Ny nedtur..

Nå som jeg har vært bedre så lenge, har jeg igjen fått kjent på håpet om varig bedring. For hver måned som har gått, har håpet blitt litt større. Det er godt å i det hele tatt kunne håpe, som regel virker det bare mot sin hensikt. Det gjør meg bare trist, for jeg vet det jeg håper på sannsynligvis ikke skjer. Men nå har jeg gitt meg selv lov til å kjenne på den gode følelsen. Det å kjenne på mulighetene. Å tørre å se litt fremover, legge noen planer. Det sitter langt inne, og det er vanskelig å ta sjansen på å tørre. For som regel blir jeg dårlig, også forsvinner alt igjen. Jo større håpet er, jo større blir skuffelsen når jeg blir dårligere.

Men nå har jeg da tatt sjansen på det. Tenkt på skole og jobb, tenkt på hva jeg har lyst til å gjøre med livet mitt. Tenkt på hvem jeg er som frisk. Tenkt på hvem jeg har lyst til å være. For jeg har ikke hatt sjansen til å være den jeg vet jeg er langt der inne. Sykdommen tillater ikke det. Jeg er ME syk, noen ganger føler jeg at det er alt jeg er. Det er alt jeg har. Og jeg får aldri sjansen til noe mer. Det blir liksom aldri min tur. Men jeg vil så gjerne. 

Kroppen svikter meg atter en gang. Ting blir tyngre, jeg orker mindre. ME symptomene kommer tilbake ett etter ett. Frem til nå har jeg gjort alt jeg har kunnet for å ignorere det. Jeg har prøvd å bagatellisere det. Latet som ingenting. Tenkt at det kom til å snu igjen. Tenkt at jeg blir snart bedre igjen! Jeg har valgt å være optimistisk. 

Jeg har hele tiden prøvd å være forberedt på at jeg kan bli dårlig igjen, men jeg har ikke gått å ventet på det. Det er så vanskelig. Jeg klarer ikke å verken beskrive eller forklare det. Jeg er 23 år. Mitt største problem burde vært eksamen eller hva jeg skal velge å gjøre i helga. Men det er det ikke. Jeg vet ikke hvor syk jeg kommer til å bli. Eller hvor lenge jeg blir syk. Jeg vet ikke om jeg får sjansen til å leve ut noen av drømmene mine. Grunnen til at jeg tenker minst mulig på disse tingene, er fordi det gjør så altfor vondt. Det er bedre i gode perioder, da føles ikke alt så nærme. Men nå når jeg er dårligere igjen, kommer alt tilbake. Enda en gang. Og for hver gang det skjer, mister jeg litt mer tro på at det noen gang kommer til å bli min tur. Sannsynligheten for at jeg noengang blir frisk virker mindre og mindre. Jeg blir minnet på hvorfor jeg pleier å være negativ. Det er nettopp pga dette jeg pleier å alltid forvente det verste. Det er sånn jeg takler det. Da kan jeg bare bli positivt overasket. Håper jeg på det beste, blir jeg bare skuffet. 

Jeg ser mørkt på å måtte møte omverdenen som ME syk igjen. Jeg prøver fortsatt å bearbeide det litt sånn i det stille for meg selv. Det er alltid verst i begynnelsen av en dårlig periode. Det blir alltid lettere etter hvert. Men akkurat nå er det veldig vanskelig å måtte gi slipp på den gode perioden, og alt den innebærer. Jeg må si nei til ting jeg har lyst til, og jeg orker ikke å nyte sommeren som jeg er så glad i. Alle de dagligdagse tingene som har gått så greit lenge nå, virker plutselig mer uoverkommelige igjen.

Jeg kjenner jeg er misunnelig på absolutt alle rundt meg for tia. Alle andre på min alder har så mange muligheter. De tar store valg, og kommer videre i livet. Det skjer masse spennende for mange jeg kjenner. Det som skjer i mitt liv er at jeg blir dårlig. Enda en gang. Akkurat for øyeblikket føles det utrolig urettferdig. Alle de vonde følelsene jeg vanligvis ikke gir meg selv lov til å kjenne på, har plutselig kommet alle sammen på en gang. Akkurat nå føler jeg litt for å velte meg i selvmedlidenhet, bare sånn en liten stund. Jeg skal ikke gi opp, eller la MEen vinne. Men jeg skal gi meg selv lov til å være litt trist. For det er ikke greit å være syk. Det er lov å ha en liten sørgeperiode innimellom. For jeg mister så mye. Og jeg vet ikke når jeg får det tilbake. 

Kanskje er dette det nærmeste jeg kommer et normalt liv? Det å ha en god periode som varer såpass lenge, at jeg i alle fall tør å håpe. Tør å drømme. Det å kjenne på at det kanskje er min tur. Må jeg ta til takke med å en gang i blandt kunne tenke kanskje? Være så god at jeg av og til får kjenne på håpet? Det er jo mye bedre enn ingenting, men langt ifra nok.

Når jeg har fått kjenne litt på alle disse tankene og følelsene en stund, skal jeg legge det triste bort igjen. Jeg skal fortsette å bearbeide det, og jeg må gi meg selv lov til å være syk. Både her hjemme, og sammen med andre. For det er jo det jeg er. Fra nå av er det slutt på å gjøre meg bedre enn jeg egentlig er, det gjør alt bare verre. Det hjelper ikke å prøve å rømme fra noe, som kommer til å innhente meg til slutt uansett hvor mye jeg kjemper i mot.

Jeg har kjent på det at jeg blir dårligere en god stund allerede, og fikk derfor Bente Lill til å ta noen bilder av meg en dag jeg skulle i konfirmasjon. Jeg vet at når jeg blir dårlig igjen, kommer jeg snart til å se sykere ut også. Derfor hadde jeg lyst til å ha noen bilder fra min gode periode, der jeg ser frisk ut. Noen ganger er det greit å kunne finne frem de bildene, å minne meg selv på hvordan jeg kan se ut. Uten for mye ME.