Sider

mandag 10. desember 2012

Noen gode dager..

Nå har jeg hatt 4 gode dager, endelig. De var virkelig etterlengtet! Jeg har vært veldig dårlig i flere uker nå. Formen har gått sakte men sikkert nedover de siste månedene, og jeg begynte å bli veldig bekymret for hvor det skulle ende. Men plutselig på torsdag, orket jeg å gjøre noe annet enn å bare ligge på sofaen. Da tenkte jeg at jeg ville prøve meg på litt baking igjen. Det ble selvfølgelig cupcakes. ;) På fredag bakte jeg fylte horn, og på søndag lagde jeg dajm-is. Det var veldig gøy å orke og tilbringe litt tid på kjøkkenet igjen. I dag er det marengs som står for tur. Noe som visst nok skal være veldig enkelt, men som jeg aldri får til. Men jeg satser på de blir vellykket i dag! :)
 
Det ble vaniljecupcakes på tosdag, de har jeg lagd mange ganger nå. Det er mamma sin favoritt, og siden hun sliter veldig med ryggen for tiden, tenkte jeg at hun måtte få noe hun kunne kose seg med. Noen ganger er det lov å trøstespise litt! Jeg lagde dem litt julete, for er det noe hun liker så er det jul. Derfor måtte jo julevaniljecupcakes bli mitt i blinken for henne.
Her ser dere resultatet:
 
 
På lørdag skulle vi på julehandel. Med tanke på hvordan formen min har vært, så jeg litt mørkt på det. Men formen min var kjempe god, og jeg orket å gå rundt lenge. Jeg ble ikke dårlig, eller sliten. Det har ikke gått så bra å gå rundt så lenge, siden i sommer. Det er så fantastisk med de dagene, der jeg faktisk kan tenke på andre ting, og ikke på sykdommen.
 
Det har kommet masse snø her nå, noe jeg synes er utrolig koselig.
Det finnes ikke noe koseligere enn hvit jul. ♥
I går gikk jeg og Bente Lill ut og tok noen bilder i det fine landskapet.
Her er noen av dem :)
 
♥  ♥  ♥
 
 
Kaizer var like trist som han ser ut her. Han syntes det var kaldt, og helt unødvendig og være ute. Derfor måtte vi bare ta han inn igjen, etter vi hadde tatt et par bilder, hehe.
Søte lille Kaizer  ♥
 
Det å ta bilde med Turbo er ikke like lett. Han er høyt og lavt hele tiden, og står nesten ikke stille. I alle fall ikke når han er ute i snøen. Derfor ser alle bildene med han slik ut:
 
 
Han er altså skikkelig valpete. Noe som er en større utfordring enn da Kaizer var valp. Det er litt forskjell på 2-3 kg, og 32 kg. Men søt er han likevel, selv om han blir litt mye av og til.
 
Som dere sikkert har skjønt til nå, har jeg hatt en kjempe fin helg! Jeg har som vanlig fått utnyttet de gode dagene, og jeg håper det kommer noen igjen om ikke altfor lenge. :)
 

tirsdag 20. november 2012

Et annerledes liv..

For tiden er jeg veldig mye hjemme. Egentlig er jeg altfor mye hjemme. Men jeg har ikke noe valg. Jeg må være veldig mye, eller altfor mye hjemme. For det er nemlig sykdommen som tar alle valgene for meg, den bestemmer hva jeg skal gjøre og ikke gjøre. De siste 7-8 ukene har den bestemt at sofaen er min beste venn (igjen). Den har bestemt at jeg ikke orker jobb, ikke en gang en dag i uken som jeg skulle prøve på. Det ble med den ene tirsdagen jeg prøvde. Det ble altfor mye. Den har bestemt at det er for tungt med besøk, og det er for tungt å finne på ting i helgene. Det å være sosial er noe jeg ikke har vært så altfor mye i det siste, og jeg må si jeg savner det noe veldig. I løpet av de siste nesten 2 månedene er det ikke mye jeg har orket. Jeg har hatt to besøk. Forrige helg var jeg på julemesse på lørdagen, og i familiemiddag på søndagen. Ellers har alle de andre helgene blitt tilbragt hjemme. Bortsett fra noen kjøreturer da selvfølgelig. Det ble litt for mye for kroppen min forrige helg, og den reagerte som den alltid gjør hvis jeg presser meg for mye. Da kommer migrenen. Men jeg angrer ikke på at jeg gikk på begge tingene, det var to kjempe koselige dager!
Mamma og Bente Lill er som vanlig flinke til å ta meg med på noen lufteturer. Jeg må få luftet meg av og til, jeg må komme meg ut av huset og litt bort ifra her jeg bor. Det er de små lufteturene som gjør at jeg overlever. Om ikke jeg orker å gjøre noe, får jeg i alle fall en kjøretur. Det er det som gjør at jeg takler at sykdommen styrer og bestemmer hvordan livet mitt skal være. Jeg takler det i alle fall bedre. Jeg kan kanskje ikke skryte på meg å ha taklet det veldig bra i det siste. Det blir mange samtaler med mamma om tanker og følelser jeg ikke helt klarer å skyve bort.

