Sider

lørdag 26. januar 2013

Livserfaringer..

Plutselig en dag slo det meg - jeg har vært syk 1/4 av livet mitt. Jeg har vært syk siden 10 klasse, noe som virkelig føles som en evighet siden. Jeg ble syk som 16 åring.
Livet mitt ble snudd opp ned, og alt forandret seg. Ingenting har gått som jeg hadde planlagt, og ingenting har blitt som jeg hadde sett for meg. Jeg har blitt en helt annen person enn jeg var før jeg ble syk. Det er ingenting som er som det var.

Et av de få bildene jeg har på dataen fra før jeg ble syk,
og jeg tror det beskriver meg ganske godt som 15 åring, haha ;P
Lite visste jeg den gang at dette kom til å bli min nye hverdag.
 
 
Noen ganger føles det veldig urettferdig, jeg har gått glipp av så mye. Men selv om det har vært mange vonde og vanskelig tider, så har jeg lært utrolig mye. Jeg har lært hvor fort ting kan snu, og at man aldri kan vite hva som skjer. Det er så dumt at det som regel må en alvorlig livssituasjon til før man lærer å virkelig sette pris på livet, og alle de hverdagslige tingene som mange friske tar helt for gitt. Det gjorde i alle fall jeg. Jeg tenkte ikke på hvor heldig jeg var. Jeg var vant til at alt gikk min vei, uten at jeg trengte å jobbe noe særlig for det.

Jeg har lært mye, og på noen måter har jeg kommet lenger enn jeg hadde gjort hvis jeg ikke hadde blitt syk. Jeg har fått helt andre verdier, og jeg har lært hva som betyr mest her i livet. Det er ikke å få med seg alt som skjer i helgene, eller alltid se like perfekt ut. Alt er så overfladisk for tiden.
Det som betyr noe er å være sammen med de som virkelig bryr seg om deg, og å gjøre ting som gjør deg glad. Ting du får noe igjen for å gjøre. Jeg kan jo ikke gjøre alt jeg har lyst til, men jeg kan likevel gjøre det jeg liker best og det som gir meg mest. Det å være med dyrene mine, det å ha ansvaret for noen er en god følelse. Kattene og Kaizer er helt avhengige av meg, og det er noe jeg mestrer. De gir meg så mye glede, og hjelper meg så masse. Jeg har familien min, som alltid stiller opp og er der for meg når jeg trenger trøst og oppmuntrende ord. Jeg har kommet mye nærmere familien min, jeg var ikke alltid så lett for dem å ha med å gjøre før. Men det er vel ikke så mange tenåringer som er det. :P

Lille Kaizer hadde jeg ikke hatt hvis jeg ikke hadde blitt syk.


Jeg kjøpte han da jeg jobbet på et katte- og hundepensjonat, noe jeg heller ikke hadde opplevd hvis jeg ikke hadde blitt syk. Jeg jobbet der da jeg begynte å bli bedre, før tilbakefallet. Det var hjemme hos en koselig familie, som tok i mot meg med åpne armer og ga meg lov til å gjøre akkurat som jeg ville. Jeg fikk oppgaver, og gjorde så mange jeg orket, og hvis jeg ble sliten kunne jeg gå å sette meg hos noen av hundene eller kattene i pensjonatet, eller være hos hestene de hadde. Det var alltid noen dyr som trengte litt selskap, og jeg storkoste meg hver gang jeg var der. Men da jeg begynte å bli bedre, ble jeg klar for nye utfordringer og sluttet der.


Før jeg begynte å bli dårligere igjen, jobbet jeg på en barneskole. Jeg lærte utrolig mye det halvåret jeg orket å være der. De andre som jobbet der tok også i mot meg åpne armer, og alle tok hensyn til sykdommen min, men behandlet meg likevel som alle andre. Det er det ikke alle som klarer, så det satte jeg stor pris på.

