Sider

mandag 1. oktober 2012

Tankekaos..

Noen ganger lurer jeg på hvor mye jeg skal skrive her på bloggen. Hvor ærlig jeg skal være. Jeg deler mange tanker og følelser her, men samtidig så er det mye jeg ikke skriver også. Jeg har jo også skrevet før at i vanskelige perioder, velger jeg å ikke blogge. Da er det fort for at det blir veldig negativt, og det har jeg ikke lyst til at det skal bli.

Nå har jeg ikke blogget på en stund, og det er fordi jeg ikke har klart å sette ord på noe som helst. Jeg har prøvd mange ganger, men det ender alltid med at jeg sletter det jeg har skrevet. Det har vært et eneste stort kaos i hodet mitt, for jeg skjønner ikke helt hva som egentlig skjer med formen min nå. Jeg er ikke like god som jeg var i sommer, men heller ikke like dårlig som jeg var i vår. Jeg har flere gode dager enn dårlige, heldigvis. Men det er så forvirrende og frustrerende å aldri vite hvordan formen er fra dag til dag. Etter forkjølelsen jeg slet så med å bli kvitt, har aldri formen kommet seg helt. Jeg går hele tiden og lurer på om det er ME'en som har overtaket igjen.

 I sommer da formen var så god, begynte jeg med en gang å tenke på alt jeg kunne tenke meg å gjøre. Jeg tenkte på jobb, og til og med skole. Og lappen! Samtidig som det var gøy å tenke sånn, så var det hele tiden noe i meg som stoppet meg i å bli alt for ivrig. Innerst inne har jeg hele tiden ventet på å bli dårlig igjen. For det er jo det jeg er vant til. Etter en god periode, kommer alltid en dårlig. Derfor ble jeg fort litt irritert hvis noen rundt meg begynte å snakke om at jeg kanskje kunne begynne å tenke på hva jeg hadde lyst til å gjøre nå som jeg var så god. For jeg hadde ikke lyst til å begynne å planlegge og glede meg til noe, for så å bli skuffet enda en gang av at jeg ikke orker likevel. Jeg hadde jo bare vært god en måned, og jeg syntes det var litt for tidlig å begynne å snakke om slike ting. Men jeg tenkte som sagt veldig mye på det, og det var vel derfor jeg ble litt irritert når noen nevnte det for meg.

Så ble jeg dårligere igjen, pga forkjølelsen. Den er jo helt borte nå, men som jeg skrev tidligere har jeg aldri kommet meg helt etter den. Det er nok ME'en som har kommet litt fram igjen, men ikke like ille som før. Samtidig er jeg redd for at jeg gjør meg dårligere enn jeg trenger å være, at jeg kanskje ikke er så dårlig som jeg føler. I sommer hadde de rundt meg ferie, og jeg hadde selskap hele tiden. Nå er alle opptatt med jobb og skole, og jeg sitter hjemme alene ganske mye. Det takler jeg dårlig for tiden. Jeg tenker og tenker, og tenker enda litt til. Jeg blir rastløs, og går rundt og er litt småirritert hele tiden. For så å begynne å gråte av ingenting. Er jeg god nok til å begynne og jobbe litt igjen? For siden jeg kjeder meg, betyr det at formen egentlig er ganske god. På ordentlige dårlige dager, orker jeg rett og slett ikke å kjede meg. Jeg har mer enn nok med å orke de tingene jeg må gjøre. Jeg tenker frem og tilbake på hver eneste ting som skjer i løpe av en dag, og humøret svinger like mye som formen. Jeg synes fakisk synd på dem som må være rundt meg. Jeg pleier å ha ganske god kontroll over psyken min, men nå kjenner jeg at jeg ikke klarer det helt. Og det er også utrolig frustrerende. For hva har jeg egentlig å klage over? Det at jeg kjeder meg, og faktisk føler for å gjøre noe, er jo en bra ting! Det er bare så kjipt å måtte gå rundt hjemme alene, når jeg føler for å gjøre noe mer, men samtidig ikke vet om jeg er frisk nok.

