Min historie fra mammas side..

Nå er det hele 6 år siden jeg ble syk, og det har min mor skrevet et innlegg om på sin blogg. Det er veldig rart å lese det hun har skrevet, å vite at det faktisk er min historie jeg leser. Jeg kommer aldri til å klare og bli vant til den tanken, det å vite at det er min virkelighet virker så rart. Men sånn er det, og jeg synes det er veldig "gøy" å lese hennes tanker og følelser om alt. Vi snakker mye om det, men det er likevel noe annet å lese det. Hun har skrevet litt om hvordan det hele startet, noe jeg ikke har gjort veldig mye på min blogg. Hun har også skrevet om ting jeg har valgt å ikke skrive om, fordi jeg synes det er vanskelig. Det er mange ting jeg enda ikke klarer å snakke for mye om, uten at tårene kommer. Jeg fortrenger dem på en måte. Men det å lese dem fra hennes side er noe annet. Jeg synes det var et bra innlegg, og hvis noen har lyst til å inn og lese kan dere gå inn her: maybritshobbyblogg.blogspot.no

 

Jeg slenger med et bilde fra pausen på dagens gåtur. :)

 

 

Det var en veldig koselig tur, på en fin høstdag!

Tirsdag..

I dag skulle jeg faktisk ha vært på jobb, men i stedet sitter jeg hjemme på sofaen i onepiecen min. Ja, i onepiece! Som er det styggeste man kan gå med. Jeg har alltid sagt at jeg skal aldri ha onepiece, det kommer aldri til å skje! Det ser så teit ut, man ligner på en teletubbie. Men den er så altfor grei å ta på seg om morgenen. Også er den jo litt god da. Og når Bente Lill først kjøpte en til meg, selv om hun visste inderlig godt hva jeg mente om dem, ja da må jeg jo bruke den. Hun la også ut bilde på facebook av meg i den, selv om jeg sa da jeg fikk den at jeg kunne bruke den hjemme, men ingen skulle noengang se meg i den. Ingen andre enn henne. Sånn gikk det da, haha. Jeg har onepiece, og alle som er på facebook kan se meg i den. Men tilbake til poenget, som var jobb. Jeg snakket med legen min, og vi avtalte at jeg skulle prøve og med mamma på jobb en dag i uken. På barneskolen der jeg jobbet før tilbakefallet. Forrige tirsdag var jeg med, og jeg var der fra 10 til 2. Det var litt tungt og stå opp såpass tidlig, og jeg måtte sove litt når jeg kom hjem men ellers gikk det veldig greit. Det var kjempe koselig å være med elevene, og jeg skulle virkelig ønske jeg kunne orke og med oftere.

Men jeg sliter med å stå opp for tiden, jeg må helst sove til i 11-12 tiden. Før jeg ble så dårlig som jeg er nå stod jeg opp senest 10. Tankekaoset har gitt seg litt, for jeg orker rett og slett ikke å tenke for mye. Jeg har ikke flere krefter enn jeg absolutt må ha for å komme igjennom dagene, jeg har egentlig ikke nok. Noen gåturer går greit, av og til. Jeg tror nok kanskje jeg bare trenger en periode til å hente meg inn igjen etter mye stress i det siste. Jeg håper i alle fall det.

Selv om jeg må være hjemme i dag, har jeg det ganske greit. Hadde jeg vært i tvil om jeg orket og med på jobb, hadde jeg gått med. Men når jeg er så sliten at det er tungt å stå og gå, da er det ikke noen tvil om hva jeg må gjøre. Da må jeg velge sofaen, selv om det er kjedelig. Så her sitter jeg da, hjemme alene, og ser ut som en teletubbie. Jeg føler til og med dyrene ser litt rart på meg.



 

Kaizer ligger bak meg i vinduskarmen, snur seg og sender slike blikk til meg i dag. :)

 

Til og med Dexter kikker opp fra godstolen sin..
 

Heldigvis kan de ikke si noe :) Nå skal jeg legge fra meg dataen, sette meg enda bedre til rette i sofaen å se noen episoder av The Hills. Det å leve seg inn i en overfladisk verden som det, er ganske greit av og til.

Ha en fin dag alle sammen! :) 

Høststemning..

Her er et lite bildedryss fra gårsdagens koselige gåtur sammen med

mamma og hundene. :)

Høsten er så fin! ♥

 

♥ ♥ ♥

 

 

Tankekaos..

Noen ganger lurer jeg på hvor mye jeg skal skrive her på bloggen. Hvor ærlig jeg skal være. Jeg deler mange tanker og følelser her, men samtidig så er det mye jeg ikke skriver også. Jeg har jo også skrevet før at i vanskelige perioder, velger jeg å ikke blogge. Da er det fort for at det blir veldig negativt, og det har jeg ikke lyst til at det skal bli.

Nå har jeg ikke blogget på en stund, og det er fordi jeg ikke har klart å sette ord på noe som helst. Jeg har prøvd mange ganger, men det ender alltid med at jeg sletter det jeg har skrevet. Det har vært et eneste stort kaos i hodet mitt, for jeg skjønner ikke helt hva som egentlig skjer med formen min nå. Jeg er ikke like god som jeg var i sommer, men heller ikke like dårlig som jeg var i vår. Jeg har flere gode dager enn dårlige, heldigvis. Men det er så forvirrende og frustrerende å aldri vite hvordan formen er fra dag til dag. Etter forkjølelsen jeg slet så med å bli kvitt, har aldri formen kommet seg helt. Jeg går hele tiden og lurer på om det er ME'en som har overtaket igjen.

