Sider

fredag 9. desember 2011

Det blir bedre..

Jeg er overrasket over hvor godt jeg har taklet dette tilbakefallet. Jeg tenker på det hver dag. De fleste dagene har jeg det greit, og jeg oppfører meg som om ingenting er galt. Jeg smiler og ler som om alt er som  det skal. Jeg føler jeg har det så bra. Jeg føler meg ikke så syk som jeg innerst inne vet at jeg er. Det føles fortsatt uvirkelig at jeg er kronisk syk.
Som jeg skrev i et annet innlegg så velger jeg å tenke på de gode dagene og på oppturene. Det pleier ikke å være noe problem å klare det, og det er det som gjør at jeg takler det så bra. De fleste dagene er sånn, jeg er fornøyd og har det greit.

Men av og til kommer dager der alvoret virkelig slår meg. Jeg er faktisk for syk til å jobbe, jeg er for syk til å gå på skole. Jeg synes det er urettferdig, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare dette.
Jeg har null kontroll over følelsene mine på slike dager. Jeg kan ha fullstendig latterkrampe i det ene øyeblikket, og gråte i det neste. Tårene kan begynne å trille av hver minste ting, og jeg klarer ikke slutte. Jeg er så sliten. Det gode humøret og pågangsmotet jeg pleier å ha, er helt borte vekk.
Jeg føler at dette aldri kommer til å gå over. Jeg ser for meg at resten av livet mitt kommer til å være som det er nå. De dagene er tunge, men de kommer om jeg vil eller ikke. Det begynner som en liten vond klump i magen, som jeg klarer å ignorere helt til den er så stor at alt virker helt håpløst og uoverkommelig. Men de dagene skal ikke få lov til å ta overhånd. Jeg må tviholde på det gode humøret og på pågangsmotet mitt.

For jeg har det jo bra! Jeg har en familie som alltid støtter meg og jeg har gode venner. Jeg har livet mitt, som er det viktigste av alt og det er noe man virkelig ikke skal ta for gitt.
Men i forhold til slik som livet mitt var før, har jeg det ikke så bra. Jeg vet hvordan det er å være frisk, jeg har hatt et liv med lite problemer. Jeg svevde vel egentlig på en rosa sky før jeg ble syk. Så det å gå fra det, til å bli kronisk syk er en stor overgang. Det eneste livet dreier seg om nå er å aldri gi opp. Jeg vet dagen etter kanskje ikke blir bedre fysisk, men det psykiske er det bare jeg som kan styre. Det kan jeg faktisk gjøre noe med. Det er hvordan jeg velger å vinkle ting som avgjør hvordan jeg har det. Folk har alltid prøvd å si til meg at det går an å finne noe positivt uansett hvilken situasjon man er i. Og etter som årene har gått, har jeg lært at det er faktisk sant. Vi har alle noe å være glad for, det er bare ikke alltid like lett å se.

Og etter en dårlig dag, kommer det alltid en dag der sykdommen ikke virker så alvorlig igjen. Humøret er på plass, og pågangsmotet kommer tilbake. Livet virker lettere, og alt blir bedre igjen. Livet består av oppturer og nedturer, sånn er det for alle.

11 kommentarer:

  1. Kjære søte deg, kjære kjære jenta mi.
    Du er så god til å sette ord på det du opplever, og det er en STOR styrke i seg selv !
    Å ha fokus på det gode og positive er det beste du kan gi deg selv.
    Så er jeg kjempeglad for at de du har rundt deg hjemme forstår deg og tar godt vare på deg.
    Ikke en dag på himmelen kommer, uten at du er i mine tanker,-
    sier det igjen :du er en juvel i mitt hjerte <3

    SvarSlett
  2. Ja, du er virkelig flink til å sette ord på det du går igjennom. Beundrer deg for at du klarer å tenke og se på det positivet på en dårlig dag. Du er virkelig god snuppa <3

    SvarSlett
  3. Jeg opplever også at det er slik at jeg kan ta kontrollen over livskvaliteten min. Det er til tider hard jobbing, men nødvendig dersom jeg vil ha det godt. Livet har virkelig blitt bedre etter at jeg gikk inn for å jobbe for å heve livskvaliteten.

    SvarSlett
  4. Du æ virkelig ei jente av gull, og æg glede mæg såååå t bakedag på onsdag :D

    Always and forever <3

    SvarSlett
  5. Hei! Kom over bloggen din gjennom Ida Tønnessens blogg som jeg leser ofte.
    Bloggen din er helt fantastisk! Har selv mor, onkel og en venninne med ME og har selv vært på kanten noen ganger, etter en heavy runde med Kyssesyken... Utrolig spennende å lese her på bloggen din og høre hvordan andre har det.. Du må prøve å tenke så positivt du bare kan!:)
    Finne små gleder i hverdagen er viktig når man aldri kan regne med seg selv lenger.
    Lykke til videre:)
    Mvh. Mari Galåen

    SvarSlett
  6. Du er den tøffeste og herligste jenta jeg vet om!!!! Jeg er her ALLTID for deg!! Glad i deg, skjønne Siv Irene <3

    SvarSlett
  7. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Godt å lese om noen som går gjennom mye av det samme.

