at ting skal skje, for mye av det jeg venter på kommer sannsynligvis ikke til å skje. Livet mitt er ikke som det var før, derfor kan ikke planene og drømmene mine heller være som de var. Det jeg alltid har sett på som en selvfølge, er ikke det lenger. Forventningene og forhåpningene jeg hadde om å en gang jobbe som de fleste andre, har blitt forminsket til å håpe at jeg kanskje kan orke noen få timer, en dag i uken. Forventningene og forhåpningene jeg hadde om å begynne og trene igjen, begynne å jogge igjen, har blitt forminsket til å håpe at jeg kan orke å gå en tur med Kaizer av og til.
Hva er det igjen når til og med det ikke går?
Jeg forventer ingenting, men jeg håper at hver dag skal bli en god dag. Selv om det som regel ikke blir det, står jeg likevel opp med håpet hver dag. For plutselig kommer en god dag, noe jeg kanskje ikke merker hvis jeg står opp med den innstillingen om at alt er trist og leit, for jeg er syk og orker ingenting. Plutselig orker jeg noe, plutselig blir jeg positivt overasket.


Hva om jeg må gå sånn her i mange år til fremover? Hva om jeg aldri blir frisk? Hvordan kommer livet mitt til å bli? 
Livet mitt kommer til å bli annerledes, men fint. Så fint som jeg gjør det. Hvis jeg bare klarer å slutte og tenke på hvordan det var før, og hvordan jeg håpet det kom til å bli. For sånn som det var, kommer det aldri til å bli igjen. Sånn som jeg håpet det kom til å bli, vet jeg ikke om skjer. Jeg må ta dag for dag, la sykdommen styre og bestemme. Som jeg har sagt før, så kan man ikke styre det fysiske. Men psyken kan man styre. Det er ikke lett, og jeg klarer det ikke alltid. Men jeg har så lyst til å klare det, jeg har så lyst til å klare å takle det på en bra måte. Jeg har ikke lyst til å gå rundt og være sur og lei. Det kommer mange dårlige dager for tiden, kvalmen og svimmelheten har tatt litt overhånd. Dørkarmene får gjennomgå, men heldigvis fins det ting å holde seg i nesten overalt. Noen ganger ler jeg av meg selv her jeg tuster rundt i blinde, og bommer på dørene gang på gang. For det er faktisk litt morsomt, det ser ganske så morsomt ut også. Jeg gikk i dørkarmen i går, og spurte mamma om hun så det. "Nei, men jeg hørte det" fikk jeg til svar, hehe. Det er viktig og kunne le litt av ting som egentlig ikke er morsomt i det hele tatt, for det gjør ting lettere. Skulle jeg ha satt meg ned å gråte hver gang jeg merket noe til sykdommen, eller ble minnet på det, hadde tårene rent dagen lang. I alle fall nå, sykdommen lar meg aldri glemme at den er der.
 
Jeg var så utrolig heldig å få en "pause" fra den i sommer. Det er ikke mange som er så heldige, og jeg tviler på jeg blir så heldig igjen med det første. Jeg skjønner ikke helt hva som skjedde, men ME'en vant over klorofyllet til slutt i alle fall. Kanskje en dag kommer det noe som klarer å vinne over ME'en, men frem til det skjer må jeg sette pris på små ting, og ikke glemme hvor heldig jeg faktisk er. Jeg har minnene fra i sommer, kanskje kommer jeg aldri til å oppleve de tingene igjen. Men jeg fikk i alle fall opplevd dem en gang! Og det er så mye bedre enn ingen! :)


Dette ble litt langt, plutselig hadde jeg så masse på hjertet. Hehe :) Sånn går det når man samler opp ting i en måned, da kommer plutselig alt på en gang. Takk til dere som leser bloggen min, jeg håper dere har en fin dag! :)

søndag 21. oktober 2012

Min historie fra mammas side..

Nå er det hele 6 år siden jeg ble syk, og det har min mor skrevet et innlegg om på sin blogg. Det er veldig rart å lese det hun har skrevet, å vite at det faktisk er min historie jeg leser. Jeg kommer aldri til å klare og bli vant til den tanken, det å vite at det er min virkelighet virker så rart. Men sånn er det, og jeg synes det er veldig "gøy" å lese hennes tanker og følelser om alt. Vi snakker mye om det, men det er likevel noe annet å lese det. Hun har skrevet litt om hvordan det hele startet, noe jeg ikke har gjort veldig mye på min blogg. Hun har også skrevet om ting jeg har valgt å ikke skrive om, fordi jeg synes det er vanskelig. Det er mange ting jeg enda ikke klarer å snakke for mye om, uten at tårene kommer. Jeg fortrenger dem på en måte. Men det å lese dem fra hennes side er noe annet. Jeg synes det var et bra innlegg, og hvis noen har lyst til å inn og lese kan dere gå inn her: maybritshobbyblogg.blogspot.no
 
Jeg slenger med et bilde fra pausen på dagens gåtur. :)
 
 
Det var en veldig koselig tur, på en fin høstdag!

tirsdag 16. oktober 2012

Tirsdag..

I dag skulle jeg faktisk ha vært på jobb, men i stedet sitter jeg hjemme på sofaen i onepiecen min. Ja, i onepiece! Som er det styggeste man kan gå med. Jeg har alltid sagt at jeg skal aldri ha onepiece, det kommer aldri til å skje! Det ser så teit ut, man ligner på en teletubbie. Men den er så altfor grei å ta på seg om morgenen. Også er den jo litt god da. Og når Bente Lill først kjøpte en til meg, selv om hun visste inderlig godt hva jeg mente om dem, ja da må jeg jo bruke den. Hun la også ut bilde på facebook av meg i den, selv om jeg sa da jeg fikk den at jeg kunne bruke den hjemme, men ingen skulle noengang se meg i den. Ingen andre enn henne. Sånn gikk det da, haha. Jeg har onepiece, og alle som er på facebook kan se meg i den. Men tilbake til poenget, som var jobb. Jeg snakket med legen min, og vi avtalte at jeg skulle prøve og med mamma på jobb en dag i uken. På barneskolen der jeg jobbet før tilbakefallet. Forrige tirsdag var jeg med, og jeg var der fra 10 til 2. Det var litt tungt og stå opp såpass tidlig, og jeg måtte sove litt når jeg kom hjem men ellers gikk det veldig greit. Det var kjempe koselig å være med elevene, og jeg skulle virkelig ønske jeg kunne orke og med oftere.