Tenk om jeg aldri blir frisk? Hvor mange har jeg hørt om som har blitt friske av ME? Ingen. Noen har kanskje blitt bedre. Det har jo jeg også blitt. Men så ble jeg verre igjen. Et liv med ME består av opp og nedturer, gode perioder og dårlige perioder. Etter en god periode, kommer alltid en dårlig. Det å lære seg og nyte en god periode, istedet for å gå å vente på at den dårlige kommer igjen, er ikke så lett.
Det å legge ifra meg drømmer og planer jeg hadde i flere år, da jeg var frisk, har jeg også måttet gjøre opp til flere ganger. Jeg tenker vel en del på at det er planer og drømmer det aldri blir noe av. Jeg prøver å slutte og gå og vente på at ting skal skje, for mye av det jeg venter på kommer sannsynligvis ikke til å skje. Livet mitt er ikke som det var før, derfor kan ikke planene og drømmene mine heller være som de var. Det jeg alltid har sett på som en selvfølge, er ikke det lenger. Forventningene og forhåpningene jeg hadde om å en gang jobbe som de fleste andre, har blitt forminsket til å håpe at jeg kanskje kan orke noen få timer, en dag i uken. Forventningene og forhåpningene jeg hadde om å begynne og trene igjen, begynne å jogge igjen, har blitt forminsket til å håpe at jeg kan orke å gå en tur med Kaizer av og til.
Hva er det igjen når til og med det ikke går?
Jeg forventer ingenting, men jeg håper at hver dag skal bli en god dag. Selv om det som regel ikke blir det, står jeg likevel opp med håpet hver dag. For plutselig kommer en god dag, noe jeg kanskje ikke merker hvis jeg står opp med den innstillingen om at alt er trist og leit, for jeg er syk og orker ingenting. Plutselig orker jeg noe, plutselig blir jeg positivt overasket.


Hva om jeg må gå sånn her i mange år til fremover? Hva om jeg aldri blir frisk? Hvordan kommer livet mitt til å bli? 
Livet mitt kommer til å bli annerledes, men fint. Så fint som jeg gjør det. Hvis jeg bare klarer å slutte og tenke på hvordan det var før, og hvordan jeg håpet det kom til å bli. For sånn som det var, kommer det aldri til å bli igjen. Sånn som jeg håpet det kom til å bli, vet jeg ikke om skjer. Jeg må ta dag for dag, la sykdommen styre og bestemme. Som jeg har sagt før, så kan man ikke styre det fysiske. Men psyken kan man styre. Det er ikke lett, og jeg klarer det ikke alltid. Men jeg har så lyst til å klare det, jeg har så lyst til å klare å takle det på en bra måte. Jeg har ikke lyst til å gå rundt og være sur og lei. Det kommer mange dårlige dager for tiden, kvalmen og svimmelheten har tatt litt overhånd. Dørkarmene får gjennomgå, men heldigvis fins det ting å holde seg i nesten overalt. Noen ganger ler jeg av meg selv her jeg tuster rundt i blinde, og bommer på dørene gang på gang. For det er faktisk litt morsomt, det ser ganske så morsomt ut også. Jeg gikk i dørkarmen i går, og spurte mamma om hun så det. "Nei, men jeg hørte det" fikk jeg til svar, hehe. Det er viktig og kunne le litt av ting som egentlig ikke er morsomt i det hele tatt, for det gjør ting lettere. Skulle jeg ha satt meg ned å gråte hver gang jeg merket noe til sykdommen, eller ble minnet på det, hadde tårene rent dagen lang. I alle fall nå, sykdommen lar meg aldri glemme at den er der.
 