Det er tungt å ha så masse tanker hele tiden. Det er kaos i hodet mitt, og det går så utover de rundt meg. Jeg prøver hele tiden å skjerpe meg, men jeg får ikke bort de tankene. Da blir jeg som sagt irritert, og det går fort utover de som fortjener det minst. Jeg blir skuffet over meg selv når det skjer. Det er vanskelig å vite hva som er riktig å gjøre, og jeg føler ofte jeg gjør feil. Jeg skulle ønske noen kunne si til meg hva som er riktig. Jeg skulle ønske jeg kunne stole mer på meg selv og formen min.

Det blir litt for mye for meg for tiden, og jeg takler det ikke så bra som jeg pleier. Men slike perioder har vel de fleste. Det går alltid over, det blir jo alltid bedre. Det er bare litt vanskelig å komme ut av slike perioder. Det er kanskje en forandring som må til, for å virkelig få testet ut hvordan formen egentlig er. Nå sitter jeg helt fast, og skjønner ingenting.

Alt dette gjør meg til en veldig komplisert person, og det er kanskje ikke så rart at de fleste trekker seg tilbake i de periodene. Jeg reagerer rart på ting av og til, og blir sur på de som ikke fortjener det. Men det er jo egentlig meg selv og situasjonen min jeg er sur på. Og det kan jeg jo ikke forvente at folk rundt meg skal forstå. De eneste som holder ut med meg er de som ikke har noe valg, familien og dyrene mine. Hehe :) Og nå har mamma høstferie, så nå har jeg noen å være med om dagene :) Da kan vi ta noen turer med hundene, og ingenting er jo bedre enn en tur ut å få litt frisk luft når man har mye å tenke på!


Lille Kaizer holder ut med meg uansett hvordan formen og humøret er.
Det er det som er så deilig med dyr, de er som de er uansett. :)
 Dette ble langt, kanskje litt for ærlig og en liten smule negativt. Men greia med denne bloggen er jo å få frem hvordan det er å ha ME, og det med mange tanker og litt vanskelige perioder er jo en stor del av det. I alle fall for meg. Men de tankene må jo ikke få lov til å ta overhånd, så jeg må jobbe masse med seg selv framover å prøve og komme meg opp igjen. Med hjelp av de rundt meg, går det alltid! :)

13 kommentarer:

  1. Skulle så gjerne være mer tilstede for deg, men du har de beste rundt deg, og med et åpent sinn og positive holdninger kommer du Veeeldig langt!!
    tante-klem <3

    SvarSlett
  2. Håpe du i alle fall fær ein kjempe fin haustferie og fær komme deg masse ut i eit forhåentlivis fint ver og god og frisk luft!!!:):)
    Tenke stadig på deg:)))
    Stor klem frå Olivia

    SvarSlett
  3. Tunge perioder kommer og det ER ikke lett å forstå hva som skjer. Dermed er det heller ikke lett å vite hva en skal gjøre.

    Jeg skjønner savnet ditt etter folk rundt det. Når en er alene har en bare seg selv og ingen som dekker over de urolige tankene. Siden det er høstferie nå får du kanskje en liten opptur?

    Mye skjer og jeg håper du ikke bebreider deg selv. Man er ikke lykkelig hele tiden, en trenger også tid til å finne ut av ting og finne sin plass i det nye livet. Du er ung og lengter ut, det er bare naturlig at det blir tungt noen ganger når du ser hva andre får til. Men: Dette går over, det er bare en periode!

    Stor klem fra meg!

    SvarSlett
  4. Eg syns det va godt å lese et så ærlig innlegg fra deg. Du setter ord på en del ting som eg he tenkt på, men ikke helt klart å sette ord på. Eg e ikke fullt så forvirra som eg har vært.
    Stol på deg sjøl. Eg veit at d e vanskelig, men du tar gode valg og kun du kan virkelig veda k mye du orke. Prøv og feil og lær. Og ja, du e ikkje den einaste som he våre i den fasen du e i nå. Eg e fremdeles i den, bare litt mindre forvirra.

    Eg vil bare skriva ei gong t: stol på din egen dømmekraft og dine egne valg. Selv om eg ikkje kjenner deg personlig, så he eg inntrykk av uti fra d eg he lest på bloggen at du tar gode valg. Noen gonge så tar me feil valg og d får store konsekvenser, men midt oppi det så lære du at livet går videre. Du lære og neste gong så he du meir visdom ift den typen valg. Ga d meining? Eg håpe d.

    Du e god. Keep on keeping on!

