Sider

søndag 29. april 2012

Et liv med ME..

Jeg prøver å lese minst mulig om ME. Mye på grunn av at jeg ikke vil vite mer enn jeg allerede vet. Mye av det er så trist å lese synes jeg. Jeg blir bare minnet på hvilken vanskelig sykdom dette er. Hvor langvarig den kan være. Jeg synes det er bedre å ikke vite hvor lenge de fleste er syke, eller hvor mange som aldri blir friske. For å klare å holde motet oppe, å ikke miste håpet er det bedre for meg å ikke vite. For håpet mitt må jeg ha for å klare og komme igjennom dagene. Men i går kveld leste jeg dette blogginnlegget, og jeg følte alt rundt meg raste sammen med en gang jeg begynte å lese. For andre er det kanskje gammelt nytt, men som sagt så leser jeg minst mulig om ME og jeg var fortsatt der at jeg trodde at når man fikk ME i ung alder, var sjansen stor for at det kom til å gå over i løpet av ikke altfor mange år.
Men nå følte jeg at jeg fikk bekreftet det jeg har fryktet mest av alt siden tilbakefallet. Det at sannsynligheten for at jeg noen gang kommer til å bli helt frisk er veldig liten.

Da jeg var 16 år, fikk jeg beskjed om at jeg sannsynligvis kom til å bli frisk i løpet av 1-2 år. Da jeg ikke ble det, fikk jeg beskjed om at jeg sannsynligvis kom til å bli frisk i løpet av 5 år. For når man får ME i ung alder, blir man som regel frisk i løpet av nettopp 5 år. Trodde man den gang. Jeg er glad for at jeg fikk beskjed om at det kom til å ta "bare" 1-2 år først, for deretter "bare" 5. Hvis jeg hadde fått beskjed om at jeg kom til å være syk resten av livet da jeg var 16 år, tror jeg alt hadde vært mye vanskeligere for meg å takle enn det var den gang.
Jeg sier ikke at det er lett å få greie på nå heller. Innerst inne har jeg vel prøvd å forberedt meg på det. Men når jeg faktisk leser det, ser det skriftlig, svart på hvitt at de fleste med ME fortsatt har det etter 25 år.. ja, da vet jeg ikke helt hvordan jeg skal reagere. Det er så vanskelig, og det gjør så vondt.

Planene og drømmene mine virker plutselig enda lenger borte enn de har vært siden jeg ble syk. Alt jeg har vært redd for blir enda sterkere. Alle tankene jeg har klart å skyvd bort så lenge, kommer alle sammen frem på en gang. Jeg tenker og tenker, og det sliter meg helt ut. Så imens jeg satt i senga på rommet, og leste dette innlegget var de fleste andre sammen med venner, koste seg og hadde det gøy. Jeg leser statuser på facebook, ser bilder folk legger ut. De nyter livet, og gjør alt de har lyst til. De aner ikke hvor heldige de er. Jeg for min del har orket 2 slike kvelder i hele år. Og med tanke på at vi snart er i mai, er ikke det så mange.


Nå har det gått 6 år, og jeg jobber med tankegangen min fra jeg står opp til jeg legger meg hver eneste dag. Jeg strever med å stenge ute tunge tanker hele tiden, for å gjøre situasjonen jeg er i så god som mulig. Jeg har blitt flink, og klarer det ganske bra. Men jeg tror det kan bli litt vanskeligere fremover. Jeg syntes dette innlegget var vanskelig å lese, og som jeg skrev i sted har jeg prøvd å forberede meg på det at jeg kan bli være syk i mange år til.. men går det egentlig ann å forberede seg på noe sånt?

Dette ble et slag i trynet for min del, og jeg føler psyken jeg har hatt så god kontroll på plutselig begynte å skrante litt. Men jeg skal holde på drømmene mine, og jeg skal ikke gi opp. Jeg skal klare å finne pågangsmotet mitt igjen, og jeg skal skyve de vonde tankene så langt bort jeg bare kan. Jeg skal sette pris på hver dag, og jeg skal sette pris på menneskene rundt meg som passer på meg og hjelper meg. Så kommer det til å bli lettere igjen etter hvert. Det gjør det alltid.

lørdag 14. april 2012

Å velge ensomheten..