Jeg var så utrolig heldig å få en "pause" fra den i sommer. Det er ikke mange som er så heldige, og jeg tviler på jeg blir så heldig igjen med det første. Jeg skjønner ikke helt hva som skjedde, men ME'en vant over klorofyllet til slutt i alle fall. Kanskje en dag kommer det noe som klarer å vinne over ME'en, men frem til det skjer må jeg sette pris på små ting, og ikke glemme hvor heldig jeg faktisk er. Jeg har minnene fra i sommer, kanskje kommer jeg aldri til å oppleve de tingene igjen. Men jeg fikk i alle fall opplevd dem en gang! Og det er så mye bedre enn ingen! :)


Dette ble litt langt, plutselig hadde jeg så masse på hjertet. Hehe :) Sånn går det når man samler opp ting i en måned, da kommer plutselig alt på en gang. Takk til dere som leser bloggen min, jeg håper dere har en fin dag! :)

søndag 21. oktober 2012

Min historie fra mammas side..

Nå er det hele 6 år siden jeg ble syk, og det har min mor skrevet et innlegg om på sin blogg. Det er veldig rart å lese det hun har skrevet, å vite at det faktisk er min historie jeg leser. Jeg kommer aldri til å klare og bli vant til den tanken, det å vite at det er min virkelighet virker så rart. Men sånn er det, og jeg synes det er veldig "gøy" å lese hennes tanker og følelser om alt. Vi snakker mye om det, men det er likevel noe annet å lese det. Hun har skrevet litt om hvordan det hele startet, noe jeg ikke har gjort veldig mye på min blogg. Hun har også skrevet om ting jeg har valgt å ikke skrive om, fordi jeg synes det er vanskelig. Det er mange ting jeg enda ikke klarer å snakke for mye om, uten at tårene kommer. Jeg fortrenger dem på en måte. Men det å lese dem fra hennes side er noe annet. Jeg synes det var et bra innlegg, og hvis noen har lyst til å inn og lese kan dere gå inn her: maybritshobbyblogg.blogspot.no
 
Jeg slenger med et bilde fra pausen på dagens gåtur. :)
 
 
Det var en veldig koselig tur, på en fin høstdag!

tirsdag 16. oktober 2012

Tirsdag..

I dag skulle jeg faktisk ha vært på jobb, men i stedet sitter jeg hjemme på sofaen i onepiecen min. Ja, i onepiece! Som er det styggeste man kan gå med. Jeg har alltid sagt at jeg skal aldri ha onepiece, det kommer aldri til å skje! Det ser så teit ut, man ligner på en teletubbie. Men den er så altfor grei å ta på seg om morgenen. Også er den jo litt god da. Og når Bente Lill først kjøpte en til meg, selv om hun visste inderlig godt hva jeg mente om dem, ja da må jeg jo bruke den. Hun la også ut bilde på facebook av meg i den, selv om jeg sa da jeg fikk den at jeg kunne bruke den hjemme, men ingen skulle noengang se meg i den. Ingen andre enn henne. Sånn gikk det da, haha. Jeg har onepiece, og alle som er på facebook kan se meg i den. Men tilbake til poenget, som var jobb. Jeg snakket med legen min, og vi avtalte at jeg skulle prøve og med mamma på jobb en dag i uken. På barneskolen der jeg jobbet før tilbakefallet. Forrige tirsdag var jeg med, og jeg var der fra 10 til 2. Det var litt tungt og stå opp såpass tidlig, og jeg måtte sove litt når jeg kom hjem men ellers gikk det veldig greit. Det var kjempe koselig å være med elevene, og jeg skulle virkelig ønske jeg kunne orke og med oftere.

Men jeg sliter med å stå opp for tiden, jeg må helst sove til i 11-12 tiden. Før jeg ble så dårlig som jeg er nå stod jeg opp senest 10. Tankekaoset har gitt seg litt, for jeg orker rett og slett ikke å tenke for mye. Jeg har ikke flere krefter enn jeg absolutt må ha for å komme igjennom dagene, jeg har egentlig ikke nok. Noen gåturer går greit, av og til. Jeg tror nok kanskje jeg bare trenger en periode til å hente meg inn igjen etter mye stress i det siste. Jeg håper i alle fall det.

Selv om jeg må være hjemme i dag, har jeg det ganske greit. Hadde jeg vært i tvil om jeg orket og med på jobb, hadde jeg gått med. Men når jeg er så sliten at det er tungt å stå og gå, da er det ikke noen tvil om hva jeg må gjøre. Da må jeg velge sofaen, selv om det er kjedelig. Så her sitter jeg da, hjemme alene, og ser ut som en teletubbie. Jeg føler til og med dyrene ser litt rart på meg.


