Sider

mandag 1. april 2013

En vinterdag 2006..

En vinterdag 2006, skulle jeg gå ned å vente på skolebussen. Det var altså en helt vanlig dag, og jeg ante fred og ingen fare. Siden det var vinter, var det veldig mye is i veien. Plutselig fikk jeg det for meg at det hadde vært gøy å skli litt, derfor gikk jeg der isen var tykkest og glattest. Og for å si det sånn, jeg skle. Jeg falt rett på rompa, skikkelig, SKIKKELIG hardt. Jeg har aldri hatt så vondt i hele mitt liv, og jeg har aldri vært så dårlig som jeg ble etterpå. Heldigvis er det et hus rett ved siden av, og jeg greide å krype bak det og gjemme meg. Jeg greide ikke reise meg, og jeg hadde ikke veldig lyst til å ligge midt i veien når bussen kom. Jeg ringte gråtende hjem til mamma, og fikk henne til å komme å hente meg med bilen. Det var ikke mange meterene hjem, men jeg hadde ikke sjans til å reise meg opp og gå. Det gikk ikke lange tiden fra jeg kom inn døra hjemme, før jeg begynte å spy. Jeg fikk også migreneanfall. Jeg var så kvalm, jeg hadde vondt overalt. Men det som gjorde mest vondt, var selvfølgelig halebeinet. Jeg greide verken å sitte, gå eller stå. Ligge var også veldig ubehagelig. Jeg var til legen, og fikk noen tabletter jeg skulle ta. Så ble det egentlig ikke noe mer snakk om det.

Dette er en epsiode det har blitt en del latterkramper av i ettertid, for det er jo egentlig ganske morsomt. Jeg tenker på hvor utrolig dumt det må ha sett ut, og jeg tenker på hvor dum jeg var som valgte å gå der det var så mye is. Hva jeg tenkte med, vet jeg ikke, men jeg lærte hvertfall at det å skli kontrollert ikke er så lett som man kanskje skal tro. Eller som i alle fall jeg trodde der og da.

En god stund etterpå fikk jeg høre at det går ann å få hjernerystelse etter å ha slått halebeinet. Det går ifra halebeinet, opp igjennom hele ryggsøyla, og rett til hodet. Hvorfor i all verden legen jeg var til ikke sa noe om dette den gangen, vet jeg ikke. Jeg hadde alle tegnene på hjernerystelse, og med tanke på hvor dårlig jeg faktisk var må det ha vært en ganske kraftig en. Det var etter det fallet jeg begynte å bli dårlig. Jeg var mye trøtt og sliten, jeg ble aldri helt meg selv igjen etterpå. Så senere samme år kom kyssesyken og flere kraftige infeksjoner. Det var ikke helt mitt år for å si det sånn.

Jeg har aldri sjekket halebeinet etter det fallet, ikke ryggen eller nakken heller. Jeg har tenkt på det, men det har aldri blitt noe. Helt til mamma hadde snakket med en naprapat, som sa at mange av plagene mine er typisk for personer som har skadet ryggen eller nakken. Derfor tok jeg en tur til naprapat ikke lenge etter, for å sjekke om det kanskje var noe galt et eller annet sted etter det fallet.
Etter å ha kjent etter litt, sa hun at jeg var veldig anspent i nakken. De som kjenner meg vet at jeg har hatt store problemer med kjeven de siste årene, og til tider har det vært så ille at jeg nesten ikke har klart å gjespe eller tygge. Den har nesten låst seg, og den knakk hele tiden. Det var vondt, og utrolig plagsomt. Det kom tydeligvis fra at jeg har vært stiv i nakken, uten at jeg har visst at jeg har vært det. Etter 3 ganger hos naprapat får jeg ikke til å knekke kjeven om jeg vil en gang. Hun har knekt opp rygg og nakke, og jeg er bedre enn jeg har vært på lenge.

