Sider

tirsdag 21. februar 2012

Livet er fint..

Bare siden jeg begynte å blogge har formen min blitt veldig mye dårligere. Da jeg begynte å blogge orket jeg en gåtur til dagen, jeg orket å bake, jeg orket besøk og jeg orket av og til en kveld ute. Sånn som formen er nå orker jeg ingen av disse tingene. Jeg orker ingen av de tingene som  hjalp meg å takle tilbakefallet. Nå gjør jeg ikke annet enn å sitte hjemme på sofaen og jeg orker ikke treffe noen andre enn min nærmeste familie. Jeg blir sliten bare av å på besøk til foreldrene mine, som bor en halv km unna. Blir jeg dårligere nå blir jeg sengeliggende og det har jeg ikke lyst til.  Bare det å gå og stå er tungt og anstrengende for meg. Jeg blir lemster i lårene og anpusten bare etter å ha gått litt rundt i huset og det å ta en dusj sliter meg helt ut. En tur på butikken blir for tungt, og det å kjøre bil er ubehagelig for det er "tungt" å sitte oppe. Det høres helt rart ut at det går an, og det er når jeg sier det og skriver det jeg skjønner hvor dårlig jeg faktisk har blitt.
Men det prøver jeg å ikke tenke så mye på, og jeg prøver å ikke se så alvorlig på det. Jeg takler det fortsatt bra, og det overasker meg. Jeg klarer som regel å holde humøret oppe. Det er faktisk ikke noe problem å holde humøret oppe når jeg tenker meg om. Det er ikke typisk meg i det hele tatt å klare og være glad å positiv når ting ikke går min vei. Men jeg gjør det nå, og jeg tror nok det kommer til å fortsette sånn. Jeg koser meg om dagene, selv når jeg er hjemme alene. Det er takket være dyrene mine og en koselig serie. Selvfølgelig skulle jeg ønske jeg orket mer, men det gjør jeg ikke. Og det kan jeg ikke gjøre noe med. For de som tror det er som å ha ferie å ikke kunne jobbe eller gå på skole, kunne ikke tatt mer feil. Jeg er syk, og jeg kan ikke gjøre det jeg har lyst til når jeg føler for det. Sånn som formen er nå ligger jeg rett ut hele dagen, hver dag. Kjedelig er det, men som sagt så går det egentlig veldig bra med meg. Livet er fint, det gjelder bare å finne de små tingene som gjør at det blir det. :) Jeg har så mange av de små tingene, at det er ikke noe problem å finne dem en gang.
Hver morgen våkner jeg til denne lille merkelige fyren, som sitter å stirrer på meg å sier at det er på tide å opp. Han slutter ikke å stirre før vi går opp, derfor vet jeg at det er det han sier. Det kaller jeg en god start på dagen! Han får meg til å starte hver dag med et smil.


Jeg står opp, kjenner hvor tungt det er å reise meg ifra sengen, og kjenner at jeg er like svimmel som dagen før. Men så går jeg ut i ganga, og treffer på disse to:

Jeg må gå ned trappa, noe som også er tungt, men i bunnen av trappa ligger Dexter i godstolen sin og blir kjempe glad når han ser vi har stått opp.

Plutselig har jeg 4 søte små som kommer etter meg inn på kjøkkenet. Kattene mjauer i kor i mens de venter på maten sin. Etter de har fått den kjenner jeg allerede at jeg har brukt opp de kreftene jeg har så tidlig om morgenen.
Jeg går til verandadøra og slipper inn denne snuppa, som sitter å venter på å komme inn å få frokost sammen med de andre. Hun løper inn på kjøkkenet til matskålen sin som hun vet står klar.