 
Kaizer ligger bak meg i vinduskarmen, snur seg og sender slike blikk til meg i dag. :)


 
Til og med Dexter kikker opp fra godstolen sin..
 
Heldigvis kan de ikke si noe :) Nå skal jeg legge fra meg dataen, sette meg enda bedre til rette i sofaen å se noen episoder av The Hills. Det å leve seg inn i en overfladisk verden som det, er ganske greit av og til.

Ha en fin dag alle sammen! :) 

mandag 8. oktober 2012

Høststemning..

Her er et lite bildedryss fra gårsdagens koselige gåtur sammen med
mamma og hundene. :)
Høsten er så fin! ♥
 
♥ ♥ ♥
 
 

mandag 1. oktober 2012

Tankekaos..

Noen ganger lurer jeg på hvor mye jeg skal skrive her på bloggen. Hvor ærlig jeg skal være. Jeg deler mange tanker og følelser her, men samtidig så er det mye jeg ikke skriver også. Jeg har jo også skrevet før at i vanskelige perioder, velger jeg å ikke blogge. Da er det fort for at det blir veldig negativt, og det har jeg ikke lyst til at det skal bli.

Nå har jeg ikke blogget på en stund, og det er fordi jeg ikke har klart å sette ord på noe som helst. Jeg har prøvd mange ganger, men det ender alltid med at jeg sletter det jeg har skrevet. Det har vært et eneste stort kaos i hodet mitt, for jeg skjønner ikke helt hva som egentlig skjer med formen min nå. Jeg er ikke like god som jeg var i sommer, men heller ikke like dårlig som jeg var i vår. Jeg har flere gode dager enn dårlige, heldigvis. Men det er så forvirrende og frustrerende å aldri vite hvordan formen er fra dag til dag. Etter forkjølelsen jeg slet så med å bli kvitt, har aldri formen kommet seg helt. Jeg går hele tiden og lurer på om det er ME'en som har overtaket igjen.

 I sommer da formen var så god, begynte jeg med en gang å tenke på alt jeg kunne tenke meg å gjøre. Jeg tenkte på jobb, og til og med skole. Og lappen! Samtidig som det var gøy å tenke sånn, så var det hele tiden noe i meg som stoppet meg i å bli alt for ivrig. Innerst inne har jeg hele tiden ventet på å bli dårlig igjen. For det er jo det jeg er vant til. Etter en god periode, kommer alltid en dårlig. Derfor ble jeg fort litt irritert hvis noen rundt meg begynte å snakke om at jeg kanskje kunne begynne å tenke på hva jeg hadde lyst til å gjøre nå som jeg var så god. For jeg hadde ikke lyst til å begynne å planlegge og glede meg til noe, for så å bli skuffet enda en gang av at jeg ikke orker likevel. Jeg hadde jo bare vært god en måned, og jeg syntes det var litt for tidlig å begynne å snakke om slike ting. Men jeg tenkte som sagt veldig mye på det, og det var vel derfor jeg ble litt irritert når noen nevnte det for meg.

Så ble jeg dårligere igjen, pga forkjølelsen. Den er jo helt borte nå, men som jeg skrev tidligere har jeg aldri kommet meg helt etter den. Det er nok ME'en som har kommet litt fram igjen, men ikke like ille som før. Samtidig er jeg redd for at jeg gjør meg dårligere enn jeg trenger å være, at jeg kanskje ikke er så dårlig som jeg føler. I sommer hadde de rundt meg ferie, og jeg hadde selskap hele tiden. Nå er alle opptatt med jobb og skole, og jeg sitter hjemme alene ganske mye. Det takler jeg dårlig for tiden. Jeg tenker og tenker, og tenker enda litt til. Jeg blir rastløs, og går rundt og er litt småirritert hele tiden. For så å begynne å gråte av ingenting. Er jeg god nok til å begynne og jobbe litt igjen? For siden jeg kjeder meg, betyr det at formen egentlig er ganske god. På ordentlige dårlige dager, orker jeg rett og slett ikke å kjede meg. Jeg har mer enn nok med å orke de tingene jeg må gjøre. Jeg tenker frem og tilbake på hver eneste ting som skjer i løpe av en dag, og humøret svinger like mye som formen. Jeg synes fakisk synd på dem som må være rundt meg. Jeg pleier å ha ganske god kontroll over psyken min, men nå kjenner jeg at jeg ikke klarer det helt. Og det er også utrolig frustrerende. For hva har jeg egentlig å klage over? Det at jeg kjeder meg, og faktisk føler for å gjøre noe, er jo en bra ting! Det er bare så kjipt å måtte gå rundt hjemme alene, når jeg føler for å gjøre noe mer, men samtidig ikke vet om jeg er frisk nok.

