tag:blogger.com,1999:blog-1317593404974730232.post354253429018455003..comments2023-04-04T16:15:14.033+02:00Comments on Siv's lille boble..: Når man ikke lenger er den man var..Siv Irenehttp://www.blogger.com/profile/06831219259620348676noreply@blogger.comBlogger2125tag:blogger.com,1999:blog-1317593404974730232.post-9983196451903780012014-05-26T16:17:59.989+02:002014-05-26T16:17:59.989+02:00"Hvem er man og hvem blir man. "
Du blir..."Hvem er man og hvem blir man. "<br />Du blir nok ikke den du var - det blir ingen. Vi er alle under forandring. Du vil bli en sterkere, mer reflektert, mer takknemmelig og mer takknemmelig versjon av deg selv: <br />Lykke til :-)Anonymousnoreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-1317593404974730232.post-33968783929858972282014-05-06T11:07:18.965+02:002014-05-06T11:07:18.965+02:00Først og fremst synes jeg det er supert at du har ...Først og fremst synes jeg det er supert at du har følt deg bedre såpass lenge:)<br /><br />Selv om jeg ikke er frisk nok til å jobbe noe, kjenner jeg meg godt igjen i tankegangen din. Etter flere år med sykdom, er det jo sykdommen som er normalen vår. Vi er vant til å bli straffet for hver minste aktivitet vi gjør. Vi er vant til å få dårlige periode etter de gode. Vi er vant til å avlyse planer fordi kroppen nekter å samarbeide og ja.. Det er virkelig ikke lett å stole på en kropp som har sviktet gang på gang på gang. Det er vanskelig å greie å tro på at en bedring skal vare når man har blitt vant til å ikke ha forventninger overhode. Men selv om det er vanskelig kan vi jo ikke la oss styre av frykten. Vi kan ikke unngå aktivitet som vi egentlig føler oss sterk nok til fordi vi er redd for at vi kan bli dårligere igjen på et tidspunkt. <br /><br />Jeg håper og tror at den dagen biomarkørene kommer, så vil det bli lettere. For da vil d forhåpentligvis bli lettere å følge med på utviklingen av sykdommen. Kanskje vil det komme måleparametere som kan måle sykdomsaktiviteten slik at vi ikke har det hele og fulle ansvaret selv. For for min egen del vet jeg at noe av frykten er knyttet opp mot dette ansvaret. I alle de gode periodene er jeg hele tiden nødt til å være obs på symptomer som kan være tegn på at formen igjen utvikler seg i feil retning. Tegn på at jeg bør senke aktivitetsnivået for å dempe kræsjet. Og når man hele tiden må gå rundt å tenke på disse tingene er det vanskelig å slippe seg løs. Det er vanskelig å føle seg trygg når det hele tiden blir sånn 'hm, men er jeg litt mer sliten nå enn i forrige uke? Vil det si at jeg holder på å bli dårligere?' <br /><br />Men dette er jo bare ønsketenkning fra min side. Det er jo ikke sikkert det vil komme tester som kan si noe om sykdomsaktiviteten. Og selv om de kan komme finnes de jo ikke her og nå. Så da må vi bare forsøke å styre frykten sågodt vi kan. Forsøke å leve mer bekymringsløst enn vi gjør når sykdommen er på sitt verste, men samtidig akseptere at vi kanskje aldri blir de bekymringsløse jentene vi en gang var. Vi må vel bare akseptere at sykdommen har lært oss mye på godt og vondt og at selv om mye av lærdommen er ting vi helst skulle vært foruten må vi bare lære oss å leve med den. Miss Duckyhttps://www.blogger.com/profile/13564003466874685781noreply@blogger.com