Sider

tirsdag 14. juli 2015

Håp..

Helt siden sommeren ifjor ble "ødelagt" av halsbetennelse og antibiotika, har jeg gledet meg til denne sommeren. For denne sommeren skulle bli mye bedre. Jeg skulle få sjansen til å gjøre det jeg ikke fikk gjort i fjor. Om ikke alt, så i alle fall noe.
Jeg har vært helt sikker på at dette kom til å bli en god sommer. Etter en dårlig vinter skulle formen stige samtidig som det gikk mot sommer.
Jeg prøver hele tiden å overbevise meg selv om at jeg er bedre. Og som regel gjør jeg en god jobb. Jeg klarer å lure meg selv overraskende ofte. "Jeg er jo ikke såå syk!" "Jeg er ikke såå dårlig!" "Jeg trenger ikke krykkene lenger."
Men sannheten er at jeg stort sett er veldig, veldig dårlig. Jeg er veldig syk, og jeg trenger krykkene mine. Sannheten er at jeg lyver til meg selv hele tiden. Jeg vil så gjerne være bedre. Jeg vil så gjerne ha en god sommer. Så når jeg endelig har en bedre dag, tenker jeg alltid at nå blir det lenge til neste ordentlige dårlige dag kommer. Nå har den gode perioden endelig begynt. Og jeg vil det så mye, at jeg virkelig tror det. Men som regel kommer den allerede dagen etter. Og dagen etter der igjen. Og sånn fortsetter det, men likevel klarer jeg ikke å innse hvor dårlig jeg er. Så ofte jeg kan tenker jeg som om jeg var frisk, selv om jeg egentlig er alvorlig syk. Det er en ganske stor kommunikasjonsvikt mellom hodet og resten av kroppen.

Jeg skjønner ikke selv hvordan det går an å stå opp med innstillingen om at det blir en god dag, hver eneste dag, når de fleste er såpass dårlige at de blir tilbrakt på sofaen fra jeg står opp til jeg legger meg. Jeg vet ikke om jeg skal kalle det pågangsmot eller dumskap.

Jeg har gått ut av tellinga for lenge siden på hvor mange ganger jeg har måttet si nei til ting jeg har hatt lyst til, bare i sommer. Men likevel så har jeg venner som aldri slutter å spør meg med på ting. Som aldri slutter å inkludere meg, selv om jeg som oftest må si nei. Men selv om det føles like kjipt hver gang, så føler jeg meg veldig heldig som har så mye å si nei til. Jeg føler meg heldig som etter 9 lange år, sitter igjen med venner som fortsatt ikke har gitt meg opp. Som aldri tar det som en selvfølge at jeg ikke orker.

For plutselig en gang de spør, så kan jeg svare ja. Plutselig en dag orker jeg og med å finne på noe. Jeg vet aldri når, eller hvor lenge det kommer til å gå greit. Derfor tar jeg noen sjanser innimellom, og noen ganger går jeg på en skikkelig smell. Jeg velger feil, og angrer i ettertid. For som sagt så kan lysten til å finne på noe ta overhånd, og jeg lurer meg selv til å tro at jeg er mye bedre enn jeg egentlig er. Jeg sliter meg ut på å stelle meg og kjøreturen bort, og det ender med at jeg sitter å stirrer ut i lufta resten av kvelden. Men noen ganger går det greit, og jeg storkoser meg fra begynnelse til slutt.

På fredag prøvde jeg meg på en liten gåtur med Kaizer, selv om jeg egentlig hadde en ganske dårlig dag. Det var sol og fint ute, og jeg klarte rett og slett ikke å la vær. Konsekvensene ble store, og de neste to dagene lå jeg rett ut med feber. Jeg var så dårlig at jeg nesten syntes det var litt skummelt. Der og da er jeg veldig klar over hvor syk jeg er, og det føles ikke noe greit i det hele tatt. Men likevel så håper jeg at dagen etter skal bli mye bedre. "For jeg er jo ikke såå syk!"

For det er jo nettopp det det er. Det er verken optimisme eller dumskap. Det er håp. Noen ganger tror jeg at jeg har gitt opp håpet på å bli bedre. Men det har jeg ikke. Jeg kjenner på det hver eneste dag. Jeg står opp med håpet om at det blir en god dag. Blir det ikke det, så håper jeg neste dag blir bedre. Jeg går hele tiden å venter på bedre dager, og jeg gleder meg så til de kommer. Jeg vil ikke grave meg ned i triste tanker, og tenke at de "gode dagene kommer ikke på lenge enda." "Jeg blir jo aldri bedre, jeg orker ingenting." Hvis jeg lar de vonde tankene ta overhånd, kommer jeg til å bli så deprimert at hvis den gode dagen plutselig kommer, så er det ikke sikkert jeg merker det. Jeg vil heller tenke friske tanker, selv om jeg er syk. Jeg vil heller legge planer med venner, og måtte si nei når dagen kommer, enn å si nei med en gang. Jeg vil heller ikke ta det som en selvfølge at jeg aldri orker noe. For som sagt, plutselig så kommer det en bedre dag. Plutselig kommer det en dag der jeg ikke føler meg alvorlig syk. Skuffelsene underveis kan mange ganger være vanskelige å takle. Men de gode opplevelsene innimellom, de få øyeblikkene der sykdommen føles litt mindre, det er de som gjør at jeg har det såpass greit som jeg har det. Det er håpet om at de øyeblikkene kan komme hver dag, når som helst, som gjør at jeg ikke har gitt opp for lenge siden.

Det er slike øyeblikk som bildene under viser, som gir påfyll av håp og positive tanker. Slike øyeblikk som er langt fra en selvfølge, og som betyr så uendelig mye.


"La alltid takknemligheten
være større enn forventingene."