Det er tungt å ha så masse tanker hele tiden. Det er kaos i hodet mitt, og det går så utover de rundt meg. Jeg prøver hele tiden å skjerpe meg, men jeg får ikke bort de tankene. Da blir jeg som sagt irritert, og det går fort utover de som fortjener det minst. Jeg blir skuffet over meg selv når det skjer. Det er vanskelig å vite hva som er riktig å gjøre, og jeg føler ofte jeg gjør feil. Jeg skulle ønske noen kunne si til meg hva som er riktig. Jeg skulle ønske jeg kunne stole mer på meg selv og formen min.

Det blir litt for mye for meg for tiden, og jeg takler det ikke så bra som jeg pleier. Men slike perioder har vel de fleste. Det går alltid over, det blir jo alltid bedre. Det er bare litt vanskelig å komme ut av slike perioder. Det er kanskje en forandring som må til, for å virkelig få testet ut hvordan formen egentlig er. Nå sitter jeg helt fast, og skjønner ingenting.

Alt dette gjør meg til en veldig komplisert person, og det er kanskje ikke så rart at de fleste trekker seg tilbake i de periodene. Jeg reagerer rart på ting av og til, og blir sur på de som ikke fortjener det. Men det er jo egentlig meg selv og situasjonen min jeg er sur på. Og det kan jeg jo ikke forvente at folk rundt meg skal forstå. De eneste som holder ut med meg er de som ikke har noe valg, familien og dyrene mine. Hehe :) Og nå har mamma høstferie, så nå har jeg noen å være med om dagene :) Da kan vi ta noen turer med hundene, og ingenting er jo bedre enn en tur ut å få litt frisk luft når man har mye å tenke på!


Lille Kaizer holder ut med meg uansett hvordan formen og humøret er.
Det er det som er så deilig med dyr, de er som de er uansett. :)
 Dette ble langt, kanskje litt for ærlig og en liten smule negativt. Men greia med denne bloggen er jo å få frem hvordan det er å ha ME, og det med mange tanker og litt vanskelige perioder er jo en stor del av det. I alle fall for meg. Men de tankene må jo ikke få lov til å ta overhånd, så jeg må jobbe masse med seg selv framover å prøve og komme meg opp igjen. Med hjelp av de rundt meg, går det alltid! :)

torsdag 30. august 2012

There is no better friend than a sister..

En ting mange spør meg om, eller kommenterer, er forholdet jeg har til min søster. Vi er sammen stortsett hele tiden. Vi bor sammen, vi har felles venner og så godt som alt av sosiale sammenhenger går vi på sammen. Vi går på butikken sammen, går turer sammen, eller så tar vi bare en kjøretur. Ja, vi er rett og slett sammen nesten hele tiden. Det virker som mange synes det er veldig rart. Noen tror kanskje vi ikke har noen andre å være med enn hverandre, eller at vi ikke klarer å være ifra hverandre. Mange har sagt at der en av oss er, der er garantert den andre også. Det er alltid "dere", aldri "du". Hvis jeg snakker med noen spør de om "vi" har planer, hva "vi" skal i helgen. Om "vi" vil med å finne på noe. Det er litt morsomt å tenke på. Alle er så vant til at vi er sammen hele tiden at de ser på det som en selvfølge å spør begge.
 
Som sagt, så tror jeg mange synes det er veldig rart. Det er jo ikke normalt for søsken å ha et så godt forhold. Søsken skal jo krangle og bli lei a hverandre. Og sånn var det før. Før var vi som søsken flest. Vi hadde forskjellige venner og gjorde forskjellige ting. Vi var veldig ulike.

Men da jeg ble syk, forandret dette seg. Jeg måtte slutte på skolen, noe som førte til at jeg mistet kontakten med så godt som alle vennene mine. Livet jeg var vant til, raste plutselig sammen litt etter litt. Jeg ble deprimert, og hadde det vondt og vanskelig. Jeg slet med å godta sykdommen, og den nye hverdagen min.
Den eneste personen som har stillt opp for meg, 24/7, siden jeg ble syk, det er Bente Lill. (Bortsett fra mamma og pappa, selvfølgelig.) Hun har alltid valgt meg foran alt og alle. Uansett om hun faktisk hadde planer, valgte hun mange ganger å heller være hjemme med meg fordi jeg hadde det vanskelig. Hvis hun hadde gledet seg til å ut en kveld, ofret hun gjerne det for å heller ta en kjøretur med meg så jeg fikk luftet meg litt. Det er det ikke mange som hadde gjort.