Jeg har opplevd mye bra de siste årene, og derfor vet jeg at det kommer til å skje noe bra i årene som kommer også. I det siste har jeg sett mørkt på tiden fremover, noe som kanskje kom litt frem i mitt forrige innlegg. Jeg har sagt flere ganger at jeg har jo ingenting å se frem til, jeg har ingenting å glede meg til. Hvor lenge kommer jeg til å være sånn her, og når kommer det til å skje noe for meg? Dette er tanker jeg hadde forrige gang jeg var dårlig også, og da var jeg dårligere enn jeg er nå. Jeg skulle bare visst alt som kom til å skje i tiden fremover, før tilbakefallet.
Jeg må bare komme over den verste perioden igjen, og den er forhåpentligvis nå. Hvor lenge den kommer til å vare er umulig å vite, men jeg kommer til å bli bedre igjen. Jeg vet ikke hvor mange tilbakefall som kommer, eller hvor lenge jeg kommer til å være syk. Jeg vet ikke om jeg noengang blir frisk, men jeg vet at det kommer til å skje gode ting for meg også selv om jeg er syk.
Det at jeg har forandret meg, er ikke en negativ ting. Jeg har lært å sette pris på små ting, på den harde måten. Men jeg er likevel glad for at jeg har lært det. Jeg sier ikke at jeg er glad for at jeg ble syk, men når jeg tenker meg om så har det kommet mange positive ting ut av det. Ikke bare negative. Jeg skulle ønske jeg hadde lært alle disse tingene, og likevel vært frisk. Men det tror jeg ikke går an. Jeg tror man må gå igjennom vanskelige tider, og få noen tøffe utfordringer for å lære hvor heldig man er som har livet. For har man livet, så har man masse å se frem til. Uansett.

 
Så etter 6 år som ME syk, sitter jeg igjen med en hel del livserfaringer jeg aldri hadde fått som frisk. Jeg startet dette året med en skikkelig nedtur, og jeg så veldig mørkt på det kommende året. Men det å gi opp er jo det verste jeg kan gjøre. Jeg vil prøve å komme meg opp igjen, finne frem pågangsmotet atter en gang og ikke la sykdommen ødelegge mer enn den må.

"Av og til er man nødt til å tillate seg selv å falle helt på bunnen,

for å kunne innse at det ikke er der man ønsker å være."


 

onsdag 2. januar 2013

Min desember..

Nå har jeg hatt en dårlig periode, som har vart i 3 måneder. Bortsett fra de 4 gode dagene jeg skrev om i forrige innlegg for noen uker siden, har formen jevnt over vært temmelig elendig. En god dag nå og da har jeg hatt, men ikke mer enn det. Jeg har hatt 3 besøk på de månedene. Det å være dårlig så lenge om gangen, og treffe så lite folk i løpet av så lang tid gjør noe med meg.
I begynnelsen av en dårlig periode, er det alltid like kjedelig og ikke orke å gjøre det jeg har lyst til. For jeg er en veldig sosial person, jeg elsker å finne på ting sammen med venner.
Men etter som tiden går, og jeg aldri orker noe, slutter jeg etter hvert å ha lyst.  Jeg slutter å planlegge og avtale ting sammen med andre, jeg slutter å glede meg til ting. For jeg vet at når dagen kommer, orker jeg sannsynligvis ikke likevel. Skuffelsene kommer hele tiden, og det gjør like vondt hver gang.
Så de siste ukene før jul, gjorde jeg ingenting. Jeg traff ingen venner og kjente, jeg snakket nesten ikke med noen heller. Jeg var bare hjemme, og jeg trivdes med det. Det sparer meg for så mye å bare holde meg hjemme, og ikke treffe noen. Jeg sparer meg for mange skuffelser, og jeg gjør mitt for å ikke blir enda dårligere enn jeg allerede er. For det det skal ingenting til, jeg blir dårlig av alt jeg gjør. Jeg får alltid igjen for å ha det gøy, og jeg føler rett og slett ikke det er verdt det. Ikke når jeg blir så dårlig av å ikke gjøre noe som helst en gang. Jeg trekker meg mer og mer tilbake etter som tiden går, for det å begynne og forklare for de rundt meg hvordan jeg har det virker så håpløst. Uansett hvor mye jeg prøver å forklare, så tror jeg ingen helt kan klare å skjønne hva jeg går igjennom. Jeg tror ingen skjønner grunnen til at de ikke hører noe fra meg. De tenker kanskje at jeg ikke prioriterer dem, eller har lyst til å treffe dem. Men sånn er det ikke i det hele tatt, det blir bare for vanskelig å begynne og forklare når jeg har det sånn her.