Men jeg sliter med å stå opp for tiden, jeg må helst sove til i 11-12 tiden. Før jeg ble så dårlig som jeg er nå stod jeg opp senest 10. Tankekaoset har gitt seg litt, for jeg orker rett og slett ikke å tenke for mye. Jeg har ikke flere krefter enn jeg absolutt må ha for å komme igjennom dagene, jeg har egentlig ikke nok. Noen gåturer går greit, av og til. Jeg tror nok kanskje jeg bare trenger en periode til å hente meg inn igjen etter mye stress i det siste. Jeg håper i alle fall det.

Selv om jeg må være hjemme i dag, har jeg det ganske greit. Hadde jeg vært i tvil om jeg orket og med på jobb, hadde jeg gått med. Men når jeg er så sliten at det er tungt å stå og gå, da er det ikke noen tvil om hva jeg må gjøre. Da må jeg velge sofaen, selv om det er kjedelig. Så her sitter jeg da, hjemme alene, og ser ut som en teletubbie. Jeg føler til og med dyrene ser litt rart på meg.


 
Kaizer ligger bak meg i vinduskarmen, snur seg og sender slike blikk til meg i dag. :)


 
Til og med Dexter kikker opp fra godstolen sin..
 
Heldigvis kan de ikke si noe :) Nå skal jeg legge fra meg dataen, sette meg enda bedre til rette i sofaen å se noen episoder av The Hills. Det å leve seg inn i en overfladisk verden som det, er ganske greit av og til.

Ha en fin dag alle sammen! :) 

mandag 8. oktober 2012

Høststemning..

Her er et lite bildedryss fra gårsdagens koselige gåtur sammen med
mamma og hundene. :)
Høsten er så fin! ♥
 
♥ ♥ ♥
 
 

mandag 1. oktober 2012

Tankekaos..

Noen ganger lurer jeg på hvor mye jeg skal skrive her på bloggen. Hvor ærlig jeg skal være. Jeg deler mange tanker og følelser her, men samtidig så er det mye jeg ikke skriver også. Jeg har jo også skrevet før at i vanskelige perioder, velger jeg å ikke blogge. Da er det fort for at det blir veldig negativt, og det har jeg ikke lyst til at det skal bli.

Nå har jeg ikke blogget på en stund, og det er fordi jeg ikke har klart å sette ord på noe som helst. Jeg har prøvd mange ganger, men det ender alltid med at jeg sletter det jeg har skrevet. Det har vært et eneste stort kaos i hodet mitt, for jeg skjønner ikke helt hva som egentlig skjer med formen min nå. Jeg er ikke like god som jeg var i sommer, men heller ikke like dårlig som jeg var i vår. Jeg har flere gode dager enn dårlige, heldigvis. Men det er så forvirrende og frustrerende å aldri vite hvordan formen er fra dag til dag. Etter forkjølelsen jeg slet så med å bli kvitt, har aldri formen kommet seg helt. Jeg går hele tiden og lurer på om det er ME'en som har overtaket igjen.

 I sommer da formen var så god, begynte jeg med en gang å tenke på alt jeg kunne tenke meg å gjøre. Jeg tenkte på jobb, og til og med skole. Og lappen! Samtidig som det var gøy å tenke sånn, så var det hele tiden noe i meg som stoppet meg i å bli alt for ivrig. Innerst inne har jeg hele tiden ventet på å bli dårlig igjen. For det er jo det jeg er vant til. Etter en god periode, kommer alltid en dårlig. Derfor ble jeg fort litt irritert hvis noen rundt meg begynte å snakke om at jeg kanskje kunne begynne å tenke på hva jeg hadde lyst til å gjøre nå som jeg var så god. For jeg hadde ikke lyst til å begynne å planlegge og glede meg til noe, for så å bli skuffet enda en gang av at jeg ikke orker likevel. Jeg hadde jo bare vært god en måned, og jeg syntes det var litt for tidlig å begynne å snakke om slike ting. Men jeg tenkte som sagt veldig mye på det, og det var vel derfor jeg ble litt irritert når noen nevnte det for meg.

Så ble jeg dårligere igjen, pga forkjølelsen. Den er jo helt borte nå, men som jeg skrev tidligere har jeg aldri kommet meg helt etter den. Det er nok ME'en som har kommet litt fram igjen, men ikke like ille som før. Samtidig er jeg redd for at jeg gjør meg dårligere enn jeg trenger å være, at jeg kanskje ikke er så dårlig som jeg føler. I sommer hadde de rundt meg ferie, og jeg hadde selskap hele tiden. Nå er alle opptatt med jobb og skole, og jeg sitter hjemme alene ganske mye. Det takler jeg dårlig for tiden. Jeg tenker og tenker, og tenker enda litt til. Jeg blir rastløs, og går rundt og er litt småirritert hele tiden. For så å begynne å gråte av ingenting. Er jeg god nok til å begynne og jobbe litt igjen? For siden jeg kjeder meg, betyr det at formen egentlig er ganske god. På ordentlige dårlige dager, orker jeg rett og slett ikke å kjede meg. Jeg har mer enn nok med å orke de tingene jeg må gjøre. Jeg tenker frem og tilbake på hver eneste ting som skjer i løpe av en dag, og humøret svinger like mye som formen. Jeg synes fakisk synd på dem som må være rundt meg. Jeg pleier å ha ganske god kontroll over psyken min, men nå kjenner jeg at jeg ikke klarer det helt. Og det er også utrolig frustrerende. For hva har jeg egentlig å klage over? Det at jeg kjeder meg, og faktisk føler for å gjøre noe, er jo en bra ting! Det er bare så kjipt å måtte gå rundt hjemme alene, når jeg føler for å gjøre noe mer, men samtidig ikke vet om jeg er frisk nok.

Det er tungt å ha så masse tanker hele tiden. Det er kaos i hodet mitt, og det går så utover de rundt meg. Jeg prøver hele tiden å skjerpe meg, men jeg får ikke bort de tankene. Da blir jeg som sagt irritert, og det går fort utover de som fortjener det minst. Jeg blir skuffet over meg selv når det skjer. Det er vanskelig å vite hva som er riktig å gjøre, og jeg føler ofte jeg gjør feil. Jeg skulle ønske noen kunne si til meg hva som er riktig. Jeg skulle ønske jeg kunne stole mer på meg selv og formen min.

Det blir litt for mye for meg for tiden, og jeg takler det ikke så bra som jeg pleier. Men slike perioder har vel de fleste. Det går alltid over, det blir jo alltid bedre. Det er bare litt vanskelig å komme ut av slike perioder. Det er kanskje en forandring som må til, for å virkelig få testet ut hvordan formen egentlig er. Nå sitter jeg helt fast, og skjønner ingenting.