Hun er mye hjemme sammen med meg, flaks for meg at hun ikke er en person som blir fort rastløs. ;) Jeg sier alltid at hun må gå ut å finne på noe hvis hun har lyst, jeg blir ikke sur hvis hun går ut uten meg. Det vet hun. Hun blir ikke hjemme fordi hun må. Men vi har gått fra å bare være søsken, til å bli bestevenninner. Nettopp fordi hun har stilt opp siden dag 1, og mye fordi jeg har vokst mye de siste årene. Jeg har forandret meg, og vi har blitt mye likere enn vi var før. Folk som kanskje synes det er rart, har ikke peiling. De aner ikke hvilken situasjon jeg er i, de ser ikke hvor fantastisk Bente Lill er som passer så godt på meg. De vet ikke at hun kanskje skulle vært et annet et sted, uten meg. Men faktisk valgte å heller bli hjemme med meg. Når de alltid ser oss på butikken sammen, vet de ikke at det er fordi hun av og til kommer hjem etter jobb for å hente meg, eller venter med å handle til helgen så jeg får den lufteturen. Hun kunne bare gått innom etter jobb, noe de fleste hadde gjort etter å stått opp klokken 5 om morgenen for å dra på jobb 7 mil unna og ikke kommer hjem før klokken 4 på ettermiddagen. Men hun gjør det for min del. Mange ganger er det det eneste som skjer for meg i helgen, den ene turen på butikken. Den turen som virker som så liten og hverdagslig for de fleste andre, betyr så mye for meg.

Det er ikke det at vi ikke klarer oss uten hverandre at vi alltid er sammen. Det er fordi vi vet hvor vi har hverandre, og alltid stiller opp for hverandre. Som sagt så er Bente Lill den eneste som har stillt opp for meg i alle disse årene, hun har aldri sviktet. Det skulle jeg ønske folk visste. Det er også veldig trygt for meg å ha henne rundt meg. Jeg vet hun passer på meg, og får meg hjem når jeg blir dårlig. Uansett hvor vi er, vet jeg at jeg kan regne med henne.
Selvfølgelig har vi våre uenigheter, og kan diskutere litt innimellom. Noen ganger er vi fortsatt mer søsken enn venner, men som regel er vi like mye bestevenninner som søstre. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten Bente Lill. Alle de gangene hun har tatt meg med ut på kjøretur, uansett hvor dårlig, trist eller sur jeg har vært. Hver gang var humøret mitt 100 ganger bedre når vi kom igjen. Mange ganger var formen også mye bedre etterpå. Hun har gjort utallige dager så mye bedre for meg, og det gjør hun fortsatt. Alle skulle hatt en Bente Lill i livet sitt. Jeg er utrolig heldig som har en søster som henne! ♥


There is no better friend than a sister,
and there is no better sister than you!


fredag 17. august 2012

Det er de små gledene i hverdagen..


..som gjør livet stort og vakkert!







Ha en fin dag alle sammen! :)

tirsdag 14. august 2012

En syk kropp..

Nå har det gått 5-6 uker siden jeg begynte på klorofyll, og det har gått i ett siden dag en. Hva jeg tenkte med, det er jeg ikke helt sikker på. Det sier seg selv at kroppen er veldig svak etter så mange måneder på sofaen. Forrige gang jeg ble bedre gikk det så gradvis, at jeg fikk trent meg opp litt underveis. Kroppen ble sterkere sakte men sikkert, jeg presset meg ingenting. Men denne gangen da jeg ble "frisk" så godt som over natta, var ikke kroppen forberedt på det, og selv om jeg ikke har merket det, har jeg presset meg. Jeg har gjort noe hver dag, og det har vært så utrolig gøy. Jeg har faktisk oppført meg som om jeg skulle vært frisk. Men det er jeg jo ikke, jeg har en syk kropp. De siste ukene har jeg slitt med en forkjølelse som ikke vil gi seg. I begynnelsen merket jeg nesten ikke  noe til den. Hva er vel en forkjølelse i forhold til ME? Ingenting slår ME-sliten, så jeg holdt det likevel gående. Selv om kroppen kanskje prøvde å si at nå var det på tide å roe seg litt. Jeg har merket det veldig i det siste at kroppen min ikke er helt fornøyd, men jeg har ikke klart å begrense meg.
Jeg trodde forkjølelsen var over forrige helg, derfor gikk jeg likegodt på festival. Fredag og lørdag. Da sa kroppen min stopp da, etter å ha gjort altfor mye og spist altfor lite hadde jeg ingenting mer igjen å hente. Forrige mandag kom forkjølelsen igjen med et smell, og nå kjenner jeg den veldig for å si det sånn. Selvfølgelig tenker jeg ME med en gang. Men etter å ha vært syk i 2-3 uker, med feber å bihulebetennelse er det vel kanskje ikke så rart jeg er sliten? Det får vel være grenser for hva klorofyllet skal klare å ta. Og det innlegget om klorofyll, kommer det altså. Men nå vil jeg først se om formen min snur igjen når forkjølelsen går over, eller om det rett og slett er ME'en som har innhentet meg igjen. Det har jeg vært forberedt på, så hvis det er det skal det nok gå bra. :) Jeg har jo hatt tidenes sommer, og den kan jeg leve på leeeenge.