For et år siden turte hun ikke komme nærme oss. Hun ville ikke spise hvis vi var i nærheten, og hun løp å gjemte seg i låven hvis hun så oss ute. Nå spiser hun sammen med de andre kattene, og sover inne på sofaen hos oss om kveldene. Hun har også lært at det kan være ganske så godt med litt kos av og til. Hun har gått fra å være en villkatt, til å bli en kosekatt. Hver morgen når hun kommer inn tenker jeg på hvor langt hun har kommet, og det gjør meg så glad når jeg ser at hun har det så greit. Det fortjener hun etter å ha vokst opp helt alene ute i en låve.
Etter kattene har fått mat, går de ut en tur og holder meg med selskap mens jeg lufter Kaizer. Jeg føler meg så smart der jeg går i nattkjolen og uggs med en hund og 4 katter etter meg. Det at de følger etter får meg til å smile enda en gang.
Jeg går inn og legger meg igjen etter å ha stelt dem. I stedet for å bli trist og lei av å tenke på hvor tungt alt er og hvor dårlig jeg er, tenker jeg heller på hvor heldig jeg er som har mine søte små som lyser opp dagene mine, helt fra jeg står opp.
:)

14 kommentarer:

  1. Du er jo skjønn;)
    -ser deg for meg på tunet med alle dyrene på luftetur- men du har aldeles rett i den store kosen det er med smådyr rundt seg.-
    Jeg er så glad for Mille og Sylvi,
    tanteklem 3

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, ja jeg er litt av syn der jeg tusler rundt! :) Ja, det er SÅ koselig med dem :) Stor klem <3

      Slett
  2. Dette ble jeg skikkelig glad av å lese! :D Du er så ufattelig flink og tapper at jeg har ikke ord. Mange har MYE å lære av deg! Dyrene er heldige som har deg også som steller så fint med dem :) Og jeg er heldig som har deg som min søster <3 Stå på! Klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er vel mye takket være deg jeg har lært at det går ann å være positiv uansett hvilken situasjon man er i. Og at det faktisk hjelper! :) Jeg er veldig heldig som har deg som min søster også, du hjelper meg så masse! Hva skulle jeg vel gjort uten deg?! Klem <3 :)

      Slett
  3. Enig med Bente Lill, ble glad av å lese dette! At du klarer å finne positive ting er så BRA :-D Også er du så utrolig flink til å skrive :-D Du skriver på en veldig spesiell måte, slik at jeg bare må lese resten. :-) (Ikke for at det hadde noe med innlegget å gjøre :-P)

    Lots of love <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Såå koselig å høre, Ida!! Hihi:D Kjempe glad i deg <3

      Slett
  4. Imponerende at du greier å være så positiv på tross av at funksjonsnivået ditt har gått ned. Men som du skriver må man jo bare lete etter de små tingene som gjør at livet kan være fint på tross av sykdommen. Du er heldig som har så mange dyr som du har! Har du ansvar for dem alle alene?

    SvarSlett
    Svar
    1. Det hjelper veldig å klare og være positiv, selv om det er vanskelig av og til. Og jeg har selvfølgelig dager der jeg ikke klarer det i det hele tatt. Jeg hadde nok hatt mange flere av de dagene hvis ikke det var for dyrene mine så jeg er kjempe heldig som har de ja. :) Men nei, jeg har ikke ansvaret for dem helt alene. Sånn som formen min er nå så får jeg mye hjelp av mamma og søsteren min. Jeg er heldig som har dem til å hjelpe meg, ellers hadde nok vært mye tyngre med så mange dyr.

      Slett
  5. Det koster noe å holde motet oppe, men så flott at du klarer å kose deg med dyrene! :-) Det er mye glede i gode dyrevenner!

    SvarSlett
  6. Helt enig med de andre! Jeg beundrer deg virkelig for å klare å faktisk finne noe positivt, når du egentlig er så dårlig. Jeg kjenner virkelig ingen som deg, Siv Irene! Du er ei helt spesiell og fantastisk jente, som har en spesiell plass i hjertet mitt! Jeg er her for deg døgnet rundt! Håper virkelig at formen snart kan snu, og at du kan begynne å orke litt mer. Glad i deg snuppa <3 God klem! <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for alle de fine ordene, Andrea! :) Du er god! Glad i deg også! <3 Klem <3

      Slett