Alt dette gjør meg til en veldig komplisert person, og det er kanskje ikke så rart at de fleste trekker seg tilbake i de periodene. Jeg reagerer rart på ting av og til, og blir sur på de som ikke fortjener det. Men det er jo egentlig meg selv og situasjonen min jeg er sur på. Og det kan jeg jo ikke forvente at folk rundt meg skal forstå. De eneste som holder ut med meg er de som ikke har noe valg, familien og dyrene mine. Hehe :) Og nå har mamma høstferie, så nå har jeg noen å være med om dagene :) Da kan vi ta noen turer med hundene, og ingenting er jo bedre enn en tur ut å få litt frisk luft når man har mye å tenke på!


Lille Kaizer holder ut med meg uansett hvordan formen og humøret er.
Det er det som er så deilig med dyr, de er som de er uansett. :)
 Dette ble langt, kanskje litt for ærlig og en liten smule negativt. Men greia med denne bloggen er jo å få frem hvordan det er å ha ME, og det med mange tanker og litt vanskelige perioder er jo en stor del av det. I alle fall for meg. Men de tankene må jo ikke få lov til å ta overhånd, så jeg må jobbe masse med seg selv framover å prøve og komme meg opp igjen. Med hjelp av de rundt meg, går det alltid! :)

torsdag 30. august 2012

There is no better friend than a sister..

En ting mange spør meg om, eller kommenterer, er forholdet jeg har til min søster. Vi er sammen stortsett hele tiden. Vi bor sammen, vi har felles venner og så godt som alt av sosiale sammenhenger går vi på sammen. Vi går på butikken sammen, går turer sammen, eller så tar vi bare en kjøretur. Ja, vi er rett og slett sammen nesten hele tiden. Det virker som mange synes det er veldig rart. Noen tror kanskje vi ikke har noen andre å være med enn hverandre, eller at vi ikke klarer å være ifra hverandre. Mange har sagt at der en av oss er, der er garantert den andre også. Det er alltid "dere", aldri "du". Hvis jeg snakker med noen spør de om "vi" har planer, hva "vi" skal i helgen. Om "vi" vil med å finne på noe. Det er litt morsomt å tenke på. Alle er så vant til at vi er sammen hele tiden at de ser på det som en selvfølge å spør begge.
 
Som sagt, så tror jeg mange synes det er veldig rart. Det er jo ikke normalt for søsken å ha et så godt forhold. Søsken skal jo krangle og bli lei a hverandre. Og sånn var det før. Før var vi som søsken flest. Vi hadde forskjellige venner og gjorde forskjellige ting. Vi var veldig ulike.

Men da jeg ble syk, forandret dette seg. Jeg måtte slutte på skolen, noe som førte til at jeg mistet kontakten med så godt som alle vennene mine. Livet jeg var vant til, raste plutselig sammen litt etter litt. Jeg ble deprimert, og hadde det vondt og vanskelig. Jeg slet med å godta sykdommen, og den nye hverdagen min.
Den eneste personen som har stillt opp for meg, 24/7, siden jeg ble syk, det er Bente Lill. (Bortsett fra mamma og pappa, selvfølgelig.) Hun har alltid valgt meg foran alt og alle. Uansett om hun faktisk hadde planer, valgte hun mange ganger å heller være hjemme med meg fordi jeg hadde det vanskelig. Hvis hun hadde gledet seg til å ut en kveld, ofret hun gjerne det for å heller ta en kjøretur med meg så jeg fikk luftet meg litt. Det er det ikke mange som hadde gjort.

Hun er mye hjemme sammen med meg, flaks for meg at hun ikke er en person som blir fort rastløs. ;) Jeg sier alltid at hun må gå ut å finne på noe hvis hun har lyst, jeg blir ikke sur hvis hun går ut uten meg. Det vet hun. Hun blir ikke hjemme fordi hun må. Men vi har gått fra å bare være søsken, til å bli bestevenninner. Nettopp fordi hun har stilt opp siden dag 1, og mye fordi jeg har vokst mye de siste årene. Jeg har forandret meg, og vi har blitt mye likere enn vi var før. Folk som kanskje synes det er rart, har ikke peiling. De aner ikke hvilken situasjon jeg er i, de ser ikke hvor fantastisk Bente Lill er som passer så godt på meg. De vet ikke at hun kanskje skulle vært et annet et sted, uten meg. Men faktisk valgte å heller bli hjemme med meg. Når de alltid ser oss på butikken sammen, vet de ikke at det er fordi hun av og til kommer hjem etter jobb for å hente meg, eller venter med å handle til helgen så jeg får den lufteturen. Hun kunne bare gått innom etter jobb, noe de fleste hadde gjort etter å stått opp klokken 5 om morgenen for å dra på jobb 7 mil unna og ikke kommer hjem før klokken 4 på ettermiddagen. Men hun gjør det for min del. Mange ganger er det det eneste som skjer for meg i helgen, den ene turen på butikken. Den turen som virker som så liten og hverdagslig for de fleste andre, betyr så mye for meg.

Det er ikke det at vi ikke klarer oss uten hverandre at vi alltid er sammen. Det er fordi vi vet hvor vi har hverandre, og alltid stiller opp for hverandre. Som sagt så er Bente Lill den eneste som har stillt opp for meg i alle disse årene, hun har aldri sviktet. Det skulle jeg ønske folk visste. Det er også veldig trygt for meg å ha henne rundt meg. Jeg vet hun passer på meg, og får meg hjem når jeg blir dårlig. Uansett hvor vi er, vet jeg at jeg kan regne med henne.
Selvfølgelig har vi våre uenigheter, og kan diskutere litt innimellom. Noen ganger er vi fortsatt mer søsken enn venner, men som regel er vi like mye bestevenninner som søstre. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten Bente Lill. Alle de gangene hun har tatt meg med ut på kjøretur, uansett hvor dårlig, trist eller sur jeg har vært. Hver gang var humøret mitt 100 ganger bedre når vi kom igjen. Mange ganger var formen også mye bedre etterpå. Hun har gjort utallige dager så mye bedre for meg, og det gjør hun fortsatt. Alle skulle hatt en Bente Lill i livet sitt. Jeg er utrolig heldig som har en søster som henne! ♥


There is no better friend than a sister,
and there is no better sister than you!


fredag 17. august 2012

tirsdag 14. august 2012

En syk kropp..

