Sider

tirsdag 4. oktober 2011

Et bra år..

Jeg skulle ønske jeg aldri hatt fått dette tilbakefallet. Alt hadde endelig ordnet seg for meg! Jeg var så klar for å legge de siste årene bak meg, og begynne å se fremover igjen.
Jeg begynte å jobbe på en barneskole i november i fjor, og jeg stortrivdes. Jeg har hatt noen andre småjobber før jeg begynte der. Da var jeg på jobb ca 3 timer 2-3 dager i uken, og etter hvert som jeg følte jeg orket mer ble det litt lengre dager. Alt har gått veldig gradvis. Men endelig orket jeg jobb 4-5 dager i uka, til og med fra 8-4 noen dager. Det var tungt av og til, og jeg måtte kanskje sove litt da jeg kom hjem, men jeg følte det gikk greit. Jeg følte ikke jeg presset meg for mye. For meg var det mye bedre å begynne å jobbe enn å begynne på skole igjen. Jeg følte meg ikke klar for det.
Jeg trente ca 3 ganger i uka. Jeg og noen venninner begynte med zumba. Det var så gøy! Det var så deilig å begynne å trene igjen, det har jeg savnet. Mest av alt savner jeg å kunne jogge. De 3 siste årene har jeg tenkt at kanskje jeg orker å jogge litt til sommeren. Men sommeren kommer, og jeg orker det aldri. Jeg tror jeg må slutte å håpe, for jeg blir alltid skuffet.
Jeg orket trening etter jobb, og kanskje til og med et lite besøk etter det igjen. Jeg orket alt jeg hadde lyst til i helgene også. Det kunne gå i ett, uten at jeg ble liggende i flere uker etterpå.
Det å gå tilbake til å ikke orke noe igjen, det er vanskelig. Jeg hater det å måtte svare "jeg orker ikke" eller "jeg må vente å se hvordan formen er" når folk spør meg med på ting. Jeg trodde jeg var ferdig med det. Jeg hater å måtte svare at jeg er dårligere igjen når folk spør hvordan det går. Jeg hater tanken på at jeg må ta en pause fra jobb, og bare være hjemme på sofaen igjen. Det trodde jeg også jeg var ferdig med. Det går mer og mer opp for meg hvor dårlig jeg faktisk har blitt igjen. Jeg prøver å ikke tenke på det, jeg vil ikke innse det. Jeg prøver å planlegge ting litt fremover i tid, for jeg tenker kanskje jeg orker når den dagen kommer. Men jeg gjør som regel ikke det. Det er som et nytt slag i trynet hver gang, og jeg blir så lei meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere, så jeg reagerer med å bli sur. Jeg blir sur på de som er rundt meg og som ikke fortjener det i det hele tatt. Men jeg er så sliten. Uansett hva jeg gjør kjenner jeg hvor dårlig jeg, og hvor tungt alt er. Det å stelle meg for å se frisk ut når jeg skal vise meg blandt folk er tungt, og det at jeg ikke klarer å skjule at jeg er dårlig gjør det bare enda verre. Det å alltid prøve å late som ingenting tror jeg er noe av det vanskeligste med ME. Jeg bruker så mange krefter på å gå ut og smile og le, prøve å være den samme personen jeg var før. I fjor var ikke det noe problem. Jeg var så god, og jeg trengte ikke late som. Jeg trengte ikke å måtte planlegge hva og hvem jeg skulle bruke dagens krefter på. Det må jeg nå. Hvis jeg i det hele tatt har noen krefter å bruke.
Jeg hadde begynt med kjøretimer, det måtte jeg også slutte med. Det å kjøre bil når man ikke klarer å konsentrere seg, det går ikke. Jeg hadde en vaskejobb, den orker jeg heller ikke å ha lengre.
Jeg jobber med meg selv hele tiden for å takle det å være kronisk syk på best mulig måte. Jeg prøver å finne positive ting å tenke på, og jeg prøver å sette pris på små ting. Jeg har blitt mye flinkere til det enn jeg var, og det hjelper meg mye. Men de tunge tankene dukker opp av og til om jeg vil eller ikke. Hvor lenge kommer det til å være sånn her? Hva skjer når jeg blir bedre igjen? Hvor mange tilbakefall kommer jeg til å få? Hvor mange ganger må jeg gå igjennom det å måtte begynne helt på nytt før jeg endelig kan ha et normalt liv igjen? Det å bli frisk virker så fjernt.
Ja, året i fjor var et bra år. Men hvis jeg kunne valgt, ville jeg ikke hatt et så godt år. For det at jeg fikk kjenne på følelsen av å være nesten frisk, for så å bli dårlig igjen gjør det bare mye verre. Alt jeg jobbet for, og alle årene jeg brukte på å bli så god er på en måte helt bortkastet. Jeg ser mørkt på å måtte gå igjennom alt på nytt. Jeg prøver å tenke at det kunne vært så mye verre. Jeg vet jeg er heldig som ikke har en mer alvorlig sykdom enn ME. Jeg vet også at det er så mange med ME som er mye dårligere enn jeg er. Men av og til er det ikke alltid like lett å tenke sånn. Ikveld klarer jeg ikke det, men kanskje i morgen. Kanskje jeg plutselig våkner i morgen, og føler meg mye bedre. Kanskje jeg kan orke en gåtur med hundene? Da tror jeg alt blir bedre. Jeg trenger å orke noe igjen snart.

4 kommentarer:

  1. Du er veldig flink til å beskrive hvordan du har det. Jeg vet du har mange vanskelige dager, men du gir ikke opp likevel. Og du bruker mye energi på å være så positiv som mulig, det vet jeg som ser hvor hardt du kjemper med deg selv hver eneste dag.
    Det er bare en ting å si: Jeg er stolt av å være din mamma, og jeg er her for deg:)))
    Stooooor klem

    SvarSlett
  2. Åh! Dette gir meg en stor klump i halsen, men jeg tror ikke det var dumt av meg å lese. Jeg er nemlig på vei oppover nå, og jeg håper ikke jeg gjør deg vondt fordi jeg forteller det, men det er nok ikke dumt at jeg har i bakhodet at også jeg kan falle ned i gropa igjen. Takk for at du forteller.
    Gjennom hele dette innlegget har jeg måttet sitte med hendene over øynene for å prøve å fokusere på bokstavene foran meg, men de har danset frem og tilbake hele tiden. Og allikevel føler at jeg er så myeMYE bedre, det sier litt om perspektivet man får etterhvert.

    SvarSlett
  3. Åh, kjære tid! visste ikkje d va blitt sysse gale att:( !!!
    Men ja, du æ kjempe flink t å ver positiv og ein dag så ska du bli heilt go att!
    Æg æ veldig gla i deg Siv Irene :):) <3 Du he mange som tenke og bry seg om deg:)))!

    SvarSlett
  4. Veldig glad i deg au, Olivia! <3 :)

    SvarSlett