Dare to dream..

Selv om MEen har kommet tilbake for fullt, drømmer jeg like stort som jeg gjorde før jeg ble syk. Og noen ganger så føles det ikke så usannsynlig at noe av det jeg drømmer om kan bli noe av. Av og til virker det umulige mulig, og jeg får verdens beste følelse. Jeg vet selv hvor syk jeg er, men jeg klarer ikke å slutte og tenke på alt jeg har så lyst til å gjøre.
Jeg ser det så for meg, og føler det så sterkt at jeg begynner å glede meg. Jeg tenker så mye på det, og girer meg selv så opp, at plutselig så virker sykdommen liten i forhold. Det føles som om til og med ikke den kan stoppe meg. Jeg vil det så mye, at jeg klarer å "glemme" hele MEen.

Hver dag jeg våkner, kjenner jeg med en gang hvordan formen er. Og i det siste, så har de dårlige dagene kommet oftere og oftere.
Jeg må ligge å våkne en stund, før jeg kan sette meg opp. Jeg  må sitte litt, før jeg kan reise meg. Så må jeg stå litt før jeg kan gå ut til trappa. Der må jeg ha enda en pause før jeg tør å gå ned. Det svartner med en gang hvis jeg gjør noe av det for fort. Noen dager svartner det uansett, og jeg må bare satse på at jeg treffer riktig trappetrinn. Jeg føler meg som en 80 år gammel dame når jeg går ned trappa og tviholder i rekkverket med det ene hånda, og støtter meg i veggen med den andre.
Men hver dag, følger lille Kaizer meg hele veien. Han går aldri ned fra senga, før jeg sier at vi skal stå opp, og han går heller aldri ned trappa før meg. Jeg er så vant til at det er dette jeg våkner til, at det gjør meg overraskende lite. Det er sånn det er, og med god hjelp av Kaizer, så ødelegger ikke dette hele dagen.

Sånn som formen er nå for tiden, så er egentlig dette alt jeg orker i løpet av en dag. Jeg bruker krefter jeg ikke har på de andre tingene jeg må gjøre. Kle på meg, spise og dusje. Men en gang innimellom klarer jeg ikke å holde meg. Jeg må ut litt med Kaizer. Jeg må ut litt i hagen. Jeg har så lyst til og ut, at jeg klarer å overbevise meg selv om dette er en god dag! Jeg orker nesten ikke stå opp, jeg klarer nesten ikke spise, men det å ut litt virker kjempe fornuftig.
Jeg skjelver i hele meg, for jeg er så sliten. Etter 5-10 minutter ute i hagen er jeg helt gåen. Resten av dagen blir tilbrakt på sofaen. Og det er da det slår meg. Hva i alle verden er det jeg tenker med når jeg fortsatt, etter 8 år, drømmer like stort som før? Hvordan klarer jeg å få det umulige, til å virke mulig? Hvordan klarer jeg å lure meg selv til å tro at det som er så fjernt, plutselig virker ganske nært? Og plutselig så forsvinner den gode følelsen, og jeg føler meg helt forferdelig. Det er nesten som om drømmene mine blir knust daglig. Gang etter gang så skjønner jeg at det kommer faktisk ikke til å gå. Det jeg ønsker meg mest av alt, kommer ikke til å skje. Sykdommen er større en drømmene mine, uansett hvordan jeg vrir og vender på ting. Uansett hvor mye jeg vil, så får jeg det ikke til.

På de gode dagene, er det den optimistiske delen av meg som tenker. På de dårlige, er det den realistiske. Jeg har bestemt meg for å ikke tenke realistisk. For det er på de dårlige dagene, jeg ikke er meg selv. Det er på de dårlige dagene sykdommen tenker for meg.
Jeg velger den optimistiske delen av meg, der håpet og drømmene styrer. For man vet aldri hva som skjer. Alt er mulig. Kanskje ikke akkurat nå, men kanskje etter hvert. Bente Lill sa så fint til meg en dag at hvis det er meningen at noe skal skje, så er det akkurat som om universet setter i gang og sørger for at alt faller på plass etter hvert. Alt faller på plass, når det skal.  Jeg vil velge å tro på det. Jeg velger å ikke tenke at jeg aldri kommer til å bli frisk.

Jeg har snakket mye med mamma om drømmene mine i mange år allerede, og hver eneste gang så er hun med på å gi meg den gode følelsen av at alt er mulig. Hun drømmer sammen med meg, og det synes jeg er så fint. Noen ganger trenger jeg en bekreftelse på at det jeg har så lyst til, kanskje kan skje en vakker dag. Selv om vi begge kanskje tenker innerst inne, at det vi snakker om er ganske usannsynlig. Men uansett hvor dårlig jeg er, så har hun aldri påpekt det. Hun har aldri minnet meg på hvor syk jeg er, og at jeg kanskje må drømme mindre. Dette er ting jeg er veldig klar over, jeg trenger ikke bli minnet på det. Og det at hun er med på å løfte meg opp, hver eneste gang, betyr alt for meg. Jeg tror jeg kan takke mamma for at jeg har valgt å høre på den optimistiske delen av meg, og at jeg fortsatt håper og drømmer like stort. Jeg går fra å gråte når jeg begynner å snakke om det, til å klare å se det for meg igjen. Tusen takk, kjære mamma, for at du hjelper meg å drømme stort, å gjøre sykdommen mindre. <3