Nå har det gått 5-6 uker siden jeg begynte på klorofyll, og det har gått i ett siden dag en. Hva jeg tenkte med, det er jeg ikke helt sikker på. Det sier seg selv at kroppen er veldig svak etter så mange måneder på sofaen. Forrige gang jeg ble bedre gikk det så gradvis, at jeg fikk trent meg opp litt underveis. Kroppen ble sterkere sakte men sikkert, jeg presset meg ingenting. Men denne gangen da jeg ble "frisk" så godt som over natta, var ikke kroppen forberedt på det, og selv om jeg ikke har merket det, har jeg presset meg. Jeg har gjort noe hver dag, og det har vært så utrolig gøy. Jeg har faktisk oppført meg som om jeg skulle vært frisk. Men det er jeg jo ikke, jeg har en syk kropp. De siste ukene har jeg slitt med en forkjølelse som ikke vil gi seg. I begynnelsen merket jeg nesten ikke  noe til den. Hva er vel en forkjølelse i forhold til ME? Ingenting slår ME-sliten, så jeg holdt det likevel gående. Selv om kroppen kanskje prøvde å si at nå var det på tide å roe seg litt. Jeg har merket det veldig i det siste at kroppen min ikke er helt fornøyd, men jeg har ikke klart å begrense meg.
Jeg trodde forkjølelsen var over forrige helg, derfor gikk jeg likegodt på festival. Fredag og lørdag. Da sa kroppen min stopp da, etter å ha gjort altfor mye og spist altfor lite hadde jeg ingenting mer igjen å hente. Forrige mandag kom forkjølelsen igjen med et smell, og nå kjenner jeg den veldig for å si det sånn. Selvfølgelig tenker jeg ME med en gang. Men etter å ha vært syk i 2-3 uker, med feber å bihulebetennelse er det vel kanskje ikke så rart jeg er sliten? Det får vel være grenser for hva klorofyllet skal klare å ta. Og det innlegget om klorofyll, kommer det altså. Men nå vil jeg først se om formen min snur igjen når forkjølelsen går over, eller om det rett og slett er ME'en som har innhentet meg igjen. Det har jeg vært forberedt på, så hvis det er det skal det nok gå bra. :) Jeg har jo hatt tidenes sommer, og den kan jeg leve på leeeenge.


Hege har jo vært hjemme i sommer! Juhuu :) Men nå reiser hun snart til Island igjen, så jeg håper formen blir bedre snart så jeg kan få vært masse med henne i løpet av de siste to ukene hennes her. På det øverste bilde ser dere Bente Lill & Hege, verdens beste jenter.
Hva skulle jeg gjort uten dere to?  ♥

Og sånn til slutt vil jeg fortelle at jeg har klipt meg kort! For første gang siden vi var bittesmå har Bente Lill lenger hår enn meg, noe hun synes er veldig stas. Se her :


Det var alt for denne gang, så skal jeg prøve å ikke la det gå en måned til neste innlegg.. ;)



onsdag 27. juni 2012

En liten oppdatering..

Det er så gøy å se at så mange er innom bloggen hver dag, selv om jeg bare har kommet med et innlegg i måneden i det siste! Jeg prøver stadig vekk å skrive litt, men jeg klarer det ikke. Men i dag sov jeg til halv 1, så nå er jeg jo nødt til å ha ladet opp hjernecellene mine nok til å klare og skrive et lite innlegg.

Først vil jeg si tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene jeg har fått på det forrige innlegget, både her og på facebook! At så mange tar til seg det jeg skriver, og tar seg tid til å skrive til meg betyr så mye. Jeg tar også til meg alt dere skriver og sier til meg. ♥

Så vil jeg si tusen takk til Miss Ducky for å ha gitt meg en bloggpris! Dette er en pris jeg skal gi videre til 3-5 blogger jeg liker å lese, men med tanke på at jeg ikke har hodet med meg i det hele tatt for tiden, får jeg ha dette til gode. Men en av dem vil jeg gi tilbake til henne, hvis det går an? Det er ikke mye jeg klarer å lese, derfor er det ikke så mange blogger jeg følger. Men bloggen hennes leser jeg alltid, og jeg kjenner meg så godt igjen i alt det hun skriver. Det er godt å skrive med andre i samme situasjon, og som forstår hvordan det er å ha ME.

Til slutt vil jeg også si at jeg har vært litt bedre i det siste! Jeg har orket å hatt besøk, og til og med vært på et besøk! :) Jeg har gjort mer enn jeg er vant til, så det er nok derfor jeg måtte sove ut litt i dag. Men forhåpentligvis var det bare det jeg trengte! :)

I stedet for å skrive masse, legger jeg heller ut noen bilder av noe av det som har skjedd i det siste:


Jeg hadde besøk av min gode venninne Line en dag, og siden vi er like hestegale begge to bestemte vi oss for å ta en tur til noen hester jeg stelte litt for et par år siden. Det var en helt topp dag, jeg fikk vært med Line og vi fikk begge en god dose hest. :)


Jeg, mamma & Bente Lill tok en tur på plantasjen og handlet så mye at vi hadde nesten ikke plass til oss selv på vei hjem. :)


Turbo har blitt stor! På det første bilde er han ca 2 måneder, og på det andre er han nesten 3. Han vokser så fort. Han er allerede dobbel så stor (og tung), som lille Kaizer.


Jeg har som vanlig vært mye på sofaen, noe som blir mye koseligere når Kaizer holder meg med selskap. :)


Og her ser dere resultatet av genseren jeg skrev jeg skulle strikke for en stund siden. :)

Ellers tilbringer jeg mesteparten av tiden hjemme sammen med Bente Lill. Det blir en del filmkvelder på oss to, noe som alltid er like koselig :) Hva skulle jeg gjort uten min kjære storesøster?

Det var det jeg hadde å komme med i dag, det ble visst ikke så lite likevel. :) 
Ha en fin kveld alle sammen! ♥



torsdag 31. mai 2012

Andres tanker om meg..

Jeg går hele tiden rundt og er redd for hva folk tenker om meg. Jeg føler at mange ikke skjønner hvor dårlig jeg faktisk er, og at de tror jeg bruker sykdommen når det passer for meg.
Men fordi om de kanskje treffer på meg et eller annet sted dagen etter at jeg sa jeg var for dårlig til besøk, betyr ikke det at jeg løy. Hvis folk tenker seg om, så ser de meg aldri uten Bente Lill, mamma eller pappa. De er de eneste jeg tør å finne på ting sammen med, for da tør jeg å si ifra når jeg blir dårlig. Jeg holder ikke ut lenge om gangen, derfor er det vanskelig for meg å finne på ting med venner.
Jeg ser kanskje ikke dårlig ut, men det betyr ikke at jeg ikke er det. ME er en usynlig sykdom, noe som er utrolig frustrerende til tider.

Dette bildet ble tatt den dagen jeg var til Oslo og fikk ME diagnosen, og det var på den tiden jeg var på mitt verste.

Hvem hadde vel trodd det?

