Mamma og Bente Lill er som vanlig flinke til å ta meg med på noen lufteturer. Jeg må få luftet meg av og til, jeg må komme meg ut av huset og litt bort ifra her jeg bor. Det er de små lufteturene som gjør at jeg overlever. Om ikke jeg orker å gjøre noe, får jeg i alle fall en kjøretur. Det er det som gjør at jeg takler at sykdommen styrer og bestemmer hvordan livet mitt skal være. Jeg takler det i alle fall bedre. Jeg kan kanskje ikke skryte på meg å ha taklet det veldig bra i det siste. Det blir mange samtaler med mamma om tanker og følelser jeg ikke helt klarer å skyve bort.
Tenk om jeg aldri blir frisk? Hvor mange har jeg hørt om som har blitt friske av ME? Ingen. Noen har kanskje blitt bedre. Det har jo jeg også blitt. Men så ble jeg verre igjen. Et liv med ME består av opp og nedturer, gode perioder og dårlige perioder. Etter en god periode, kommer alltid en dårlig. Det å lære seg og nyte en god periode, istedet for å gå å vente på at den dårlige kommer igjen, er ikke så lett.
Det å legge ifra meg drømmer og planer jeg hadde i flere år, da jeg var frisk, har jeg også måttet gjøre opp til flere ganger. Jeg tenker vel en del på at det er planer og drømmer det aldri blir noe av. Jeg prøver å slutte og gå og vente på at ting skal skje, for mye av det jeg venter på kommer sannsynligvis ikke til å skje. Livet mitt er ikke som det var før, derfor kan ikke planene og drømmene mine heller være som de var. Det jeg alltid har sett på som en selvfølge, er ikke det lenger. Forventningene og forhåpningene jeg hadde om å en gang jobbe som de fleste andre, har blitt forminsket til å håpe at jeg kanskje kan orke noen få timer, en dag i uken. Forventningene og forhåpningene jeg hadde om å begynne og trene igjen, begynne å jogge igjen, har blitt forminsket til å håpe at jeg kan orke å gå en tur med Kaizer av og til.
Hva er det igjen når til og med det ikke går?
Jeg forventer ingenting, men jeg håper at hver dag skal bli en god dag. Selv om det som regel ikke blir det, står jeg likevel opp med håpet hver dag. For plutselig kommer en god dag, noe jeg kanskje ikke merker hvis jeg står opp med den innstillingen om at alt er trist og leit, for jeg er syk og orker ingenting. Plutselig orker jeg noe, plutselig blir jeg positivt overasket.
Hva om jeg må gå sånn her i mange år til fremover? Hva om jeg aldri blir frisk? Hvordan kommer livet mitt til å bli?
Livet mitt kommer til å bli annerledes, men fint. Så fint som jeg gjør det. Hvis jeg bare klarer å slutte og tenke på hvordan det var før, og hvordan jeg håpet det kom til å bli. For sånn som det var, kommer det aldri til å bli igjen. Sånn som jeg håpet det kom til å bli, vet jeg ikke om skjer. Jeg må ta dag for dag, la sykdommen styre og bestemme. Som jeg har sagt før, så kan man ikke styre det fysiske. Men psyken kan man styre. Det er ikke lett, og jeg klarer det ikke alltid. Men jeg har så lyst til å klare det, jeg har så lyst til å klare å takle det på en bra måte. Jeg har ikke lyst til å gå rundt og være sur og lei. Det kommer mange dårlige dager for tiden, kvalmen og svimmelheten har tatt litt overhånd. Dørkarmene får gjennomgå, men heldigvis fins det ting å holde seg i nesten overalt. Noen ganger ler jeg av meg selv her jeg tuster rundt i blinde, og bommer på dørene gang på gang. For det er faktisk litt morsomt, det ser ganske så morsomt ut også. Jeg gikk i dørkarmen i går, og spurte mamma om hun så det. "Nei, men jeg hørte det" fikk jeg til svar, hehe. Det er viktig og kunne le litt av ting som egentlig ikke er morsomt i det hele tatt, for det gjør ting lettere. Skulle jeg ha satt meg ned å gråte hver gang jeg merket noe til sykdommen, eller ble minnet på det, hadde tårene rent dagen lang. I alle fall nå, sykdommen lar meg aldri glemme at den er der.
Dette ble litt langt, plutselig hadde jeg så masse på hjertet. Hehe :) Sånn går det når man samler opp ting i en måned, da kommer plutselig alt på en gang. Takk til dere som leser bloggen min, jeg håper dere har en fin dag! :)
Kjære Siv Irene! Så glad får at du he denne bloggen sånn at me andre kan lese om kværdagen din å prøve å få ett bedre innblikk i kåssen du he d. D hjelpe iallefall mæg t å forstå litt bedre kåssen du he d å æg sko ønske æg kunne gjør noe får å hjelpe dæg t bake! Du æ ei herlig jente Siv Irene å du æ så god t å ordlegge dæg. :) Virkelig bra skrive Siv Irene, å lange innlegg æ bare positivt! :D
SvarSlettDu æ ei god jente Siv Irene, ikkje minst sterk!
Veldi gla i dæg <3
Beundrer virkelig styrken din, hvordan du klarer å se fremover selv i tunge tider! :)
SvarSlettLiker bloggen din kjempe godt, du er så flink til å ordlegge deg :)
Du er ei fantastisk jente, Siv Irene! Og jeg er veldig glad i deg <3
Du er så utrolig god til å sette ord på hva du opplever med sykdommen din, noe vi andre rundt bare så vidt kan ane/
SvarSlettDIGGER DEG SIV IRENE <3
-men du må aldri gi opp- selv om mange av drømmene dine nå er fjerne og du føler "dører lukkes"- så blir "nye"
åpnet,-til noe enda bedre enn du hadde trodd og håpet!!
Jeg beundrer deg, du skjønne, gode jenta mi
tanteliseklem:)
Du er en fantastisk person. I LOVE YOU<3
SvarSlettTusen takk for så mange fine ord ♥ Kjempe glad i dere også! ♥ ♥ :)
SvarSlettYou are holding on, tenker på deg...
SvarSlett