Hege har jo vært hjemme i sommer! Juhuu :) Men nå reiser hun snart til Island igjen, så jeg håper formen blir bedre snart så jeg kan få vært masse med henne i løpet av de siste to ukene hennes her. På det øverste bilde ser dere Bente Lill & Hege, verdens beste jenter.
Hva skulle jeg gjort uten dere to?  ♥

Og sånn til slutt vil jeg fortelle at jeg har klipt meg kort! For første gang siden vi var bittesmå har Bente Lill lenger hår enn meg, noe hun synes er veldig stas. Se her :


Det var alt for denne gang, så skal jeg prøve å ikke la det gå en måned til neste innlegg.. ;)



torsdag 19. juli 2012

Et glad-innlegg..

Da hadde det plutselig gått noen uker siden forrige innlegg, som vanlig. Men denne ganger er det ikke fordi jeg ikke har hatt noe å skrive. For det har jeg! Jeg har gledet meg så til å skrive dette innlegget her, samtidig som jeg har vært litt redd for å skrive det også.
Det er et innlegg jeg aldri hadde trodd jeg kom til å kunne skrive. I alle fall ikke nå! Men nå vil jeg ikke utsette det lenger, for etter den helga jeg har hatt nå så er det ikke noen tvil. Så her kommer det da;
JEG ER BEDRE ENN JEG HAR VÆRT PÅ LENGE! Og når jeg sier lenge, mener jeg på over et år.

Jeg har vært på festival i helga! Jeg var til Rudskogen, noe jeg har hatt lyst til helt siden før jeg ble syk. Men da var jeg for liten, hehe. Og når jeg endelig ble gammel nok, hadde jeg blitt syk. Og jeg ble værende syk, og hvert år har det vært like kjedelig at jeg ikke har orket. Men i år, den sommeren jeg trodde jeg bare kom til å bli liggende hjemme, da orket jeg. Jeg hadde gitt helt opp tanken på å bli bedre nå, jeg forberedte meg på flere dårlige år, eller i alle fall måneder. Og plutselig ble jeg så god at jeg orket å dra til Rudskogen! :)

Men nå må jeg jo kanskje forklare hvorfor jeg har blitt så god. Jeg våknet ikke opp en morgen og plutselig var i toppform. Jeg begynte å ta klorofyll. Den første uka skulle jeg ta det to ganger til dagen, for så å bare ta det en gang. Jeg merket forskjell allerede etter to doser, og i løpet av de to ukene jeg har tatt det har jeg orket mer enn jeg har gjort de siste månedene til sammen. Jeg kan gjøre ting, uten å bli liggende etterpå. Det sier vel nok at jeg har vært på festival fra fredag til søndag, laaaangt hjemmefra. 5-6 timer tar det med bil en vei. Jeg har fortsatt ikke fått noen reaksjon etter den turen. Og vi gjorde noe nesten hele tiden. Vi gikk i timesvis, og det verste som skjedde var at jeg ble lemster i beina etter å gå på høye hæler. Og selvfølgelig ble jeg sliten, men ikke noe mer enn de andre. Alle blir jo slitne av å være på festival!