( august 2008 )

De ser meg kanskje en dag jeg er og shopper litt, og tenker at jeg heller vil det enn å treffe dem. For jeg har jo sagt at jeg skal si ifra en dag jeg orker å finne på noe. Og når jeg orker å gå rundt sånn, burde jeg i alle fall ha orket besøk! Sånn er det ikke i det hele tatt. Det er ikke lenge jeg orker å gå rundt, noen ganger kan jeg bli helt utslitt etter å ha vært innom en butikk. Og også da er jeg alltid med Bente Lill eller mamma. Det skjer ikke at jeg går og shopper med noen andre. Så det jeg vil frem til er at selv om jeg snakker helt vanlig hvis noen kommer bort og snakker til meg, og jeg ser "god" ut, er det ganske sannsynlig at jeg ikke er det.


Sånn som formen er nå, orker jeg ingenting. Jeg er bare hjemme. Noen turer på butikken, eller en kjøretur nå og da er det eneste som skjer i hverdagen min. Og som sagt, en liten shoppingtur av og til. Noe som egentlig er ganske unødvendig for jeg får jo aldri gått med det nye jeg kjøper.
Jeg orker nesten aldri gå tur med lille Kaizer, det som han synes er så gøy! Jeg orker ikke hjelpe til med husarbeid, jeg orker nesten ikke stelle meg selv en gang. Jeg orker heller ikke å hjelpe til så mye med den nye valpen til Bente Lill.
 Det er to måneder siden jeg sist jeg hadde besøk, to måneder siden sist jeg fant på noe sammen med venner. Det er tungt å takle av og til, det er derfor det er så stille her på bloggen. Jeg velger å la være å blogge i de vanskelige periodene.

Grunnen til dette innlegget er egentlig fordi jeg vil at de som tror jeg ikke prioriterer dem, kanskje skjønner litt mer av hvorfor de aldri hører noe fra meg. Det er fordi det faktisk er tungt å gjøre noe så enkelt som å skrive en melding, jeg klarer ikke formulere setninger. Jeg har mer enn nok med å klare å fungere her hjemme. Jeg må til og med få hjelp til å huske å spise.
Men jeg får ikke sagt det til så mange, siden jeg aldri snakker med noen. Jeg merker de fleste forsvinner i de dårligste periodene. Men jeg har heldigvis venninner som sender melding nå og da, selv om de ikke har sett meg på flere måneder. Jeg setter så stor pris på det! Hver eneste lille hilsen lyser opp hverdagen min, jeg ligger jo hjemme på den samme sofaen hver dag. Det skal ikke så mye til for å snu dagen min.

Jeg satser på å våkne opp en dag om ikke lenge, å merke at en bedre periode har kommet. Det er jo sommer! Jeg har så lyst til at noen av planene mine kan bli noe av.

Så over til noe litt koseligere! Som jeg skrev tidligere har vi fått et nytt familiemedlem siden sist. Det er denne lille, søte gutten her, som heter Turbo! :)



Jeg passer han litt om dagene, så fort jeg orker. Han er så søt! Han har masse å lære selvfølgelig, men han lærer fort :) Og dette blir en stor hund, det har vi aldri hatt før. Så det blir spennende! :) Det er en labradoodle, hvis noen lurte på rasen ;)


søndag 29. april 2012

Et liv med ME..

Jeg prøver å lese minst mulig om ME. Mye på grunn av at jeg ikke vil vite mer enn jeg allerede vet. Mye av det er så trist å lese synes jeg. Jeg blir bare minnet på hvilken vanskelig sykdom dette er. Hvor langvarig den kan være. Jeg synes det er bedre å ikke vite hvor lenge de fleste er syke, eller hvor mange som aldri blir friske. For å klare å holde motet oppe, å ikke miste håpet er det bedre for meg å ikke vite. For håpet mitt må jeg ha for å klare og komme igjennom dagene. Men i går kveld leste jeg dette blogginnlegget, og jeg følte alt rundt meg raste sammen med en gang jeg begynte å lese. For andre er det kanskje gammelt nytt, men som sagt så leser jeg minst mulig om ME og jeg var fortsatt der at jeg trodde at når man fikk ME i ung alder, var sjansen stor for at det kom til å gå over i løpet av ikke altfor mange år.
Men nå følte jeg at jeg fikk bekreftet det jeg har fryktet mest av alt siden tilbakefallet. Det at sannsynligheten for at jeg noen gang kommer til å bli helt frisk er veldig liten.

Da jeg var 16 år, fikk jeg beskjed om at jeg sannsynligvis kom til å bli frisk i løpet av 1-2 år. Da jeg ikke ble det, fikk jeg beskjed om at jeg sannsynligvis kom til å bli frisk i løpet av 5 år. For når man får ME i ung alder, blir man som regel frisk i løpet av nettopp 5 år. Trodde man den gang. Jeg er glad for at jeg fikk beskjed om at det kom til å ta "bare" 1-2 år først, for deretter "bare" 5. Hvis jeg hadde fått beskjed om at jeg kom til å være syk resten av livet da jeg var 16 år, tror jeg alt hadde vært mye vanskeligere for meg å takle enn det var den gang.
Jeg sier ikke at det er lett å få greie på nå heller. Innerst inne har jeg vel prøvd å forberedt meg på det. Men når jeg faktisk leser det, ser det skriftlig, svart på hvitt at de fleste med ME fortsatt har det etter 25 år.. ja, da vet jeg ikke helt hvordan jeg skal reagere. Det er så vanskelig, og det gjør så vondt.

Planene og drømmene mine virker plutselig enda lenger borte enn de har vært siden jeg ble syk. Alt jeg har vært redd for blir enda sterkere. Alle tankene jeg har klart å skyvd bort så lenge, kommer alle sammen frem på en gang. Jeg tenker og tenker, og det sliter meg helt ut. Så imens jeg satt i senga på rommet, og leste dette innlegget var de fleste andre sammen med venner, koste seg og hadde det gøy. Jeg leser statuser på facebook, ser bilder folk legger ut. De nyter livet, og gjør alt de har lyst til. De aner ikke hvor heldige de er. Jeg for min del har orket 2 slike kvelder i hele år. Og med tanke på at vi snart er i mai, er ikke det så mange.


Nå har det gått 6 år, og jeg jobber med tankegangen min fra jeg står opp til jeg legger meg hver eneste dag. Jeg strever med å stenge ute tunge tanker hele tiden, for å gjøre situasjonen jeg er i så god som mulig. Jeg har blitt flink, og klarer det ganske bra. Men jeg tror det kan bli litt vanskeligere fremover. Jeg syntes dette innlegget var vanskelig å lese, og som jeg skrev i sted har jeg prøvd å forberede meg på det at jeg kan bli være syk i mange år til.. men går det egentlig ann å forberede seg på noe sånt?

