Sider

onsdag 2. januar 2013

Min desember..

Nå har jeg hatt en dårlig periode, som har vart i 3 måneder. Bortsett fra de 4 gode dagene jeg skrev om i forrige innlegg for noen uker siden, har formen jevnt over vært temmelig elendig. En god dag nå og da har jeg hatt, men ikke mer enn det. Jeg har hatt 3 besøk på de månedene. Det å være dårlig så lenge om gangen, og treffe så lite folk i løpet av så lang tid gjør noe med meg.
I begynnelsen av en dårlig periode, er det alltid like kjedelig og ikke orke å gjøre det jeg har lyst til. For jeg er en veldig sosial person, jeg elsker å finne på ting sammen med venner.
Men etter som tiden går, og jeg aldri orker noe, slutter jeg etter hvert å ha lyst.  Jeg slutter å planlegge og avtale ting sammen med andre, jeg slutter å glede meg til ting. For jeg vet at når dagen kommer, orker jeg sannsynligvis ikke likevel. Skuffelsene kommer hele tiden, og det gjør like vondt hver gang.
Så de siste ukene før jul, gjorde jeg ingenting. Jeg traff ingen venner og kjente, jeg snakket nesten ikke med noen heller. Jeg var bare hjemme, og jeg trivdes med det. Det sparer meg for så mye å bare holde meg hjemme, og ikke treffe noen. Jeg sparer meg for mange skuffelser, og jeg gjør mitt for å ikke blir enda dårligere enn jeg allerede er. For det det skal ingenting til, jeg blir dårlig av alt jeg gjør. Jeg får alltid igjen for å ha det gøy, og jeg føler rett og slett ikke det er verdt det. Ikke når jeg blir så dårlig av å ikke gjøre noe som helst en gang. Jeg trekker meg mer og mer tilbake etter som tiden går, for det å begynne og forklare for de rundt meg hvordan jeg har det virker så håpløst. Uansett hvor mye jeg prøver å forklare, så tror jeg ingen helt kan klare å skjønne hva jeg går igjennom. Jeg tror ingen skjønner grunnen til at de ikke hører noe fra meg. De tenker kanskje at jeg ikke prioriterer dem, eller har lyst til å treffe dem. Men sånn er det ikke i det hele tatt, det blir bare for vanskelig å begynne og forklare når jeg har det sånn her.

 
Så kom jula da, den koseligste tiden i året. 1 desember kom snøen, og jeg stod opp og fikk skikkelig julestemning da jeg så ut av vinduet. Formen var dårlig, men jeg klarte ikke holde meg, og begynte å finne frem julepynten med en gang jeg stod opp. Jeg satte på julemusikk, og så frem til en kjempe koselig dag med pynting og julestemning. Etter å ha gått opp og ned trappa 3 ganger, og hentet 3 kasser med julepynt, klarte jeg ikke gå i trappa flere ganger. Jeg begynte å finne frem pynten jeg hadde orket å hente, og fikk ordnet adventsstaken, og byttet til julegardin i det ene kjøkkenvinduet. Så hadde jeg ikke flere krefter igjen, jeg hadde ikke sjans til å bytte til julegardin i det andre kjøkkenvinduet. Julemusikken ble fort skrudd av, og den gleden jeg hadde kjent da jeg stod opp ble byttet ut med en stor vond klump i magen. Mamma og pappa kom bort for å hjelpe å henge opp lys ute og i vinduene. Jeg måtte bare stenge det ute, for det at jeg ikke orket å hjelpe var så vondt. Jeg hadde så lyst, og skuffelsen ble så stor. I tillegg til dårlig form, var matlysten helt borte vekk, noe som gjorde at jeg hadde enda mindre krefter enn jeg har til vanlig. Det endte med at jeg satt på kjøkkengulvet, mens tårene bare rant. Jeg hater å gråte, i alle fall foran folk. Men blir jeg sliten nok, mister jeg helt kontrollen over følelsene mine. Humøret svinger, som regel blir jeg sur og gjøre livet surt for de rundt meg. Det er lettere for meg, men for de er det jo lettere at jeg heller bare får ut det jeg trenger å få ut, så alle kan gå videre etterpå. Snille mamma satt på gulvet sammen med meg, og ga meg litt papir og noen gode klemmer.
 
Sånn har egentlig min desember vært, når jeg tenker tilbake. Bortsett fra 2 dager jeg har orket å være sosial uten at formen har ødelagt. Før dagene etterpå, da merker jeg jo alltid på formen at jeg har hatt det gøy. Jeg har blitt minnet på hvorfor jeg faktisk ikke gjorde noe i ukene før jul gang på gang, og hvorfor jeg ikke traff noen. Hvorfor jeg ikke gjør ting jeg egentlig ikke orker. Den følelsen jeg får når jeg blir dårlig etter alt jeg gjør, er verre enn noe annet. 
Jeg vil ikke være syk, men skyver sykdommen bort så lenge jeg kan, helt til jeg blir så dårlig at jeg ikke greier å stå oppe. 5 minutter før jeg er så dårlig at alle kreftene forsvinnet, føler jeg meg helt "frisk". Men humøret mitt forbereder alle rundt meg, før jeg skjønner det selv, på at det snart kommer en skikkelig smell. Jeg klarer ikke styre det. Jeg kan komme med sure kommentarer til de jeg er med, uten at de fortjener det. Jeg ser det ikke da hva jeg gjør, før etterpå. Det er jo ikke de jeg er sur på, det er sykdommen. Det at det alltid går utover andre, gjør alt enda verre. Jeg får så dårlig samvittighet. Jeg ødelegger for alle, ikke bare meg selv. Men likevel gjør jeg det gang på gang, og jeg lærer aldri.
For meg er det derfor lettere og ikke glede meg til noe, ikke prøve å gjøre noe. Uansett hvor lyst jeg har innerst inne. For det er lettere enn å prøve, for så å skjønne at jeg ikke orket denne gangen heller. For sånn som formen er nå, skjer det hver gang.
 