 I sommer da formen var så god, begynte jeg med en gang å tenke på alt jeg kunne tenke meg å gjøre. Jeg tenkte på jobb, og til og med skole. Og lappen! Samtidig som det var gøy å tenke sånn, så var det hele tiden noe i meg som stoppet meg i å bli alt for ivrig. Innerst inne har jeg hele tiden ventet på å bli dårlig igjen. For det er jo det jeg er vant til. Etter en god periode, kommer alltid en dårlig. Derfor ble jeg fort litt irritert hvis noen rundt meg begynte å snakke om at jeg kanskje kunne begynne å tenke på hva jeg hadde lyst til å gjøre nå som jeg var så god. For jeg hadde ikke lyst til å begynne å planlegge og glede meg til noe, for så å bli skuffet enda en gang av at jeg ikke orker likevel. Jeg hadde jo bare vært god en måned, og jeg syntes det var litt for tidlig å begynne å snakke om slike ting. Men jeg tenkte som sagt veldig mye på det, og det var vel derfor jeg ble litt irritert når noen nevnte det for meg.

Så ble jeg dårligere igjen, pga forkjølelsen. Den er jo helt borte nå, men som jeg skrev tidligere har jeg aldri kommet meg helt etter den. Det er nok ME'en som har kommet litt fram igjen, men ikke like ille som før. Samtidig er jeg redd for at jeg gjør meg dårligere enn jeg trenger å være, at jeg kanskje ikke er så dårlig som jeg føler. I sommer hadde de rundt meg ferie, og jeg hadde selskap hele tiden. Nå er alle opptatt med jobb og skole, og jeg sitter hjemme alene ganske mye. Det takler jeg dårlig for tiden. Jeg tenker og tenker, og tenker enda litt til. Jeg blir rastløs, og går rundt og er litt småirritert hele tiden. For så å begynne å gråte av ingenting. Er jeg god nok til å begynne og jobbe litt igjen? For siden jeg kjeder meg, betyr det at formen egentlig er ganske god. På ordentlige dårlige dager, orker jeg rett og slett ikke å kjede meg. Jeg har mer enn nok med å orke de tingene jeg må gjøre. Jeg tenker frem og tilbake på hver eneste ting som skjer i løpe av en dag, og humøret svinger like mye som formen. Jeg synes fakisk synd på dem som må være rundt meg. Jeg pleier å ha ganske god kontroll over psyken min, men nå kjenner jeg at jeg ikke klarer det helt. Og det er også utrolig frustrerende. For hva har jeg egentlig å klage over? Det at jeg kjeder meg, og faktisk føler for å gjøre noe, er jo en bra ting! Det er bare så kjipt å måtte gå rundt hjemme alene, når jeg føler for å gjøre noe mer, men samtidig ikke vet om jeg er frisk nok.

Det er tungt å ha så masse tanker hele tiden. Det er kaos i hodet mitt, og det går så utover de rundt meg. Jeg prøver hele tiden å skjerpe meg, men jeg får ikke bort de tankene. Da blir jeg som sagt irritert, og det går fort utover de som fortjener det minst. Jeg blir skuffet over meg selv når det skjer. Det er vanskelig å vite hva som er riktig å gjøre, og jeg føler ofte jeg gjør feil. Jeg skulle ønske noen kunne si til meg hva som er riktig. Jeg skulle ønske jeg kunne stole mer på meg selv og formen min.

Det blir litt for mye for meg for tiden, og jeg takler det ikke så bra som jeg pleier. Men slike perioder har vel de fleste. Det går alltid over, det blir jo alltid bedre. Det er bare litt vanskelig å komme ut av slike perioder. Det er kanskje en forandring som må til, for å virkelig få testet ut hvordan formen egentlig er. Nå sitter jeg helt fast, og skjønner ingenting.

Alt dette gjør meg til en veldig komplisert person, og det er kanskje ikke så rart at de fleste trekker seg tilbake i de periodene. Jeg reagerer rart på ting av og til, og blir sur på de som ikke fortjener det. Men det er jo egentlig meg selv og situasjonen min jeg er sur på. Og det kan jeg jo ikke forvente at folk rundt meg skal forstå. De eneste som holder ut med meg er de som ikke har noe valg, familien og dyrene mine. Hehe :) Og nå har mamma høstferie, så nå har jeg noen å være med om dagene :) Da kan vi ta noen turer med hundene, og ingenting er jo bedre enn en tur ut å få litt frisk luft når man har mye å tenke på!



Lille Kaizer holder ut med meg uansett hvordan formen og humøret er.

Det er det som er så deilig med dyr, de er som de er uansett. :)

 Dette ble langt, kanskje litt for ærlig og en liten smule negativt. Men greia med denne bloggen er jo å få frem hvordan det er å ha ME, og det med mange tanker og litt vanskelige perioder er jo en stor del av det. I alle fall for meg. Men de tankene må jo ikke få lov til å ta overhånd, så jeg må jobbe masse med seg selv framover å prøve og komme meg opp igjen. Med hjelp av de rundt meg, går det alltid! :)