Dette ble et slag i trynet for min del, og jeg føler psyken jeg har hatt så god kontroll på plutselig begynte å skrante litt. Men jeg skal holde på drømmene mine, og jeg skal ikke gi opp. Jeg skal klare å finne pågangsmotet mitt igjen, og jeg skal skyve de vonde tankene så langt bort jeg bare kan. Jeg skal sette pris på hver dag, og jeg skal sette pris på menneskene rundt meg som passer på meg og hjelper meg. Så kommer det til å bli lettere igjen etter hvert. Det gjør det alltid.

lørdag 14. april 2012

Å velge ensomheten..

Jeg ringte til mamma i dag tidlig, bare for å spørre om noe med dyrene. Det tar aldri slutt med at det skjer noe med dyrene her, og nå har altså en av dem fått makk. Da er det på tide med ormekur på de to store kattene. De små fikk for et par måneder siden. I morgen må jeg altså huske å gi p-pillen til Lady, antibiotikaen til Oliver og ormerkur til Lady og Dexter. Godt Bente Lill er hjemme i morgen så hun kan hjelpe meg så ikke Oliver får p-pillen og Lady antibiotikaen. :)

I alle fall, jeg tustet rundt her i pyjamasbukser og håret i en tutt som jeg alltid gjør. Jeg fikk beskjed av mamma om å stelle meg, for hun hadde tenkt vi skulle ta en liten kjøretur i dag. Bare så jeg får luftet meg litt. I stedet for å bli glad, så jeg egentlig på det som et ork å stelle meg. Jeg hadde ikke lyst! Jeg er så vant til å gå rundt hjemme, at jeg tenker ikke over hvor lang tid det går mellom hver gang jeg er ute av huset eller på en lengre kjøretur enn til butikken. For tiden liker jeg best å være alene, jeg har ikke lyst til noe. Jeg har egentlig ikke lyst til å treffe noen heller. Jeg vet ikke hvorfor, det er vel kanskje fordi det er lettest å bare være hjemme alene. Det er nok for meg å treffe mamma og pappa litt hver dag, eller Bente Lill da selvfølgelig. I det siste har jeg valgt  å være her alene, i stedet for å med hjem til mamma og pappa etter å ha vært alene hele dagen. Jeg velger å være alene på kvelden også. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er dårlig, eller hva det kan være. Men jeg tror nok det er derfor mamma dro meg med ut på en tur i dag, og jeg ble med fordi jeg vet selv at jeg har godt av å komme meg ut av huset. Selv om det jeg hadde mest lyst var å ligge hjemme på sofaen, i pyjamasbuksene. Som jeg gjør hver dag. Det er utrolig hva som blir en vane..


Men turen i dag var fin, og jeg fikk kjøpt meg garn så nå skal jeg rett og slett strikke genser. Det blir spennende! Før har jeg bare strikket skjerf og leggvarmere. :) Så min lørdagskveld kommer til å bli tilbrakt i sofaen, under teppe med strikketøyet i fanget. :)

Ha en fin lørdagskveld alle sammen! :)

fredag 6. april 2012

Påske..

Jeg er kjempe dårlig til å blogge, noe som sikkert gjør dette til en kjedelig blogg. Men dette er ikke en blogg der jeg skriver hva jeg gjør hver eneste dag, hva jeg spiser eller hvordan håret mitt ser ut. Det er så altfor mange av de bloggene der ute, og jeg er ikke sånn. Grunnen til denne bloggen er at jeg trenger å få ut tanker om sykdommen av og til, og i det siste når formen har vært bedre har jeg ikke hatt behov for å blogge. Da tenker jeg så lite jeg kan på alt som har med sykdommen å gjøre, noe som er både negativt og positivt.

Jeg kjenner jeg kanskje har tenkt litt for lite på hva som best for meg, og at jeg kanskje har blitt litt revet med. Gjort litt for mye, og presset kroppen min litt mer enn jeg burde. Jeg har gjort det jeg sa jeg ikke skulle gjøre. Det er ikke så lett å alltid gjøre det rette, velge bort det man har lyst til og velge sofaen foran en gå tur eller noe annet som frister. Men det har jeg gjort i dag, og det kommer jeg nok til å gjøre litt mer fremover for å få formen til å holde seg "god" så lenge som mulig. Jeg skal rett og slett tilbringe litt mer tid med min gode gamle venn sofaen! :) Noe som ikke gjør så mye siden jeg har så mange søte små som holder meg med selskap. Og nå som det er påske har jo resten av familien fri, noe som også gjør det mye koseligere å være hjemme.

I dag er det forresten en her i huset som har det mye verre enn meg. Dagen startet med en tur til dyrlegen med lille Olli. Han har blitt bitt i halen, og fått infeksjon i såret. Han er så uheldig stakkar. Det er bare noen uker siden han brakk en klo, noe som er veldig ubehagelig for dem. Vi får passe godt på ham fremover, så går det forhåpentligvis bedre med ham snart.

Det er ikke så lett å være katt heller alltid..

Til slutt vil jeg ønske dere alle en god påske!
Kos dere masse! :)



søndag 1. april 2012

Vaniljecupcakes..




Disse cupcakesene bakte jeg på fredag!
Det er vaniljecupcakes, og de er såå gode. Det var deilig å bake litt igjen, og ekstra gøy var det siden jeg endelig har fått meg cupcakesstativ. Det fikk jeg av tante Lise til bursdagen min som var forrige fredag. Duken det står på fikk jeg av mamma!
:)

tirsdag 20. mars 2012

En etterlengtet opptur..

Nå tenkte jeg det var på tide med en liten oppdatering her på bloggen!
De siste 2-3 ukene har formen plutselig snudd, og jeg er bedre enn jeg har vært på lenge. Det er bare en måned siden jeg skrev dette innlegget, da var jeg dårligere enn jeg har vært på flere år. Jeg tenkte jeg kom til å være sånn fremover, i alle fall en stund. Jeg var ikke forberedt på at formen kom til å bli bedre så fort! Det er rart hvordan formen svinger.