Jeg ringte til mamma i dag tidlig, bare for å spørre om noe med dyrene. Det tar aldri slutt med at det skjer noe med dyrene her, og nå har altså en av dem fått makk. Da er det på tide med ormekur på de to store kattene. De små fikk for et par måneder siden. I morgen må jeg altså huske å gi p-pillen til Lady, antibiotikaen til Oliver og ormerkur til Lady og Dexter. Godt Bente Lill er hjemme i morgen så hun kan hjelpe meg så ikke Oliver får p-pillen og Lady antibiotikaen. :)

I alle fall, jeg tustet rundt her i pyjamasbukser og håret i en tutt som jeg alltid gjør. Jeg fikk beskjed av mamma om å stelle meg, for hun hadde tenkt vi skulle ta en liten kjøretur i dag. Bare så jeg får luftet meg litt. I stedet for å bli glad, så jeg egentlig på det som et ork å stelle meg. Jeg hadde ikke lyst! Jeg er så vant til å gå rundt hjemme, at jeg tenker ikke over hvor lang tid det går mellom hver gang jeg er ute av huset eller på en lengre kjøretur enn til butikken. For tiden liker jeg best å være alene, jeg har ikke lyst til noe. Jeg har egentlig ikke lyst til å treffe noen heller. Jeg vet ikke hvorfor, det er vel kanskje fordi det er lettest å bare være hjemme alene. Det er nok for meg å treffe mamma og pappa litt hver dag, eller Bente Lill da selvfølgelig. I det siste har jeg valgt  å være her alene, i stedet for å med hjem til mamma og pappa etter å ha vært alene hele dagen. Jeg velger å være alene på kvelden også. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er dårlig, eller hva det kan være. Men jeg tror nok det er derfor mamma dro meg med ut på en tur i dag, og jeg ble med fordi jeg vet selv at jeg har godt av å komme meg ut av huset. Selv om det jeg hadde mest lyst var å ligge hjemme på sofaen, i pyjamasbuksene. Som jeg gjør hver dag. Det er utrolig hva som blir en vane..


Men turen i dag var fin, og jeg fikk kjøpt meg garn så nå skal jeg rett og slett strikke genser. Det blir spennende! Før har jeg bare strikket skjerf og leggvarmere. :) Så min lørdagskveld kommer til å bli tilbrakt i sofaen, under teppe med strikketøyet i fanget. :)

Ha en fin lørdagskveld alle sammen! :)

fredag 6. april 2012

Påske..

Jeg er kjempe dårlig til å blogge, noe som sikkert gjør dette til en kjedelig blogg. Men dette er ikke en blogg der jeg skriver hva jeg gjør hver eneste dag, hva jeg spiser eller hvordan håret mitt ser ut. Det er så altfor mange av de bloggene der ute, og jeg er ikke sånn. Grunnen til denne bloggen er at jeg trenger å få ut tanker om sykdommen av og til, og i det siste når formen har vært bedre har jeg ikke hatt behov for å blogge. Da tenker jeg så lite jeg kan på alt som har med sykdommen å gjøre, noe som er både negativt og positivt.

Jeg kjenner jeg kanskje har tenkt litt for lite på hva som best for meg, og at jeg kanskje har blitt litt revet med. Gjort litt for mye, og presset kroppen min litt mer enn jeg burde. Jeg har gjort det jeg sa jeg ikke skulle gjøre. Det er ikke så lett å alltid gjøre det rette, velge bort det man har lyst til og velge sofaen foran en gå tur eller noe annet som frister. Men det har jeg gjort i dag, og det kommer jeg nok til å gjøre litt mer fremover for å få formen til å holde seg "god" så lenge som mulig. Jeg skal rett og slett tilbringe litt mer tid med min gode gamle venn sofaen! :) Noe som ikke gjør så mye siden jeg har så mange søte små som holder meg med selskap. Og nå som det er påske har jo resten av familien fri, noe som også gjør det mye koseligere å være hjemme.

I dag er det forresten en her i huset som har det mye verre enn meg. Dagen startet med en tur til dyrlegen med lille Olli. Han har blitt bitt i halen, og fått infeksjon i såret. Han er så uheldig stakkar. Det er bare noen uker siden han brakk en klo, noe som er veldig ubehagelig for dem. Vi får passe godt på ham fremover, så går det forhåpentligvis bedre med ham snart.

Det er ikke så lett å være katt heller alltid..

Til slutt vil jeg ønske dere alle en god påske!
Kos dere masse! :)



søndag 1. april 2012

Vaniljecupcakes..




Disse cupcakesene bakte jeg på fredag!
Det er vaniljecupcakes, og de er såå gode. Det var deilig å bake litt igjen, og ekstra gøy var det siden jeg endelig har fått meg cupcakesstativ. Det fikk jeg av tante Lise til bursdagen min som var forrige fredag. Duken det står på fikk jeg av mamma!
:)