Så mitt nyttårsfortsett får bli det samme som det var i fjor;
Mitt nyttårsfortsett er å ta mer hensyn til kroppen min. Jeg skal ikke presse meg i det hele tatt. Jeg skal slappe av mer, og gjøre mindre. Velge sofaen foran alt annet, for jeg vil ikke bli dårligere enn jeg har blitt til nå. Uansett hvor lyst jeg har til noe, skal jeg velge det bort, for ingenting er verdt å bli liggende for.


Ja, dette ble et litt trist innlegg. Men det føles litt trist, at sykdommen har ødelagt så mye for meg til og med i jula. Etter å ha gjort ting jeg har lyst til, er jeg nå så sliten at jeg ikke klarer noenting. Beina mine klarer nesten ikke bære meg, og bare det å reise meg går nesten ikke uten at jeg holder på å ramle sammen igjen. Hjertet banker hardt og fort, bare jeg setter meg opp i sofaen. Det føles som hodet holder på å eksplodere når jeg reiser meg. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var så dårlig, og det å ikke vite hvor lang tid jeg må ha det sånn før jeg blir bedre igjen, er det verste synes jeg. Hvor mange måneder har jeg ødelagt av det nye året, bare fordi jeg valgte å gjøre ting jeg hadde lyst til i jula?
 
Jeg må jo også si at jeg har hatt mange koselige opplevelser i jula, jeg har truffet litt venner og familie. Men det har kommet mange skuffelser også, og selv om jeg har blitt flinkere til å fokusere på det jeg har orket og på det positive, kommer det av og til dager der det kjipe og vanskelige er det jeg tenker mest på. Men det går alltid over, og det kommer det til å gjøre nå også.
 
 

4 kommentarer:

  1. Jeg forstår deg veldig godt!
    Det er vondt når en blir skikkelig dårlig og ikke aner hvor lenge det varer. Det gjør noe med hvordan en takler det. Det ER forskjell på et par sofadager der en ikke orker trykke på fjernkontrollen eller svare på sms og all energien går til å få i seg litt mat eller snu seg. Og slike dager som bare blir flere og flere og etterhvert kan kalles uker.

    Selv om en holder fast ved det som var bra, gjør det andre så uendelig vondt. Det er noe med det at det vonde tar så mye plass og tid, at de få gode timene blir veldig små - selv om en tvinger de til å fylle mesteparten av hodet.

    Jeg håper denne dårlige perioden din blir kort. Og at du får små lysglimt av håp hver dag slik at det tunge blir mindre tungt.

    SvarSlett
  2. Det er trist lesning dette :(

    Jeg kjenner meg igjen i det du skriver med at du etterhvert slutter å planlegge ting etc. Jeg har hatt sånne perioder de siste mnd. jeg også.. Det blir så mange skuffelser som følge av de tingene vi ikke greier og når vi først greier noe blir betalingen så høy. Så det blir hele tiden et spørsmål om det er verdt det. Og hvordan kan vel friske forstå at et par timer med sosial omgang ødelegger oss i dagesvis? At det kan ende med at vi knapt orker å spise, kle på oss eller noen av de andre tingene de tar for gitt? Det handler jo ikke om at vi ikke har lyst til å treffe dem sånn egentlig. Hadde vi vært friske ville vi jo gjort mye mer både sosialt og ellers. Men samtidig som vi da vil ting, så vil vi ikke bli sykere. Og etter en lengere periode der man ha vært elendig, er gjerne lysten til å ikke bli enda dårligere større enn lysten til å gjøre noe som gjør oss dårligere.

    Men det kommer, som du sier, bedre dager igjen:) Forhåpentligvis kommer de snart!

    Klem

    SvarSlett
  3. Kjære kjære venn!!! Du får tårene mine til å renne....og med den unike måten du skriver på, berører du nok både meg og andre langt inni hjertet.
    Det som på mange måter virker så håpløst med ME er at det er en usynlig sykdom, er man gipset eller går med krykker er det liksom så mye mer akseptabelt....
    Men jeg blir lei meg når vennene dine vet så lite om ME og tydeligvis setter seg så lite inn i det, at du må bruke overskudd og krefter (du ikke har) for å prøve å forklare gang på gang at sånn er ståa. Det skulle vært helt unødvendig !!! Takk og pris for den herlige familien du hvertfall har!!!!
    Er det ett nyttårsforsett jeg har, så er det : kjære Gud, la Siv irene få livet sitt igjen!
    Kjærlig klem fra Randi <333

    SvarSlett
  4. Trist å høre at formen er så dårlig, og at du ikke har fått nytt julen, som du liker så godt!
    Håper virkelig 2013 blir året ditt, Sivi! - at de blir flere av de gode dagene, og færre av de dårlige!
    Så glad i deg, vennen <3
    Stor klem fra Eli :))

    SvarSlett