Det er så deilig og orke litt igjen. Jeg orker endelig litt besøk, og det er så utrolig koselig å treffe igjen venninner jeg ikke har sett på lenge. Jeg vet jeg kommer til å bli dårligere igjen, men det prøver jeg å ikke tenke så mye på. Jeg skal nyte denne gode perioden jeg har ventet så lenge på, og utnytte hver dag så godt jeg kan. Men samtidig er det viktig at jeg klarer å begrense meg, og ikke gjør for mye. Jeg vil jo at det skal vare så lenge som mulig! Og selv om jeg er bedre gjør jeg ikke mye nå heller, jeg sitter mye på sofaen i løpet av dagen. Men jeg orker noen gåturer av og til, noen turer på butikken og som sagt så orker jeg besøk!! :D Jeg orker mer enn vanlig, men jeg må hele tiden passe på å ikke gjøre meg bedre enn jeg er. Det er fort gjort å overdrive når man først orker litt. Men jeg har vært syk så lenge, at jeg har lært hvor mye jeg kan presse meg. Gøy er det hvertfall, dette var en opptur jeg virkelig trengte! Hver gang det kommer en bedre periode, kommer håpet om og en gang bli helt frisk litt mer tilbake.
Jeg slenger med to bilder jeg tok i går, som jeg syntes ble så koselige :



Vi ser rådyr her ganske ofte, men det er ikke ofte de er så mange. Og jeg er ganske fornøyd med at jeg klarte å komme så nærme dem, uten at de løp av gårde.
 De er så nydelige! ♥

En annen ting som gjør dagene så fine for tiden, er at våren har kommet! :) Jeg gleder meg så til vår og sommer, og forhåpentligvis mange varme dager ute i sola. :)

onsdag 7. mars 2012

Jeg er mye mer enn sykdommen..

Det er rart å tenke på at jeg sier jeg har en god dag bare jeg orker å gå en liten tur eller hvis ikke jeg trenger å ta ned persiennene i rommet jeg er i. Jeg har en god dag når jeg orker å dusje før jeg skal noe, og ikke kvelden før. En god dag for meg er når jeg klarer å gå fra sofaen til kjøkkenet uten å måtte stoppe på veien for å trekke pusten eller å holde meg i noe for ikke å falle sammen. Hvis det går en hel dag uten at jeg går rett i en dørkarm, da har det vært en god dag! Det skjer nemlig ganske så ofte når man ser dobbelt, eller ingenting. Hehe.

Jeg har hatt en del av de "gode" dagene i det siste der jeg orker å stelle meg, og jeg har hatt lyst til å treffe folk. Det er en stund siden jeg i det hele tatt har orket tanken på å treffe noen. Jeg har hatt to besøk i løpet av en uke, noe som ikke har skjedd på en god stund. Nå håper jeg bare det fortsetter sånn, selv om jeg innerst inne vet at det ikke gjør det. Derfor tør jeg ikke planlegge ting. Jeg kan egentlig ikke planlegge lengre enn noen timer frem, og det gjør det vanskelig å avtale og treffe noen. Jeg kan jo ikke forvente at vennene mine skal gå rundt å vente på at jeg orker å treffe dem. I motsetning til meg pleier jo de fleste å planlegge litt lenger frem. Det gjør det vanskelig å finne dager der det passer for begge. Eller der det passer for dem, og jeg orker.

Det kan ikke alltid være så lett å være venninne med meg. Å aldri vite når jeg orker noe. Å vite om de skal spør meg med på ting, eller om de bare skal la meg være i fred. Jeg har merket det veldig godt på mange rundt meg etter at jeg ble dårlig igjen at de behandler meg annerledes enn de gjorde før. De vet ikke hva de skal si eller gjøre når de treffer meg. Noen begynner nesten å gråte når de ser meg, mens noen gjør det helt motsatte. De velger den letteste utveien og går heller rett forbi. Men heldigvis så er det noen som behandler meg som de alltid har gjort. Jeg blir like glad hver gang jeg treffer personer som snakker med "friske" Siv Irene, og ikke "syke, litt stakkarslige" Siv Irene. For jeg er den samme personen jeg alltid har vært, det verste noen kan gjøre er å slutte og snakke med meg.

Jeg forventer ikke å bli dullet med eller at alle skal sende melding hver dag å spør hvordan jeg har det. Ikke i det hele tatt. Men å komme bort når de treffer meg en sjelden gang å begynne og unnskylde seg for hvordan ting ble, og at de ikke har sendt melding eller kommet på besøk synes jeg ikke så mye om. Jeg synes det er så koselig å treffe vennene mine, og det siste jeg har lyst til å snakke om er det. Det får meg ikke til å føle meg mindre stakkarslig når de snakker til meg som om jeg er en stakkar som ikke gjør annet enn å sitte å vente på at noen skal si de tenker på meg. Jeg mener ikke dette stygt, og jeg vil ikke såre noen. Jeg vil ikke at folk skal føle seg truffet eller tro jeg mener akkurat dem. Men det skjer såpass ofte, med så mange at jeg synes ikke det gjør noe å skrive det her. Jeg vet det er vanskelig å vite hva de skal si eller gjøre når de treffer meg, men hvorfor ikke bare være helt vanlig mot meg? Snakke om vanlige ting, le og ha det gøy når vi først treffes i stedet for å bli triste over at vi kanskje ikke har like mye kontakt som vi hadde før. Noen ganger blir det bare sånn! Jeg skjønner hvor fort gjort det er å "glemme" meg litt vekk siden det skjer så mye i deres liv og de nesten aldri ser meg. Jeg skjønner så godt at det er vanskelig å vite hva de skal si til meg når de treffer meg, eller om de skal sende melding eller ikke. Men alt jeg vil er å bli behandlet som alle andre. Spør meg med på ting, selv om jeg kanskje bare orker en av ti ganger jeg blir spurt. Hvis ikke jeg orker sier jeg nei, og hvis jeg faktisk orker hadde den ene gangen blitt en skikkelig opptur for meg. Det er mye bedre å faktisk bli spurt, enn at det blir tatt som en selvfølge at jeg ikke orker.

Mange venter kanskje på melding ifra meg at i dag orker jeg besøk, i dag har jeg en god dag. Men de som kjenner meg best, vet at det ikke skjer så ofte. Og det har jeg ikke en god grunn for, annet enn at når jeg først har en god dag er det nok for meg å ut og gå en tur eller bare rydde rommet. De gode dagene kommer ikke altfor ofte for tiden, og jeg vet aldri når de kommer heller. De kommer som regel ikke etter hverandre. Så det jeg prøver å si er at jeg har mer enn nok med meg selv. Jeg går ikke rundt og er sur for at jeg ikke hører så mye fra noen. Jeg har heller litt dårlig samvittighet for at jeg aldri sender den meldingen og sier at i dag har jeg lyst til å treffe akkurat deg! Jeg har mange venner, men sykdommen gjør det vanskelig for meg å vise at jeg setter pris på dem. Det er jo like mye opp til meg å holde kontakten, men jeg synes det er vanskelig siden jeg gjør ingenting og de fleste andre har planer hele tiden. Det er vanskelig for alle som er i en slike situasjon, både den som er syk og de rundt.