    SvarSlett
  5. Du er gojenta mi du, og dette klarer du deg igjennom som du har gjort før. Og husk at når man finner roen og har det godt med seg selv, så klarer man det utroligste. Du er unik, og en fantastisk person, du må bare bli flinkere til å tro på det selv. Jeg vet nok hva du tenker når du ser deg i speilet om morgenen, joda det vet jeg;)) Hvis du bare kunne starte dagen med å se den flotte jenta bak det trøtte og usminka ansiktet, tenke at i dag skal bli en flott dag. Du er du og betyr noe for veldig mange. Her jeg sitter og teller, kommer jeg opp i ganske mange nemlig. Og hvis vi da teller både to- og firbeinte, så blir det VELDIG mange som er bortimot helt avhengig av deg. Så min kjære venn, slutt å tenke på de som ikke har tid til deg, og som skygger unna deg i de vanskelige periodene. Begynn å tenk på de som ikke kan leve uten deg. Vi er ganske mange ser du:))
    Ønsker deg en strålende dag:)
    Stor klem fra mamsen og en liten klem fra Bamsen

    SvarSlett
  6. Hei kjære Siv :))
    Jeg må bare si meg enig i alt May Brit skrev!!! Du er så unik, så spesiell og god tvers gjennom - og du har ikke bedt om å få ME, du var bare så uheldig at sykdommen tilfeldigvis skulle ramme akkurat deg!!!
    Du skal vite at du er i tankene mine hver eneste dag, og jeg er daglig innom bloggen for å "følge med". Hadde jeg hatt en venninne som deg i samme situasjon, hadde du nok fått så mye besøk av meg at du til slutt hadde blitt drittlei....
    De som har deg til venn, må være verdens heldigste!!!!!!
    Skjønne, nydelige Siv Irene!!!!
    Verm hjerteklem fra RANDI

    SvarSlett
  7. Håper du har hatt en fin uke, og kost deg i det nydelige høstværet!
    Du er jammen meg heldig som har de fine dyra rundt deg hele tiden! - og de er jammen meg heldig som har en så snill og god eier som deg! :)

    Håper formen er bedre, og jeg har så lyst å treffe deg en dag snart! :) Så det er bare å skrike ut, hvis ikke så hører du ifra meg ;)

    Stor høstklem fra ei som er veldig glad i deg <3

    SvarSlett
  8. Tusen takk for mange oppmuntrende kommentarer! :) Det betyr så mye for meg at dere tar dere tid til å skrive til meg <3 Stor klem til dere alle!

    SvarSlett
  9. Jeg beundrer deg virkelig. Måten du klarer å ta deg gjennom det på. Du er en reflektert person, og det vil jeg ikke kalle negativt. Utrolig godt å høre at du hadde noen bra uker i sommer, for det fortjener du da virkelig.

    Atter en gang må det nevnes t jeg beundrer deg, og ønsker deg alt det beste. Stå på !

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for det, så koselig å høre!! :)

      Slett
  10. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  11. Takk for det du skriver! Jeg har lenge hatt et vilt kaos inne i hodet mitt selv, og har lyst til å skrive blogg, dagbok eller bok både for å sortere tankene, og få gjort noe produktivt..men ender alltid opp med og slette alt eller slutte før jeg starter - har ikke krefter til å fullføre uansett. Men så deilig at du har satt litt ord på tankene som surrer - kjenner meg veldig igjen. Er inne i en veldig dårlig periode - men har en god dag idag. Må si du ikke er negativ, merker du har en positiv tone, og et håp :) Fortsett med det!

    SvarSlett
    Svar
    1. Så kjedelig å høre at du har en dårlig periode, men samtidig godt å høre at du har en god dag! :) Det er viktig å sette pris på og utnytte de få man får. :)

      Hvis du har lyst til å skrive synes jeg bare du skal sette i gang. Jeg skriver innlegg etter innlegg, men det er bare noen veldig få jeg publiserer. Men jeg får det ut uansett. Om du ikke orker å fullføre med en gang, er det bare å gjøre det en annen dag. Jeg kan også bruke flere uker på et innlegg. Det har hjulpet masse for meg med denne bloggen, og jeg har bare fått positive tilbakemeldinger også. Så hvis det er noe du har lyst til synes jeg du skal prøve. :)

      Takk for en fin kommentar, setter stor pris på tilbakemeldinger. :) Håper du får flere gode dager fremover!

      Slett