Selvfølgelig kan det være tilfeldig, det er jeg forberedt på. Ingen av tingene som har hjulpet meg før, har hjulpet i lengden. Men jeg er bedre nå, og det skal jeg nyte. I løpet av de siste ukene har jeg orket å være litt sosial, og jeg har orket flere gåturer. Det er lenge siden jeg har trengt en opptur like mye som jeg gjorde nå, det er så deilig og endelig orke noe igjen.
Da er det alltid en utfordring å klare og begrense meg, og det får jeg alltid igjen for. Etter å ha gjort noe hver dag i over en uke, kom migrenen på lørdag og forkjølelsen begynte i går. Migrenen var jeg forberedt på, den kommer som regel når jeg har presset kroppen litt for mye. Forkjølelsen derimot, den forventet jeg ikke. Det er litt kjipt at jeg får så igjen, bare for å ha kost meg med familie og venner i påska. Men selv om jeg sitter her med noe som ligner på halsbetennelse og litt feber, er jeg langt ifra så dårlig som jeg har vært de siste månedene. Jeg håper det fortsetter sånn, det å være "vanlig" syk blir plutselig ikke så ille når man er vant til å være ME-syk. Det er ikke noe annet å gjøre enn å ta det med ro fremover, og håpe på at det er nok til at formen blir bedre igjen snart. :)

Jeg slenger med noen bilder fra bursdagen min, forrige lørdag. Gaven min var en guidet tur i dyreparken i Kristiansand! :) For meg som ikke har orket å gjøre noe som helst på flere måneder, og ikke fått veldig mange opplevelser, var dette verdens beste bursdagsgave! :) Jeg har ikke vært i dyreparken siden før jeg ble syk, jeg orker jo ikke gå rundt så lenge om gangen. Men denne gangen var alt lagt så fint til rette for meg, vi var der etter stengetid og kunne derfor kjøre fra sted til sted.
Onkelen min var med å tok bilder, og fikk foreviget mange fine minner. Jeg matet tigere, lemurer og sjiraffer. Holdt slange og tarantella og hilste på søte små, men utrolig nysgjerrige apekatter.

Høydepunktet var nok lemurene, jeg har vært fascinert av dem så lenge jeg kan huske. Vi fikk beskjed om å ikke klappe dem, for noen av dem kan bite. Men det gjorde ingenting, for jeg fikk snikt til meg en klem eller fem av den som satt på skuldra mi. Hihi :)


Jeg bare digger øynene og det blikket de har, og hendene.  
Jeg digger alt med dem egentlig, når jeg tenker meg om.. :)
Utrolig gøy å ha opplevd dem på nærthold!
 
 
Jeg har masse bilder av alle de andre dyrene også, men de kan jeg jo kanskje vise en annen gang.  Dette innlegget ble langt nok nå synes jeg, så jeg avslutter her. 
 
Jeg er ganske forvirret selv over både naprapat og ME og ellers alt som skjer for tiden. Hvorfor jeg er bedre, om det varer, om det er tilfeldig. Men jeg begynner med en tur til legen i morgen, en ny time hos naprapat neste uke så får jeg bare vente å se hva som skjer fremover. Ta dag for dag. Prøve å ikke tenke for mye på det, ikke stresse så mye over det. Jeg har i alle hatt en finfin påske, og det håper jeg alle dere andre også har! :)

2 kommentarer:

  1. Hørtes fantastisk ut med tur i dyreparken! Synes absolutt du burde legge ut noen flere bilder ;) Og hyggelig å høre at du har en bedre periode igjen :) Det er ikke lett å forstå seg på disse svingningene. Skyldes de tingene vi gjør og ikke gjør, eller skyldes det ting vi ikke kan styre? Håper virkelig de finner noen svar til oss snart... Enn så lenge må vi bare glede oss over de bedre dagene og ha håp om at de skal vedvare, samtidig som vi må være forberedt på at ting kan snu i feil retning igjen. Håper den gode perioden din blir lang :)

    SvarSlett
  2. Hei. Eg kom over denne på facebook idag og tenkte på deg. http://me-foreningen.com/meforeningen/?p=5373
    D e jo ikkje sikkert du orke lese denne, men nå veit du i alle fall om den.
    Hilsen en annen med ME

    SvarSlett