Men i alle fall, det jeg ville ha frem med denne lange leksa her er at jeg er gode gamle Siv Irene, og jeg vil bli behandlet som jeg ble behandlet før. Det blir vel feil å si at jeg er den samme personen jeg alltid har vært, det å være kronisk syk gjør noe med en om en vil eller ikke. Men på mange måter er jeg den samme, og jeg vil ikke at folk skal være redde for å komme bort å snakke med meg. Jeg er syk, men sykdommen er ikke hele meg. Jeg er mye mer enn sykdommen. Se forbi den, og se meg heller mer som dere ser de fleste andre. Jeg treffer folk så sjeldent, godt humør og god stemning er det jeg trenger de få gangene jeg orker å være sosial.

onsdag 29. februar 2012

God morgen..

I dag skal  lille Kaizer til dyrlegen klokka 10, derfor måtte jeg stå opp tidlig for å stelle meg. Det gikk egentlig veldig greit, og det var deilig å stå opp og vite at jeg har en plan for dagen. 
Formen min har vært bedre enn den har vært på lenge siden fredag nå, og jeg føler virkelig jeg har utnyttet de gode dagene så godt jeg har kunnet. I helgen orket jeg besøk, jeg orket å bake og jeg orket to gåturer. Vi satt ute på verandaen i hagemøblene og fikk skikkelig vårstemning. Det var så nydelig vær her i helgen! Rett og slett helt fantastisk. Vi avsluttet helgen med en tur til Lyngdal og spiste hamburger.
Etter en helg med høyere aktivitetsnivå enn vanlig var ikke mandag og tirsdag like gode, men jeg håper dagen i dag blir bedre igjen. Etter at Kaizer har vært til dyrlegen tenkte vi å ta en tur på plantasjen og sørlandssenteret.
Jeg gleder meg! :) :)
Ha en fin dag alle sammen! :*

tirsdag 21. februar 2012

Livet er fint..

Bare siden jeg begynte å blogge har formen min blitt veldig mye dårligere. Da jeg begynte å blogge orket jeg en gåtur til dagen, jeg orket å bake, jeg orket besøk og jeg orket av og til en kveld ute. Sånn som formen er nå orker jeg ingen av disse tingene. Jeg orker ingen av de tingene som  hjalp meg å takle tilbakefallet. Nå gjør jeg ikke annet enn å sitte hjemme på sofaen og jeg orker ikke treffe noen andre enn min nærmeste familie. Jeg blir sliten bare av å på besøk til foreldrene mine, som bor en halv km unna. Blir jeg dårligere nå blir jeg sengeliggende og det har jeg ikke lyst til.  Bare det å gå og stå er tungt og anstrengende for meg. Jeg blir lemster i lårene og anpusten bare etter å ha gått litt rundt i huset og det å ta en dusj sliter meg helt ut. En tur på butikken blir for tungt, og det å kjøre bil er ubehagelig for det er "tungt" å sitte oppe. Det høres helt rart ut at det går an, og det er når jeg sier det og skriver det jeg skjønner hvor dårlig jeg faktisk har blitt.
Men det prøver jeg å ikke tenke så mye på, og jeg prøver å ikke se så alvorlig på det. Jeg takler det fortsatt bra, og det overasker meg. Jeg klarer som regel å holde humøret oppe. Det er faktisk ikke noe problem å holde humøret oppe når jeg tenker meg om. Det er ikke typisk meg i det hele tatt å klare og være glad å positiv når ting ikke går min vei. Men jeg gjør det nå, og jeg tror nok det kommer til å fortsette sånn. Jeg koser meg om dagene, selv når jeg er hjemme alene. Det er takket være dyrene mine og en koselig serie. Selvfølgelig skulle jeg ønske jeg orket mer, men det gjør jeg ikke. Og det kan jeg ikke gjøre noe med. For de som tror det er som å ha ferie å ikke kunne jobbe eller gå på skole, kunne ikke tatt mer feil. Jeg er syk, og jeg kan ikke gjøre det jeg har lyst til når jeg føler for det. Sånn som formen er nå ligger jeg rett ut hele dagen, hver dag. Kjedelig er det, men som sagt så går det egentlig veldig bra med meg. Livet er fint, det gjelder bare å finne de små tingene som gjør at det blir det. :) Jeg har så mange av de små tingene, at det er ikke noe problem å finne dem en gang.
Hver morgen våkner jeg til denne lille merkelige fyren, som sitter å stirrer på meg å sier at det er på tide å opp. Han slutter ikke å stirre før vi går opp, derfor vet jeg at det er det han sier. Det kaller jeg en god start på dagen! Han får meg til å starte hver dag med et smil.


Jeg står opp, kjenner hvor tungt det er å reise meg ifra sengen, og kjenner at jeg er like svimmel som dagen før. Men så går jeg ut i ganga, og treffer på disse to:

Jeg må gå ned trappa, noe som også er tungt, men i bunnen av trappa ligger Dexter i godstolen sin og blir kjempe glad når han ser vi har stått opp.

Plutselig har jeg 4 søte små som kommer etter meg inn på kjøkkenet. Kattene mjauer i kor i mens de venter på maten sin. Etter de har fått den kjenner jeg allerede at jeg har brukt opp de kreftene jeg har så tidlig om morgenen.
Jeg går til verandadøra og slipper inn denne snuppa, som sitter å venter på å komme inn å få frokost sammen med de andre. Hun løper inn på kjøkkenet til matskålen sin som hun vet står klar.


For et år siden turte hun ikke komme nærme oss. Hun ville ikke spise hvis vi var i nærheten, og hun løp å gjemte seg i låven hvis hun så oss ute. Nå spiser hun sammen med de andre kattene, og sover inne på sofaen hos oss om kveldene. Hun har også lært at det kan være ganske så godt med litt kos av og til. Hun har gått fra å være en villkatt, til å bli en kosekatt. Hver morgen når hun kommer inn tenker jeg på hvor langt hun har kommet, og det gjør meg så glad når jeg ser at hun har det så greit. Det fortjener hun etter å ha vokst opp helt alene ute i en låve.
Etter kattene har fått mat, går de ut en tur og holder meg med selskap mens jeg lufter Kaizer. Jeg føler meg så smart der jeg går i nattkjolen og uggs med en hund og 4 katter etter meg. Det at de følger etter får meg til å smile enda en gang.
Jeg går inn og legger meg igjen etter å ha stelt dem. I stedet for å bli trist og lei av å tenke på hvor tungt alt er og hvor dårlig jeg er, tenker jeg heller på hvor heldig jeg er som har mine søte små som lyser opp dagene mine, helt fra jeg står opp.
:)