Selvfølgelig er jeg forberedt på at jeg kan bli dårligere igjen, men det å ta klorofyll hjelper i alle fall nå! Og det at jeg har blitt så god, skal jeg nyte. Jeg skal nyte denne sommeren, og jeg er så evig takknemlig for at jeg ble tipset om dette. Det var en god venninne av min mor som som fortalte om dette til oss, og takket være henne blir sommeren min 1000 ganger bedre enn forventet. :)

Her er noen bilder fra roadtripen vår til Rudskogen. ;)
Klare for roadtripen vi har planlagt i maaaange år.. :)
Meg, Bente Lill & Knut :)
Det ble mange latterkramper på denne turen.. ;)
Etter mange timer i bilen, må man jo fikse litt på sminken.. ;)

Vi tok følge med Eli Kristin og Elisabeth.



Vi hadde et par turer til Sverige.. :)

Humøret var på topp! :)

:)

Meg & Eli Kristin <3

Elisabeth :)

På lørdagskvelden var vi på Plumbokonsert, og vi ble stående i et stort gjørmehull. Det var god stemning, folk hoppet og sang og vi ble seende slik ut. :)

Støvlettene måtte vi kaste etterpå.. :p

Her ser dere den koselige lille campen vår. ;)
Det var en del å rydde før vi kunne begynne på den lange turen hjem..

På ferja på vei hjem :)

 <3

Det er fortsatt helt uvirkelig å tenke på at jeg har orket å være på festival. Det var en utrolig gøy helg, turen kunne ikke blitt mer vellykket. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde det så gøy! :)
 Jeg er som sagt forberedt på at jeg kan bli dårligere igjen, men jeg kan jo ikke la den tanken ødelegge det at jeg faktisk er god nå.

 Jeg kan skrive et innlegg å forklare litt mer om klorofyll en annen gang, om ikke lenge. :)

onsdag 27. juni 2012

En liten oppdatering..

Det er så gøy å se at så mange er innom bloggen hver dag, selv om jeg bare har kommet med et innlegg i måneden i det siste! Jeg prøver stadig vekk å skrive litt, men jeg klarer det ikke. Men i dag sov jeg til halv 1, så nå er jeg jo nødt til å ha ladet opp hjernecellene mine nok til å klare og skrive et lite innlegg.

Først vil jeg si tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene jeg har fått på det forrige innlegget, både her og på facebook! At så mange tar til seg det jeg skriver, og tar seg tid til å skrive til meg betyr så mye. Jeg tar også til meg alt dere skriver og sier til meg. ♥

Så vil jeg si tusen takk til Miss Ducky for å ha gitt meg en bloggpris! Dette er en pris jeg skal gi videre til 3-5 blogger jeg liker å lese, men med tanke på at jeg ikke har hodet med meg i det hele tatt for tiden, får jeg ha dette til gode. Men en av dem vil jeg gi tilbake til henne, hvis det går an? Det er ikke mye jeg klarer å lese, derfor er det ikke så mange blogger jeg følger. Men bloggen hennes leser jeg alltid, og jeg kjenner meg så godt igjen i alt det hun skriver. Det er godt å skrive med andre i samme situasjon, og som forstår hvordan det er å ha ME.

Til slutt vil jeg også si at jeg har vært litt bedre i det siste! Jeg har orket å hatt besøk, og til og med vært på et besøk! :) Jeg har gjort mer enn jeg er vant til, så det er nok derfor jeg måtte sove ut litt i dag. Men forhåpentligvis var det bare det jeg trengte! :)

I stedet for å skrive masse, legger jeg heller ut noen bilder av noe av det som har skjedd i det siste:


Jeg hadde besøk av min gode venninne Line en dag, og siden vi er like hestegale begge to bestemte vi oss for å ta en tur til noen hester jeg stelte litt for et par år siden. Det var en helt topp dag, jeg fikk vært med Line og vi fikk begge en god dose hest. :)


Jeg, mamma & Bente Lill tok en tur på plantasjen og handlet så mye at vi hadde nesten ikke plass til oss selv på vei hjem. :)


Turbo har blitt stor! På det første bilde er han ca 2 måneder, og på det andre er han nesten 3. Han vokser så fort. Han er allerede dobbel så stor (og tung), som lille Kaizer.


Jeg har som vanlig vært mye på sofaen, noe som blir mye koseligere når Kaizer holder meg med selskap. :)


Og her ser dere resultatet av genseren jeg skrev jeg skulle strikke for en stund siden. :)

Ellers tilbringer jeg mesteparten av tiden hjemme sammen med Bente Lill. Det blir en del filmkvelder på oss to, noe som alltid er like koselig :) Hva skulle jeg gjort uten min kjære storesøster?

Det var det jeg hadde å komme med i dag, det ble visst ikke så lite likevel. :) 
Ha en fin kveld alle sammen! ♥