    SvarSlett
  8. Utrolig bra innlegg, Siv, og jeg er utrolig glad for at du har lært deg å takle sykdommen på en bra måte! Selv er jeg ikke der helt enda, har hatt ME siden 2008, går hjemme, uten skole og jobb. Heldigvis har jeg en fantastisk kjæreste og samboer, som gjør så godt han kan, når jeg ikke har det bra. Har en fantastisk familie også,virkelig, men de bor en time unna, så de er ikke her hele tiden. Har funnet mye trøst i å ha en hund, har hjulpet meg utrolig mye når det gjelder å finne meningen og positive ting i hverdagen. Har og kanskje noe med at jeg faktisk klarer litt nå, eller en god blanding av alt :-) Å ha en kronisk sykdom som dette, er langt i fra enkelt, det er bra sikkert. Motgang finner man overalt, enten med seg selv, hos andre, eller at man rett og slett blir dømt som lat, istedet for å bli trodd. Jeg har vel igrunn vært min verste fiende oppi alt dette, men har heldigvis blitt litt bedre nå. Det er som du skriver, at man må prøve å tenke på de bra tingene, som f.eks. at jeg har klart BÅDE å ta meg en dusj OG lage mat! (selv om det er ekstremt sjeldent). Men igjen, det er ikke alltids like enkelt, siden vi begge har smakt på livet som frisk. Vært bedre om jeg ikke husket livet som frisk, så hadde jeg ikke hatt den store sorgen om at jeg ikke er den personen lengre. Velger å tro at alt skjer av en grunn, og at det er en mening med dette, selv om vi /jeg ikke ser den helt enda. Kanskje om 20 år, tenker jeg tilbake til denne tiden, og skjønner hvorfor det måtte bli slik?

    Stå på videre iallefall, og ikke la denne sykdommen knekke deg! God bedring<3 - Marlene

    SvarSlett
  9. Det tar tid å lære seg å leve med en sykdom som ME. Det er vanskelig, men når man endelig kommer der så blir alt lettere. Jeg har vært syk siden 2006, så for meg tok det 5 år. Det kommer det til å bli lettere for deg også etter hvert, selv om det kanskje ikke alltid føles sånn.
    Jeg skjønner kjempe godt hva du mener med det å ha hund! Siden jeg ble syk har vi fått 2 stk, og de har hjulpet meg utrolig mye! Det blir ikke like ensomt om dagene, når jeg har noen firbeinte venner som holder meg med selskap. Har 4 katter også, så jeg har nok av firbeinte venner her i alle fall, hehe.
    Ja, det å fokusere på de tingene vi faktisk har orket istedet for å tenke på alt vi ikke har orket er vel noe av det vanskligste. Men det er også en ting jeg endelig har klart å lære meg.
    Dette er en stor utfordring, men også en stor erfaring som ikke så mange på vår alder får. Og om noen år er jeg sikker på at vi ser tilbake på dette som en veldig lærerik tid av livene våre. Selv omn det føles veldig kjipt å måtte gå igjennom det nå.

    Stå på videre du også! :) <3

    SvarSlett
  10. Hei Siv Irene,

    Du er flink å sette ord på tingene, flink å skrive rett og slett! Jeg kjenner igjen det å ikke klare å skrive innimellom. Da leser jeg bare. Blir en god del av det, desverre. For jeg skjønner jo at andre blir glade for kommentarer, akkurat som jeg, når jeg i ny og ne skriver litt på bloggen min! ;)

    Jeg tror vi MÅ slippe ut disse følelsene innimellom. Men jeg tror også at det er viktig å ikke "grave seg ned i det" for lenge av gangen. (Håper du oppfatter dette rett, for det er absolutt ikke et hint om at du gjør det!) Nettopp slik du unngår å gjøre. Å flytte fokus er en god ting, og noe man kan trene på. Melivetpåslep har skrevet endel om dette mener jeg?

    MEN vi har jo mistet MASSE! Jeg har akkurat startet å lese på bloggen så vet ikke helt hvor syk du er. Men ser jo at du ikke klarer hverken skole eller jobb, og bare det er jo dramatisk mye å miste. I tillegg til å ha en mengde symptomer osv osv. Det er ikke rart at vi rett og slett bærer på en sorg. Sorgen trengs å bearbeides, og ikke minst alle skuffelsene og forventninger man hadde til livet. Det er jo ingen som ønsker å være så parkert og så syk.

    Jeg har troa på at å slippe ut disse følelsene, når de trenger seg veldig på, er både viktig og godt for oss, Ja for alle! Vi må bearbeide ting for å gå videre, uansett hva situasjonen er. Omorganisere tankene litt, og på sikt skape oss nye mål, drømmer og nye forventninger. Og på den måten klare å slå oss litt til ro med hvordan ting er. Likevel holder jeg fast på håpet om at dette snur og vi kan komme fullt tilbake til livet og at alle drømmer er mulige! :)

    Jeg ønsker deg alt godt, og håper det nye året snur den dårlige spiralen for oss alle! Måtte det bli et frisk(ere) år! Godt nyttår! ;)

    SvarSlett
  11. Jeg er bare innom for å ønske deg et godt nytt år. Håper at du er noenlunne i balanse etter julen og nyttårsaften.

    SvarSlett