Sider

onsdag 13. mai 2015

"Du går jo glipp av livet.."

Jeg snakket med mamma en dag, som jeg gjør veldig ofte, om hva jeg føler og tenker rundt det at jeg er syk. Jeg sa jeg for øyeblikket ikke føler at jeg lever, jeg eksisterer bare. Jeg bare er, jeg kommer ingen vei. Alt har stoppet opp. Jeg orker ingenting. Alt er tungt. Jeg visner bort, og gror snart fast her i "gamlehusan".

Jeg trenger hjelp til det meste, for jeg klarer ikke stå oppe så lenge om gangen. Jeg ligger over 20 timer i døgnet, noe som er ganske mye. Kanskje har jeg 20 minutter, eller en halvtime på en god dag der jeg kan ut å gå litt. Takket være bestens gamle krykker. De har blitt mine nye følgesvenner. Men jeg kan ikke bruke krykkene heller for mye, for det blir for tungt for armene mine. Men hvis jeg går veldig sakte, og finner en fin balansegang mellom å bruke beina mine og krykkene, går det greit. Jeg kan lufte meg litt, uten å bli mye dårligere etterpå. Men det er på en "god" dag.

Besten's krykker har ligget på loftet hjemme hos foreldrene mine så lenge jeg har vært syk. Jeg har aldri følt at jeg har hatt bruk for dem før. For jeg har aldri vært så svak som jeg er nå. For hver dårlige periode, blir jeg svakere og svakere. De første årene som syk, hadde jeg jo fortsatt litt muskler igjen etter å ha vært frisk hele livet. Alt det, pluss litt til, er borte vekk nå. Jeg er fullstendig kraftløs.

Men jeg bestemte meg for å prøve krykkene en dag. Bare for å se hvordan det føltes. Å pga krykkene, kunne jeg gå min første tur på flere måneder. Og plutselig så føltes det ikke som et valg lenger, det føltes nødvendig. Og da det gikk opp for meg, ble det plutselig mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Jeg er så dårlig at jeg må bruke hjelpemidler for å kunne gå en liten tur.

Vi fant ut at det kanskje var lurt å få tak i nye krykker, hvis jeg skal gå med dem ute blandt folk. Nå har jeg brukt dem der ingen ser meg. På små lufteturer i skogen. Jeg gikk på apoteket for å bestille nye. Jeg ville få tak i mine egne, jeg ville ikke låne av noen. Men da jeg stod der, stoppet jeg plutselig helt opp. Det å kjøpe krykker var heller ikke så lett som jeg trodde. Bare det var utrolig tungt. Både fysisk og psykisk. Det føles så feil. For jeg er jo ikke så syk. Det er bare så dumt at ikke resten av kroppen kan bli enig med hodet.

Jeg er sengeliggende, og krykker har blitt en del av hverdagen. Jeg orker ikke lage frokost til meg selv lenger, for til og med det blir for anstrengende. Før ordnet jeg det med en gang jeg stod opp, men nå får jeg hjertebank og blir så svimmel at jeg må sette meg med en gang jeg har kommet ned trappa. Sånn er det egentlig hele dagen. For øyeblikket er jeg kjempe syk. Noen ganger blir jeg så frustrert at tårene spruter. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Det er på de dagene jeg kan si noe sånt som at jeg føler jeg ikke lever. Jeg bare eksisterer.

Og det virker som det kanskje er en del andre også som ser sånn på det. "Det er så trist at du er så syk, du går jo glipp av livet." fikk jeg høre en dag. Jeg ble litt paff, men det fikk meg virkelig til å tenke. Er det det folk tror, at jeg går glipp av livet? De som kan leve livet som de vil, de som reiser, trener, jobber og fester? Tror de at det sånn livet må være, for å ha det greit? For å ha et godt liv, så må man kunne gjøre akkurat hva man vil, når man vil? Er det virkelig det livet handler om?

Andre lever ut drømmene sine, og det er sånn de føler de lever. De setter seg mål, oppnår dem og setter nye mål. Du pusher seg selv hele tiden. De jobber i mot noe.
Jeg har også drømmer, jeg jobber også i mot noe. Men for øyeblikket er det hverdagslige ting som de fleste andre tar som en selvfølge. For meg er en 20 minutters luftetur i skogen, like stort som om jeg skulle fullført et maraton. Det er noe jeg har klart, som på et eller annet tidspunkt føles uoverkommelig. Pga sykdommen, legger jeg merke til ting mange andre ikke tenker over. For de er så travle, at de små tingene bare blir nettopp det. Små ting de ikke legger merke til i livets travle hverdag. Pga sykdommen nyter jeg alt litt ekstra. For ingenting jeg gjør er en selvfølge, jeg vet aldri når jeg orker det neste gang. Hver minste lille luftetur ut, betyr så mye for meg. Om jeg så må ha med meg krykkene mine. Pga sykdommen kjenner også jeg at jeg lever, men på en helt annen måte enn de fleste andre.

Dette er mitt 9 år som MEsyk, og når jeg tenker tilbake på årene som har gått, føler jeg virkelig ikke at jeg har gått glipp av livet. Jeg har ikke "mistet" 9 år av livet mitt. Jeg har gått glipp av de tingene jeg nevnte i sted. Reiser, trening, jobber og fester. Men for meg vil ikke det si at jeg har gått glipp av livet. Og det vil jeg ikke at noen skal tro. Man er ikke nødt til å være frisk, for å ha det greit. Det å være frisk, vil ikke tilsi at en er lykkelig. Selvfølelig hjelper det å ha helsa i behold, det gjør jo alt lettere. Og selvfølgelig ville jeg heller hatt en frisk hverdag. Men nå har jeg ikke det, og jeg har ikke noe valg. Men det at jeg er kronisk syk, betyr ikke at jeg er ulykkelig og ikke har noe annet å gjøre enn å sitte å tenke på hvor trist alt er. Jeg kan ha øyeblikk der jeg kjenner på lykkefølelsen jeg også, akkurat som alle andre, kanskje til og med oftere. Nettopp fordi de små tingene som er ubetydelige for mange, betyr alt for meg. Det å være syk, virker helt forferdelig for folk utenfor. Og til tider kan det føles forferdelig, men mesteparten av tiden så har jeg det fint jeg også. Alt er hva man gjør det til.

"Happiness is letting go of what you think 
your life is supposed to look like
&
celebrating it for everything that it is."

2 kommentarer:

  1. Kjære Deg! Ønsker deg en fin nasjonaldag, enten du er hjemme eller ute. Fortsett å glede deg over de små tingene, du har rett, det er lykke. Mange varme tanker fra Brit.

    SvarSlett