 
Så kom jula da, den koseligste tiden i året. 1 desember kom snøen, og jeg stod opp og fikk skikkelig julestemning da jeg så ut av vinduet. Formen var dårlig, men jeg klarte ikke holde meg, og begynte å finne frem julepynten med en gang jeg stod opp. Jeg satte på julemusikk, og så frem til en kjempe koselig dag med pynting og julestemning. Etter å ha gått opp og ned trappa 3 ganger, og hentet 3 kasser med julepynt, klarte jeg ikke gå i trappa flere ganger. Jeg begynte å finne frem pynten jeg hadde orket å hente, og fikk ordnet adventsstaken, og byttet til julegardin i det ene kjøkkenvinduet. Så hadde jeg ikke flere krefter igjen, jeg hadde ikke sjans til å bytte til julegardin i det andre kjøkkenvinduet. Julemusikken ble fort skrudd av, og den gleden jeg hadde kjent da jeg stod opp ble byttet ut med en stor vond klump i magen. Mamma og pappa kom bort for å hjelpe å henge opp lys ute og i vinduene. Jeg måtte bare stenge det ute, for det at jeg ikke orket å hjelpe var så vondt. Jeg hadde så lyst, og skuffelsen ble så stor. I tillegg til dårlig form, var matlysten helt borte vekk, noe som gjorde at jeg hadde enda mindre krefter enn jeg har til vanlig. Det endte med at jeg satt på kjøkkengulvet, mens tårene bare rant. Jeg hater å gråte, i alle fall foran folk. Men blir jeg sliten nok, mister jeg helt kontrollen over følelsene mine. Humøret svinger, som regel blir jeg sur og gjøre livet surt for de rundt meg. Det er lettere for meg, men for de er det jo lettere at jeg heller bare får ut det jeg trenger å få ut, så alle kan gå videre etterpå. Snille mamma satt på gulvet sammen med meg, og ga meg litt papir og noen gode klemmer.
 
Sånn har egentlig min desember vært, når jeg tenker tilbake. Bortsett fra 2 dager jeg har orket å være sosial uten at formen har ødelagt. Før dagene etterpå, da merker jeg jo alltid på formen at jeg har hatt det gøy. Jeg har blitt minnet på hvorfor jeg faktisk ikke gjorde noe i ukene før jul gang på gang, og hvorfor jeg ikke traff noen. Hvorfor jeg ikke gjør ting jeg egentlig ikke orker. Den følelsen jeg får når jeg blir dårlig etter alt jeg gjør, er verre enn noe annet. 
Jeg vil ikke være syk, men skyver sykdommen bort så lenge jeg kan, helt til jeg blir så dårlig at jeg ikke greier å stå oppe. 5 minutter før jeg er så dårlig at alle kreftene forsvinnet, føler jeg meg helt "frisk". Men humøret mitt forbereder alle rundt meg, før jeg skjønner det selv, på at det snart kommer en skikkelig smell. Jeg klarer ikke styre det. Jeg kan komme med sure kommentarer til de jeg er med, uten at de fortjener det. Jeg ser det ikke da hva jeg gjør, før etterpå. Det er jo ikke de jeg er sur på, det er sykdommen. Det at det alltid går utover andre, gjør alt enda verre. Jeg får så dårlig samvittighet. Jeg ødelegger for alle, ikke bare meg selv. Men likevel gjør jeg det gang på gang, og jeg lærer aldri.
For meg er det derfor lettere og ikke glede meg til noe, ikke prøve å gjøre noe. Uansett hvor lyst jeg har innerst inne. For det er lettere enn å prøve, for så å skjønne at jeg ikke orket denne gangen heller. For sånn som formen er nå, skjer det hver gang.
 
Så mitt nyttårsfortsett får bli det samme som det var i fjor;
Mitt nyttårsfortsett er å ta mer hensyn til kroppen min. Jeg skal ikke presse meg i det hele tatt. Jeg skal slappe av mer, og gjøre mindre. Velge sofaen foran alt annet, for jeg vil ikke bli dårligere enn jeg har blitt til nå. Uansett hvor lyst jeg har til noe, skal jeg velge det bort, for ingenting er verdt å bli liggende for.


Ja, dette ble et litt trist innlegg. Men det føles litt trist, at sykdommen har ødelagt så mye for meg til og med i jula. Etter å ha gjort ting jeg har lyst til, er jeg nå så sliten at jeg ikke klarer noenting. Beina mine klarer nesten ikke bære meg, og bare det å reise meg går nesten ikke uten at jeg holder på å ramle sammen igjen. Hjertet banker hardt og fort, bare jeg setter meg opp i sofaen. Det føles som hodet holder på å eksplodere når jeg reiser meg. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var så dårlig, og det å ikke vite hvor lang tid jeg må ha det sånn før jeg blir bedre igjen, er det verste synes jeg. Hvor mange måneder har jeg ødelagt av det nye året, bare fordi jeg valgte å gjøre ting jeg hadde lyst til i jula?
 
Jeg må jo også si at jeg har hatt mange koselige opplevelser i jula, jeg har truffet litt venner og familie. Men det har kommet mange skuffelser også, og selv om jeg har blitt flinkere til å fokusere på det jeg har orket og på det positive, kommer det av og til dager der det kjipe og vanskelige er det jeg tenker mest på. Men det går alltid over, og det kommer det til å gjøre nå også.